«For det er forskjell på å dra opp en torsk og å dra opp en havfrue», sa han. «Enkelte ting gjør du bare ikke.»

vulkanutbrudd på Island
jordskjelv i Florida
tyfon på Filippinene
og så har vi deg
som får lov
til å herje rundt
i leiligheten min
ødelegger vinglass
spjærer kjolen
brekker sengebeina
og når du drar
er jeg hun som går seg bort
og du han som bli meldt savnet

Hun vet at sorg kan tygge i stykker hverdagene.

men når tida er ute
(sier jeg)
så er tida ute
(sier hun)

men kulda bryr seg
ikke om alder

spiser alt den
kommer over

Hvis jeg bare samler nok sol inni meg, kanskje neste vinter blir bedre. Hvis jeg samler det til en gyllen ball rundt hjertet, rundt lungene, kanskje jeg kan lyse i mørket. For det blir mørkt igjen.

For 300 millioner år siden var alle kontinenter en del av ett stort, vi kaller det Pangaea. Da det delte seg i to, ble delene kalt Laurasia og Gondwana, som siden har delt seg igjen til å bli alt det vi i dag kan se på google maps. Vi mener at for enda lenger siden har det vært andre superkontinenter, og hvis de fantes, het de (blant annet) Nuna, Rodinia, Pannotia. Jeg tror på dette: at eksistensen på mange måter handler om å gi ting navn.

Hvor drar man når man har tidevann i tårekanalen?

Spøkelset fra i går satt solbrun i vinduskarmen og dinglet med nakne legger.

Jeg lurer på hvor alle de vanskelige tankene bodde før jeg tenkte dem.

Kulda kunne en holde på avstand med klær. Mørket sneik seg inn i sinnet.

Håplaust å stå opp. Før var det jobb. Så ungar. Måtte opp. Måtte. No er ho pensjonist og nyforelska. Senga full av kyss. Håplaust å stå opp.

Straks våren er her for fullt, skal ha rømme frå sjukeheimen. Han drømmer om å sjå Jæren, Lofoten og Buenos Aires. Han er 91, verda ventar.

Jeg har hørt at man ikke kan gråte i verdensrommet, siden det ikke finnes noen tyngdekraft. Tårene blir ikke trukket nedover, men forblir i øyet. Det sies også at ingen vil høre deg plystre i verdensrommet, men det mange ikke vet, er at man ikke engang vil høre det hvis noen roper.

Når det er jenter i rommet, forsvinner verden. Den fuck bare eksploderer.

Sannheten flyter hos jenter. Den kommer ut av munnen sånn som sikkel på gamle folk.

Han kunne komme når som helst, kjøre Volvoen fram foran huset, tute litt i hornet mens det ennå fungerte, og der kom hun vaggende i den blå kjolen, strålende som en rynkete sol.

Hva vet de om en gutts munn mot hennes og en gutts hender over hennes kropp, hva vet de om dypet i øynene hans når han stirrer på henne i skogsmørket?

Alt som betyr noe, er å løpe mot den du elsker og smelte hjertet ditt sammen med hans.

Han tok ansiktet hennes i de varme hendene sine, pupillene hans så ut som flammer. Hun holdt pusten, kjente tomlene hans stryke over leppene, så kysset han henne og sa det hun ville høre: Jeg er der klokka ni. Vi ses i morgen.