Det er ingen litteratur som jeg synes kan være så komplisert som lyrikk. Men når lyrikk først treffer meg, er det ingenting som er så fint.

Lyrikk er den sjangeren innenfor litteratur som jeg synes er nærmest musikk. Jeg kan lytte til en musikkutgivelse, og i begynnelsen kan det være enkelte låter jeg liker, enkelte låter er totalt likegyldige. Så går det en tid og plutselig treffer musikken som tidligere har vært likegyldig for meg. Slik er det med dikt. Derfor kan ikke en diktsamling leses bare en gang.

Diktsamlingen Enslige utsikter av Kolbein Falkeid, som ble utgitt i 2000, inneholder ti dikt. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt: Kolbein Falkeid Samlede dikt. Om Enslige utsikter skriver forlaget Cappelen Damm:

«I Kolbein Falkeids dikt kan alle gå inn og hente opplevelser og ny erkjennelse. Det er dikt preget av rolige, gode bilder og en sterk indre sammenheng. Dikteren, som har nådd den aktverdige alder da man i andre tider ble lyttet til, er ikke blitt noen vismann. Han har ikke svarene, men stiller mange spørsmål. Her er ensomhetsobservasjoner knyttet til eget og andres liv, med refleksjoner rundt spørsmålet om ikke denne alenetiltstanden er menneskets egentlige ståsted. Ellers er det fenomenet aldring og følgelig den økende gravitasjonskraft mot jord som opptar forfatteren. Og forundring over fenomenet mot.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.»

Jeg anser meg for en novise hva angår lyrikk. Selv om det snart er to år siden jeg kjøpte Kolbein Falkeid Samlede dikt, har jeg knapt begynt å lese i den. Men jeg har observert dikt i samlingenen jeg liker godt. Det som har inspirert meg til å lese, og nå skrive om diktsamlingen Enslige utsikter, er at jeg har meldt meg på Heddas Bokhyllelesing, og i mai er temaet Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet.

Diktene i samlingen Enslige utsikter er av varierende lengde. Jeg har lest diktene flere ganger. Men selv om enkelte dikt appellerte til meg, er deler av diktsamlingen lite tilgjengelig og uinteressant for meg. Kanskje kan dette forandre seg med tiden.

Det første diktet Jord ser nedover seg begynner slik:

«Jord ser nedover seg selv.
Mørket drømmer lys.
I mørket drømmer lyset håp og holder
livet i en stramt
oppstigende mulighet.»

Vel, uklart for meg hvilken retning forfatteren vil med dette, både verset og tittelen, og særlig når neste vers kommer:

«Dette er det eneste stedet.
Alt annet er fantomer.
Virkelighet flagrer gjennom parken
som ark med statistiske tabeller,
ugjendrivelige,
men snart utvisket av regn.»

Det neste diktet Aldre likte jeg godt; diktet starter slik:

«Visst kjenner jeg alderen:
En slags siste grinete vinterdag
som tungpustet gjennom slapset i mars.
Nedforbakkene går oppover,
og de store drømmene
har krympet til lommerusk»

Jeg liker diktet fordi det uttrykker alder på en ironisk måte, og sier også noe om det å være ungdom – hvor fort tiden går - noe som kan presenteres til de helt unge med ungdommelig overmot:

«Rart hvor fort det har gått forresten.
Når jeg lukker øynene en blunk,
står han der i vårpussen.
Skjortekragen utenpå jakkeslaget.
Forventningene dynget så høyt over virkeligheten
at den kveles under dem.
Og så uvitende grønn
at verden trør til side og slipper han forbi kontrollpostene
av skir forundring."

Et annet vers i samme dikt:

«Denne uendelige historien
om alt uvitende ungt. Som når det får vite,
tror det er det første som vet. Det måker
alderen foran seg, de andres alder,
alderen til dem som har gått foran,
den alderen som også har vært uvitende engang
og fått vite
og nå er blitt uvitende og resignert
fordi den vet.
Kanskje.»

Om Kolbein Falkeid skriver Cappelen Damm:

«Kolbein Falkeid er født i 1933 og debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Blant disse kan nevnes En annen sol (1989), som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2007 kom Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger. Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven. Schjerven skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans, lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse." I sitt åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bor i Haugesund og har skrevet flere av tekstene til visegruppa Vamp.»

Kopi av omtalen som ble skrevet i et innlegg på bokbloggen Tones bokmerke