Jeg har i det siste funnet noen bøker hvor forfatteren har flettet inn seg selv eller familiemedlemmer i romaner, og vil prøve å samle dem i en liste. Foreløpig er lista kort, men jeg vil supplere etter hvert hvis jeg finner flere. Jeg tar gjerne imot tips på aktuelle bøker!
Hybrider som f.eks. Knausgårds "Min kamp" hører ikke hjemme her - jeg er først og fremst ute etter rene romaner/ren fiksjon hvor forfatteren selv ikke er hovedpersonen.
I fortellingen "Vejene omkring Pisa" lar hun oppføre sitt eget ungdomsarbeid "Den klassiske Sandhedens Hævn, den mest fortryllende af alle Marionetkomedier".
Foreslått av Kenneth Bareksten.
I kapittel 6 i Don Quijote skal det brennes et bokbål. Da boken Galatea dukker opp blir den spart fordi presten kjenner forfatteren - altså Cervantes selv. Han har også underveis i Annen bok en del kommentarer til falske utgaver av fortsettelsen på Første bok - noe som faktisk var tilfelle.
Foreslått av Jostein Røyset:
I Kjartan Fløgstad sin Nordaustpassasjen er det romanfiguren Kjell Kistefjell som er forteljar. Men han fortel ved eit par høve at han kjenner, eller i det minste kjenner til, forfattaren Kjartan Fløgstad.
Foreslått av Steinar Sæther.
Hoem skriver seg selv inn som en slags iakttager. Ikke ved navn men som Han Som Skriver.
Foreslått av Mari (marise):
Ragnar Hovland har skrive seg sjølv inn i Stille natt frå 2011, ganske kort, men akk kor treffande:
Tomas har ikkje mange bøker i hylla, men eg ser at han, i tillegg til
det meste av Mykle, har ein roman av Ragnar Hovland, ein annan
forfattar her frå distriktet. Eg sjølv er jo av lærarslekt, mens han
kjem frå ein familie av lett alkoholiserte lennsmannsbetjentar. Sidan
vi altså er frå same distrikt, var det uunngåeleg at eg lenge såg på
han som ein slags konkurrent - ja, forfattarar er ikkje frie for å ha
slike tankar - men i seinare tiår har eg ikkje tenkt så mykje på det.
Vi har drive med nokså forskjellige ting. Men eg meiner å hugse at
Tomas ein gong sa noko slikt som at det var Hovland som hadde lært han å snakke.
Victor Hugo skriver inn sin virkelige onkel i handlingen: "Ved Eylau var han med på den kirkegården der den heltemodige kaptein Louis Hugo, en onkel av forfatteren til denne bok, med sitt kompani på tre og åtti mann i to timer holdt stand mot hele den fiendtlige armé." Han har også skrevet et dikt om dette slaget. Hugo skriver også inn seg selv i et avsnitt i historien om opprøret 5. juni 1832.
I forordet til min utgave av boka står det at Tove Jansson selv har pekt på referanser til sin egen familie: Hennes mor Signe Hammarsten Jansson som farmoren, broren Lars Jansson som pappaen og brorens datter Sophia som jenta Sophia.
Foreslått av Mari (Era_Vulgaris).
Hovedpersonene møter forfatteren. En av dem, Roland, hypnotiserer bokas Steven King og får ham til å fortsette å skrive serien. King blir dermed et medium som bare formidler historien.
Hovedpersonen er litt oppgitt over dårlige bøker "disse totalt uinteressante oppkokene" av en del forfattere: En av de visjonære så foreldrene sine i vinduet på en pub slik de hadde sett ut noen uker etter at han ble unnfanget, der de diskuterte hvorvidt de skulle ta abort eller ikke. (s. 71.) Denne scenen er fra McEwans egen bok, Tidebarn.
Niemi skriver sin egen bok inn i handlingen i kap. 25: "Ved siden av sto en bokhylle med sommerlektyre, Sara Lidman, Gunnar Westrin, Lars Noréns svarte, bibelaktige dagbok. Helt nederst så hun Populærmusikk fra Vittula i ferd med å oversvømmes og skylles bort."
Foreslått av Syrene.
Sandemo skrev seg selv og mannen sin inn som aktive personer i en av de siste bøkene i serien.
I kapittel 31 oppsøker Adam Trask Olive Hamilton, og det står at huset deres eies av Ernest Steinbeck. Både Steinbeck selv og hans far het John Ernst. Hans mor het Olive, og de bodde i Salinas. Hans morfar het Samuel Hamilton og familien Steinbeck hadde en kokk som het Lee. Alle disse dukker opp i denne historien.