Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Er det noe poeng i å kritisere religion?
Betyr ikke det bare at en masse mennesker blir lei seg? Blir ikke alle lykkeligere om vi lar hverandre være i fred? Kan man egentlig kritisere tro? Hvor går grensen mellom argumenter og sjikane? Er det forskjell på religioner som en maktfaktor i samfunnet og privat nyreligiøsitet? Med egne erfaringer både som sterkt troende og utbryter, tar Gunn Hild Lem for seg temaet religionskritikk.
Les boka og gjør deg opp en egen mening!
Forlag Humanist forlag
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788282820615
EAN 9788282820615
Serie Pro et contra
Språk Bokmål
Sider 149
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEthvert menneske befinner seg til enhver tid i sentrum av sin egen tilværelse og sitt eget synsfelt. Alle andre befinner seg alltid rundt oss. Dette faktum er opphav til en rekke misforståelser og vrangforestillinger. Som at nettopp det jeg tror på alltid er opprinnelig eller naturlig og derfor også sant. Det er ikke bare en vrangforestilling, det er også en ansvarsfraskrivelse i en moderne verden.
Enhver tekst som finnes, er skrevet av noen. Selv om Gud skulle vise seg å finnes (også om han/hun alene ikke kommer fra noe sted og faktisk er sentrum for tilværelsen generelt), har han ikke skrevet ett eneste ord. Det har forøvrig heller ikke Jesus eller Muhammed.
Hitler påla alle barn i den offentlige tyske skolen å begynne dagen med en bønn til Jesus. Goebbels og Göring forble i den katolske kirke til sin død. Hitler ønsket å lære fra Den katolske kirke. Han ville selv være som paven - ufeilbarlig, øverste leder med et solid grep nedover.
Religionskritikken må strebe etter det gode for å være berettiget - sannhet, kunnskap, frihet og et bedre liv for mennesker.
Alle vet at man må være forsiktig med å kritisere islam for kraftig, fordi det finnes en reell trussel som gjør at vold kan forekomme når som helst.
En nagende mistanke sa, lenge før jeg sluttet å tro det, at en Gud som kan holde ut med, eller endog ønske, at milliarder - eller bare noen få stykker, for den del - skal fortsette å eksistere i helvete uten mulighet for benådning, ikke kan være helt god. Problemet var at akkurat den følelsen kunne ikke ytres. Ikke som et åpent spørsmål, og i hvert fall ikke som en åpen anklage.
Koranen er full av selvmotsigelser. Allah er en nådeløs kriger. Folkene lever ved sverdet, ydmyker ved åket, torturerer, brenner, plyndrer og massakrerer mye oftere enn de viser nestekjærlighet.
Christopher Hitchens har kalt religionen den første og dårligste forklaring en lite utviklet art kom på.
Fordi religionen er en første forklaring på alt det mennesket ikke visste om, er det helt åpenbart hvorfor den har gitt oss en mengde feil svar.
Et betent tema er muslimsk trostvang og manglende aksept for blasfemi og annerledestenkende. Hvem har lov til å kritisere islam?