2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Jeg finner alle emner like fruktbare», skriver Montaigne
for ham kan selv de mest dagligdagse hendelser bli til gjenstand for kontemplasjon over livets store spørsmål: Et fall fra hesteryggen fører til innsikter om menneskets bevisshet
det å miste en tann blir et utgangspunkt for fabuleringer om døden
et møte med en hermafroditt gir grunn til å fundere på det uregjerlige ved viljen og begjæret. Gjennom førti korte kapitler inviterer Antoine Compagnon til en vandring gjennon Montaignes mangesidige og motsetningsfylte tankeverden
på en lett og uanstrengt måte presenterer han Montaignes refleksjoner omkring mennesket, livet og døden, krig og fred, vennskap og kjærlighet.
Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Columbia University i London. En sommer med Montaigne var opprinnelig en føljetong, fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012
da den sommeren etter kom ut i bokform, ble den gjenstand for stor oppmerksomhet og havnet på bestselgerlistene i Frankrike.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788256018468
EAN 9788256018468
Omtalt person Michel de Montaigne
Språk Bokmål
Sider 167
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike.
Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet.
For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen.
"En sommer med Montaigne" utkom på norsk for kort tid siden. Den har raskt krabbet oppover på salgslistene også her til lands, slik jeg har forstått det. Og grunnen til dette er svært enkel: dette er en sabla god bok! Dessuten fremstiller den tre tykke bind med essays på en nokså lettfattelig måte, slik at Montaignes essays blir tilgjengelig for absolutt alle!
Forfatteren skriver i innledningen til boka:
"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei.
Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)
Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming.
Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse.
" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)
Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ...
På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays.
"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)
Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.
"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)
Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!
Jeg anbefaler denne boka sterkt!
Forfatteren tar for seg Montaignes "Essays" og analyserer og legger til rette for forståelse for Montaignes tanker om alt mellom himmel og jord. Montaigne levde på 1500-tallet og hadde mange interessante tanker om det meste. En liten perle som får deg til å tenke.
Boka gjengir Montaignes syn på seg selv og verden på en sympatisk, men likevel engasjert måte. På den ene side legger Compagnon vekt på de spesielle forholdene Montaigne levde under på 1500-tallet med borgerkrig og religionsstrid. Samtidig får han fram aktualiteten av Montaignes tvisyn og moderasjon for vår egen tid.
Boka har sidehenvisninger til den nyeste, fullstendige oversettelsen av «Essays», men den også godt leses sammen med den forkortede norske utgaven fra 1979.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketÅpen tale åpner for andres åpenhjertighet og lokker den frem, på samme måte som vin og kjærlighet.
Bøkene er allltid tilgjengelige følgesvenner. Alderdom, ensomhet, lediggang, kjedsomhet, smerte og uro: Det finnes ikke den hverdagslige plage som bøkene ikke kan lindre, såfremt plagene ikke er for sterke. Bøkene mildner bekymringene og tilbyr trest og støtte.En viss ironi er det likevel å spore i dette fordelaktige protrettet av bøkene. De protesterer aldri, de blir aldri gretne når de blir oversett, til forskjell fra kvinner og menn av kjøtt og blod. Bøkene er alltid velvillig til stede med samme uforstyrrelige likevekt, mens venner og elskerinner er utsatt for lunefulle humørsvingninger.
Det som sies, tilhører halvveis den talende, halvveis tilhøreren
Samvittighet, altså ærlighet og moral er jo all undervisnings endemål. Det er det som blir igjen når man har fordøyd det hele og glemt det meste.
Vil du lese romaner som får deg til å tenke over de store spørsmålene i livet? Her har jeg samlet lesetips som både er lærerike, tankevekkende og underholdende.
Bøkene på denne lista dekker en periode i Vest-Europa på 300 år fra begynnelsen av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet. Mye har preg av framveksten av individualisme, rasjonalisme og samfunnskritikk. Forfatterne jeg har lest i det siste driver gjøn med det meste, men pakker gjerne - av forsiktighetshensyn - satiren sin inn i fantasifulle utopier, en tidlig form for science fiction. Men her er også bøker som innvarsler et mer humant, tolerant syn på tilværelsen. Forfatterne på 1700-tallet legger gjerne vekt på betydningen av et fantasi- og følelelsliv som ikke lar seg innordne strenge rasjonalitetspåbud. Med andre ord begynnelsen på romantikken.
Nederst på lista finnes en rekke faktabøker som jeg synes har vært nyttige for å se forfatterne og deres bøker i sammenheng med tiden de er skrevet i. Her får du også forklaringen på at det er temmelig tynt med med nordiske forfattere på leselisten min. Holberg og Wessel kommer kanskje med ved et seinere høve. (Skrevet 14.7.2019, redigert 18.2.2023).