Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Siri Hustvedt skal holde minnetale for sin avdøde far da kroppen plutselig begynner å skjelve. Hun gjennomfører talen, og skjelvingen blir borte - for denne gang. Men anfallene kommer tilbake - brå, overrumplende og skremmende. I dette personlige esayet forteller Hustvedt åpent om skjelvetoktene. Drevet av behov for å vite mer undersøker hun forholdet mellom kropp og sjel. Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer, men trer ut i det allmennmenneskelige for så å vende klokere tilbake til seg selv. Boken gir innblikk i Hustvedts intellektuelle verden og er et interessant supplement til hennes romaner. Boken har forord av vennen Finn Skårderud.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788203213205
EAN 9788203213205
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Siri Hustvedt
Språk Bokmål
Sider 221
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fantastisk innsiktsfull dame med lite begrensninger og forutinntatt holdninger knyttet til egen diagnostikk. Stor oppside i nærmere undersøkelser i grensegangen mellom fagdisipliner. Spennende lesning!
Denne boken leste jeg på norsk. Boken er nærmere en fagbok enn en roman. Forfatteren starter med en personlig opplevelse, hennes egen kropp som begynner å skjelve ukontrollert når hun holder en minnetale over sin døde far, og graver seg så ned i og inn i ulike retninger innen nevrologi, psykologi og psykiatri.
Språket og forklaringene av ganske tungt stoff er gjenfortalt på en forståelig måte for meg. Og kort oppsummert er vel essensen at vi igrunnen ikke har kommet så mye lenger i diskusjonen arv-miljø, kropp-tanke. Ekspertene snakker fortsatt forbi hverandre, rundt hverandre eller mot hverandre.
Jeg klarte ikke helt å oppdage om vi var kommet så mye lengere i alle disse årene som er gått, annet enn at måleapparater, instrumenter mm er blitt mer avanserte. Vet vi mer? tja.... vet ikke...
Vi ekstrapolerer alle fra våre egne liv for å forstå verden. I kunsten blir dette betraktet som et pluss, i vitenskapen som kontaminasjon.
Det nærmeste vi kan komme å være i et annet menneskes sinn, er når vi leser. Lesning er den mentale arenaen der forskjellige tanketyper, harde og milde, og forestillingene de genererer, kommer tydeligst fram. Vi får adgang til en fremmeds indre forteller. Å lese er jo på en måte å leve inne i en annen persons ord. Hans eller henns stemme blir min forteller så lenge det varer.