2019
2012
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I denne satiriske og burleske romanen fortelles historien om Tomas Myrbråten - småbrukersønnen fra enkle kår som reiser til hovedstaden og blir intellektuell. Her filosoferer han mye over hva det vil si å være et sant åndsmenneske, i pakt med naturens betingelser. Samtidig får han et større oppdrag av Kulturdepartementet: å utarbeide en betenkning over våre kulturminner. Hovedpersonen kommer ikke særlig heldig ut av denne situasjonen, og dette danner utgangspunktet for en fortelling som syder av energi, og som inneholder de utroligste situasjoner og groteskerier. Thure Erik Lund (f. 1959) debuterte i 1942 med Tanger, som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hans andre bok, Leiegården (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman. I 1995 kom Zalep, en tekst forfatteren selv har kalt "en roman uten personer", og som befestet Lunds posisjon som en av 90-årenes mest løfterike og nyskapende forfattere.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788203183799
EAN 9788203183799
Serier AlfaOmega Thomas Myrbråten (1)
Språk Bokmål
Sider 272
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Opprydning i bokhyllen. Denne ble for masete...
verden gråter i meg
Det blir stadig færre av oss som gråter over verdens elendighet, noe som er mistenkelig og egnet til en enda dypere bekymring, mens det er desto flere som gråter over seg og sitt, og som har sine grunner til det. De overdøver de ytterst få av oss som faktisk gråter over verdens tilstand. Å skille de gråtende fra hverandre er en trist og håpløs oppgave.
Det ble derfor til at jeg bare ble sittende der, ute av stand til å si noe som helst, jeg var dritings hver eneste kveld, for å si det som det var. Det eneste som stod igjen nå var å glane på damene. Damene!
Endelig var jeg i ferd med å bli et menneske. Endelig! Selvfølgelig var jeg et mislykket menneske! Men jeg var glad til! Ved å sitte drikke meg kanon dritings og sitte der taus og bare grine hadde jeg tross alt endelig maktet å bli et slags menneske!
Jeg tenkte, hadde en slask først kommet på kant, med uakseptable meninger, kommer han seg aldri unna, kanten forfølger han, kanten vil alltid ligge der og forme et stup, som han til slutt drømmer om å kaste seg utenfor.
Jeg er, da, liksom.
Som barneskikkelse måtte jeg ha vært av en merkelig, men skarp abstraksjonsform.
i det siste har jeg lært meg å se med øynene lukket
Om far min var en knortete rot som hadde trengt seg inn i fjellets sprekker og i det øyeblikk hans helse begynte å skrante dermed var dømt til å bli krystet av de krefter i fjellet han før hadde maktet å fortrenge, så var mor nettopp dette kantete, sprukne fjellet, som bare på lang avstand kunne virke jevnt og udramatisk, men som i nærsyn viste seg å være fullt av rasfarlige steinblokker og skjulte sprekker, det var som om revningene hennes sto i forbindelse med merkverdige kilder, for var folk så usjenerte at de åpent studerte henne, fikk de henne til å være et oppfarende og nærtakende menneske, mens hun derimot kunne være et sant oppkomme av fortellinger, skrøner og risper fra gamle dager, bare det var hun selv som kom på at det skulle fortelles, det var alltid hun som måtte gi av seg selv, hun mislikte all form for omtale, forventning og kunstferdig agering, og mest av alt mislikte hun å snakke med fremmede, da satt hun bare stille og så på dem, med et fiendtlig uttrykk ingen våget å spørre noe om.