Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Odd Karsten Tveit har mer enn noen annen norsk utenriksreporter fulgt det dramatiske konfliktspiller i Midtøsten på nært hold. Gjennom flere tiår har han skaffet seg et enestående kontaktnett på alle sider av frontene, spesielt i Israel, Palestina og Libanon. I De skyldige beskriver han fortrolige møter og samtaler med politiske og militære ledere, etterretningsfolk på alle nivåer, militsledere og attentatmenn - og deres ofre. Vi ser også konflikten gjennom blikket til norske og amerikanske diplomater og etterretningsfolk, fra Lillehammer-drapet til Oslo-prosessen og senere. Han har samlet og analysert et enormt kildemateriale og gir oss både de dramatiske øyeblikksbildene og de lange linjene i konflikten, i freds- og krigsdiplomatiet. For alle med et minimum av empati er dette sjokkerende og tøff lesning.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2015
Format E-bok
ISBN13 9788248917526
EAN 9788248917526
Omtalt tid 1945-1999 2000-2009 2010-2019
Språk Bokmål
Sider 1102
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I mange tiår har Odd Karsten Tveit risikert livet for å rapportere hjem til oss om det som foregår i Midtøsten. Hans siste bok gir oss hjerteskjærende beretninger gjennom over 1000 sider om det som foregår/har foregått i Israel-Palestina, og jeg har vekselsvis følt meg kvalm. og andre ganger rett og slett sint over at verdenssamfunnet ikke evner å finne en løsning etter godt og vel 50 år med krigshandlinger på begge sider.
Jeg stikker ikke under en stol at jeg er over middels interessert i denne konflikten, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg ofte sympatiserer med den svake part. Det betyr ikke at jeg godtar drapene og hevnaksjonene på noen side av konflikten. Allikevel er det vanskelig å ignorere USAs rolle, og det er vanskelig å underslå at Israel innerst inne ønsker landområdene for seg og sine. Og det er vanskelig å underslå at det faktumet har gjennomsyret fredsforhandlinger/avtaler i alle år.
Vi får et godt innblikk i Oslo-avtalene med alle involverte parter, og ikke minst utfyllende opplysninger om "Lillehammerdrapet", som fikk ringvrkninger i mange tiår etter. Veldig interessant etter min mening. Mange politikere og involverte parter liker nok ikke denne delen av boka.
Jeg synes Odd Karsten Tveit har vært modig, og det virker som han har underbygd/dokumentert nesten hvert eneste ord i boka, kanskje ikke så rart. Statslederes og politikeres svakhet og feighet går som en rød tråd tråd gjennom boka og gjennom hele historien fra Israel ble tildelt landområdene i 1948 og frem til i dag.
Sterkt og vondt.
En godt skrevet bok som fikk meg til å endre mitt sin på konflikten mellom Israel å Palestinere, Er ingen tvil om at de som har styrt i Israel fra 1945 til nå ikke har lært noe av Hitler sitt styre under krigen, utenom å styre på samme måte selv over palestinere som vil ha sitt eget land.
Omfattende verk som beskriver resultatet av et katastrofalt FN vedtak i 1948. Voldspiralen eskalerer, og det er vanskelig å se hvordan det skal bli fred i mellom Israel og Palestina. Megling frem og tilbake på høyt nivå har bare ført til mer lidelse. Ikke lett å være positiv etter å ha lest denne boken.
I mitt første møte med Midtøsten ble jeg rådet til å trå forsiktig. Jeg fikk høre at Jerusalem er en "skål fylt med skorpioner som vil prøve å drepe din troverdighet."
"Generalløytnant Yitzhak Rabin ga ordre om at de 12 000 palestinerne i landsbyene skulle deporteres, og alle hus jevnes med jorden. En av de israelske soldatene som kom fram etter at innbyggerne var drevet bort, skrev om det han opplevde. Amos Kenan så små og store steinhus, oliventrær, aprikoser, vinranker og sypresser, velholdte små hager fulle av grønnsaker. Det hadde bodd 1400 mennesker i landsbyen Beit Nuba.
Ved middagstider hadde bulldoserne jevnet husene i utkanten med jorden. Kenans kompani hadde ordre om å blokkere veiene til landsbyen og hindre at palestinerne kom tilbake. Soldatene skulle skremme vekk alle palestinere. De skulle også forhindre at noen fikk se at landsbyene deres ble ødelagt."
Prinsipperklæringen fra Oslo var som "et forgiftet beger." Kaddoumi kjøpte ikke Arafats idé om at et halvt brød var bedre enn ikke noe brød. Det halve brødet var ikke engang brødsmuler, bare et vagt løfte om syltetøy imorgen.
Da Sikkerhetsrådet i september 1986 vedtok en resolusjon som oppfordret Israel til å trekke seg ut av Sør-Libanon, sa FN-ambassadør Benjamin Netanyahu at landet ikke ville ta hensyn til resolusjonen. Det kunne han trygt gjøre med USA i ryggen.
Barak ba rolig om 700 millioner dollar for å utvikle et israelsk antirakettforsvar kalt Iron Dome - Jernkuppel. Med forbedringer kunne det skyte ned Hamas-rakettene og minimalisere israelske tap. Israel kunne da ta seg av aggresjonene fra Hamas uten å måtte invadere Gazastripen for å fjerne rakettene. Forsvarsminister Panetta godtok Baraks logikk uten videre. Han kjente også til Iron Dome. Rakettsystemet var utviklet ved hjelp av amerikansk våpenteknologi. Problemet var prisen. USA hadde nylig vedtatt at forsvarsbudsjettet skulle kuttes kraftig. Det ville ikke være lett å si ja til israelernes bønn om 700 millioner dollar. Men frykten for Hamas var større, og i løpet av noen uker forespørselen formell og Obama sa ja. Kongressen var også velvillig, og snart var hele beløpet bevilget.