Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Amerika. For meg er det et av de aller største ordene som finnes. Det er helt der oppe med andre gedigne ord som frihet, rettferdighet og håp. Men for meg er det også et ord som betyr andre ting, som familielykke, nærhet og tilhørighet. Og savn. Jeg savnet Amerika så innmari etter at vi flyttet til Norge. Jeg drømte om Amerika hele tiden. Mine første minner var det Amerika som ga meg. Det var i Amerika jeg først skjønte at jeg var et menneske i verden, og det var Amerika som ga meg mitt første språk."
Thomas Seltzer har skrevet bok om USA, dette landet han kjenner bedre enn de fleste. Boken er dels en reiseskildring fra USA. Den er i tillegg en analyse av dagens USA, en analyse som både er personlig og subjektiv, men også basert på objektive kjensgjerninger og landets historie. Og delvis er "Amerikansk karmageddon" Thomas Seltzers egen fortelling om livet og røttene hans. Seltzer viser hvordan og hvorfor landet han elsker over alt på jord har blitt til denne kaotiske slagmarken vi her i Europa ikke forstår. Boken er en personlig beretning om en - for ham - varslet katastrofe, og har en nerve og en tone som både er morsom, rasende, sarkastisk, melankolsk og dønn ærlig. Og ikke minst er den poengtert og lærerik. Det er en bok som vil gi oss svaret på mange av de tingene vi lurer på om dette gåtefulle landet og folket i vest, og som undersøker hvordan og hvorfor den amerikanske drømmen ble til et amerikansk mareritt.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788249523764
EAN 9788249523764
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Thomas Seltzer
Språk Bokmål
Sider 509
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Amerikansk karmageddon av Thomas Seltzer lover å være en dypdykkende refleksjon over USA, et land han både elsker og hater. Dessverre leverer boken verken den innsikten eller den nyanserte analysen som tittelen kunne gi inntrykk av. Seltzer forsøker å blande personlige anekdoter med samfunnsanalyse, men resultatet er ofte rotete og fragmentert. Han klarer ikke å binde sammen sine personlige erfaringer med de større, komplekse problemstillingene han forsøker å adressere. Alt i alt føles boka mer som en lang, ufiltrert rant enn som en gjennomtenkt refleksjon over et land i krise. Seltzers personlige frustrasjoner får altfor mye plass, på bekostning av en nyansert og balansert analyse. Selv om Seltzer tydelig har sterke følelser om sitt "fordømte fedreland", er det ikke nok til å bære en hel bok. Jeg satt igjen med følelsen av at dette kunne ha fungert bedre som en serie essays eller artikler i stedet for en hel bok. Terningkast 4.
En lærerik bok som er verdt å lese, og som gir større forståelse av det USA vi ser i dag. Seltzer har god fortellerstil som gjør det lett å lese. Mye alvor, men også personlige betraktninger, et rikt språk og mange sidesprang som gjør fortellingen enda mer interessant.
For meg en ny måte å forstå USA på. Liker skrivestilen til Seltzer.
Interessant bok med en imponerende mengde detaljer og hypoteser om samfunnsutviklingen i USA.
En meget klok og opplysende bok om utviklingen i USA. Anbefales!
En god bok som forklarer hvorfor USA er blitt ett så rart land
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAv alle faktorer som har bidratt til å ødelegge den amerikanske drømmen, er automatiseringen - og ikke minst måten den har blitt gjennomført på - ekstra ille. Prosessen er i seg selv åpenbart umenneskelig, rent teknisk sett, men det er et ekstra lag av fuck-you-mørke å bokstavelig talt kaste mennesker på søppeldynga. Det er dem man ser overalt i dagens USA, mennesker som er overflødige, ubrukelige, maktesløse og ofte ganske ensomme, i et Amerika i Ayn Rand-sonen der mye av det sosiale limet som skapte de store fellesskapene nå er borte.
Man kan hevde at amerikanerne i dag er delt inn i to nasjoner basert på to nærmest helt adskilte virkeligheter. Hva skjedde?
Det som skjedde var, kort fortalt, i denne rekkefølgen:
Nyheter og folkeopplysning ble til underholdning. Underholdning ble til lagsport. Lagsport ble til forakt og mistenksomhet. Som igjen ble til to stammer med to virkeligheter i krig med hverandre. Og der er vi i dag. Denne utviklinga tok grovt regnet cirka 45 år.
Ikke minst når det gjelder de utallige hjemløse man ser i mange av dagens amerikanske storbyer, der mentalt syke er sterkt overrepresentert, hvorav mange er krigsveteraner. Denne epidemiske hjemløsheten har i det polariserte USA gått fra å være et problem man burde kunne enes om å løse til å bli et polemisk våpen, et såkalt talking point som brukes for å illustrere feilslått sy-puter-under-armene-politikk, gjerne av de samme som applauderer ikke bare kutt i offentlig helsevesen, men også krigene som pumper ut unge mentalt syke veteraner som rene traume-fabrikker. Og jaggu gjerne de samme som kjemper med nebb og klør mot strengere våpenlovgivning og i stedet hevder at mentalhelsetilbudet må styrkes etter skoleskytingene og massedrapene som nå inntreffer nesten daglig i USA. Jeg tror ikke disse egentlig vil ha en styrking av noe som helst som på noen som helst måte kan gagne syke, men det kan jo tenkes at de i det minste er litt oppriktige i sine mye omtalte thoughts and prayers, som er gratis. Dette thoughts and prayers-mantraet er kodespråk som brukes av politikere som mottar støtte fra den mektige våpenlobbyen NRA (som heller ikke har utmerket seg noe særlig i kampen for bedre mentalhelsetilbud for allmuen).
Noe annet som skaper mye stress blant mange amerikanere, er den såkalte credit ratingen, som følger deg som en stor, kjip albatross gjennom livet. For dersom du har hatt (bare noen få) betalingsproblemer, eller rett og slett ikke tjener noe særlig penger, kan du få store problemer med å skaffe deg et kredittkort eller lån, du kan også få problemer med å få leid bolig eller til og med skaffe deg jobb, ettersom både utleiere og arbeidsgivere kan sjekke kredittskåren din. Noe som igjen skaper masse styr og jobb. En catch-22 der, altså: Er du fattig, får du ikke tilgang til det du trenger for ikke å være fattig lenger. Og det lille du får tilgang til, koster flesk, som for eksempel latterlig dyre forbrukslån. Kort sagt: Det å være blakk i USA koster masse penger.
Zapatistenes (Mexico) frykt skulle bli til virkelighet. Maisprisene falt drastisk som følge av NAFTA (North American Free Trade Agreement), og småbønder som ikke greide å konkurrere med de store amerikanske maisprodusentene ble tvunget vekk fra gårdene sine, som igjen ble overtatt av de samme storkonsernene. Man regner med at rundt 1,1 million meksikanske gårdbrukere og 1,4 millioner andre tilknyttet jordbruk ble fordrevet i årene mellom innføringen av avtalen (1994) og 2005. I tillegg skulle lønningene for jordbruksarbeidere reduseres til en tredjedel av hva de var før NAFTA, mens prisregulering, som frihandelsavtalen tillot - til tross for ordet "fri" i ordet - gjorde at de store matvareprodusentene skrudde opp prisene på grunnleggende matvarer som blant annet tortilla med hele 279 % under avtalens ti første år, noe som også skulle bidra til å tømme den meksikanske landsbygda.
For 1980-valget var virkelig et skjebnesvangert valg for den amerikanske arbeider-middelklassen. Knusingen av fagbevegelsen kort tid etter at Reagan inntok Det hvite hus skulle vise seg å få enorme konsekvenser for folk flest de neste tiårene, noe man tydelig ser i samsvaret mellom fallet i organisasjonsgraden blant amerikanske arbeidstakere og middelklassens dramatisk minkende andel av velstandsfordelingen de siste 50 årene: I 1955 var en tredjedel av alle amerikanske arbeidstakere organisert. Det samme året gikk en snau tredjedel av alle inntekter til den 10 %-andelen av befolkningen som tjente mest. Spol fram til 2010, og kun 11 % er organisert, mens nesten halvparten av inntektene går til den rikeste tiendedelen. Og selv i den topp ti-prosenten er det skjevt, da den mye omtalte rikeste én-prosenten av befolkningen tar inn hele 22 % av alle pengene amerikanere tjener.
Walsh refererer til her at det var Limbaugh som gjorde konspikultur til gangbar politisk valuta i mainstream-Amerika. Han stemplet enhver motstander som kommunist og "pinko", det vil si halvkommunist, noe som låter ganske komisk med tanke på at det gjerne var markedsliberalister som Obama og Joe Biden som fikk det stempelet, og spesielt var det ekteparet Clinton som fikk gjennomgå. Han hadde en greie for dem, muligens fordi de slo Bush senior i valget i 1992 og dermed knuste utsiktene Rush (Limbaugh) hadde til en president til egen disposisjon, som sågar egenhendig hadde båret koffertene hans inn i Det hvite hus. Han skapte en regelrett fryktkultur rundt dette ekteparet - blant annet hevdet han at de hadde stått bak et drap i 1994 - og la med dette grunnlaget for det som skulle bli Trumps seier over Hillary Clinton i 2016.
Den europeiske maktelitens begeistring for det amerikanske slaveriet ble tydelig manifestert under den amerikanske borgerkrigen (1861- 1865), da slaveeier-regimet i sørstatene fikk ivrige støttespillere ikke bare blant mange europeiske industrialister, men også blant politiske giganter som Napoleon III, som forsøkte å påvirke krigens utfall ved å innsette et sørstatsvennlig regime i Mexico. Den britiske finansministeren (og senere statsministeren) William Gladstone lot sørstatene bestille krigsskipene sine fra verft i Liverpool under falske papirer, mens den framtidige konservative statsministeren Robert Cecil fikk pengestøtte fra velstående britiske industriherrer for å opprette såkalte Southern Clubs som agiterte for sørstatssiden. Dette skjedde altså i et Storbritannia som offisielt hadde tatt et antislaveri-standpunkt, men selv lederen for det tradisjonelle British and Foreign Anti-Slavery Society, Lord Brougham, nektet å ta nordstatenes, han hevdet at deres kamp var preget av «fiendtlighet mot de hvite».
For disse 100 millioner fattige amerikanerne er livet en konstant tilstand av kamp og fare, en endeløs rekke med harde slag og spark midt i trynet.
Men, i løpet av noen år, ble mange av de som fryktet tilværelsen som menneskelige roboter skviset ut av industrijobbene av ekte roboter. Mens besteforeldrene kjempet for bedre kår og mot utnyttelse, og foreldrene fryktet monotoni og livet som menneskemaskin, skulle den neste generasjonen av amerikanske arbeidere frykte og oppleve å bli gjort overflødige, irrelevante og -bokstavelig talt - ubrukelige.