Bokelskere.no

S: Ikke fortell det, vis meg! Det passer om denne historien, som viser meg gjennom sin enkelhet forfatterens forhold til familien, livet, tegning,under sin oppvekst, uten å overdrive på noe som helst plan. Dette er kunst, det er sårbart og nakent, dette er det jeg vil ha! Jeg skulle ønske boken varte mye lenger, eller egentlig ikke, men måtte den ta slutt? Bookhangover much! Ikke les dette, les den boken, den lever!
Karakter: 5+

D: Tegnestilen i dette portrettet av kunstnerens egen fortid gir ikke grunn til å se på det som noe annet enn en dyster fortelling; de konstant bølgende gråtonene stadfester dette. På denne måten stiller den seg annerledes enn både den morsomme "Persepolis" og den intellektuelt distanserte "Fun Home", ved at den er nettopp så mørk. Animasjonen byr på uttrykksfulle og gjerne truende ansikter, ubehagelige fremstillinger av kroppsligheter (slik som raden av sting (en fotomanipulasjon?) i Davids nakke), tankeoppspinn (et foster som forfølger David; senere, nærmere slutten, har han symbolsk nok slått fred med denne illusjonen) og drømmer preget av ensomhet. Et genialt og mer forløsende grep er det at Davids psykiater fremstilles som den hvite kaninen i "Alice in Wonderland", noe som på en åpenbar, men samtidig subtil nok måte kobler dette møtet med hans barndoms lengsler.
Karakter: 5

S: Elegant og stemningsfullt, jeg var skeptisk til denne dark noir-aktige historien men jeg finner den akkurat passe.
Karakter: 5+

D: Formodentlig basert på et "påfallende ikke-visuelt verk" av Paul Auster. Som tegneserie fungerer dette likevel som en strålende blanding av kriminalhistorie med harde fakta, og en surrealistisk reise i kruseduller, språk og eksistensiell endring; mot slutten av historien blir vår egen følgesmann Quinn en annen mann - oppgir sine kroppslige standarder for ren dedikasjon til refleksjoner (men - ulikt den platoniske sjelen - ikke av stand til fullstendig å ignorere de fysiologiske behov likevel). Fascinerende er også den eldre Stillman og hans ambisjoner om et nytt og omkalfatrende språk. Illustrasjonene er sketsjaktige (nesten slik Chris Ware ville komme til å tegne; den døvstumme som møter Quinn på togstasjonen er påfallende lik Jimmy Corrigan), men akkurat tilstrekkelig til å representere det de skal uttrykke, slik at veien til noe mer abstrakt ikke er lang.
Karakter: 5

S: Enkel historie, men jeg synes den var søt. Craig Thompson sin første fulllengde grafiske historie, med spor av sin egen evne til å lage sammenhenger mellom bildene, både metaforisk og bokstavelig talt. Han bruker sjøen som et virkemiddel for å beskrive følelser, helhet og splittelse. Evighet. Noen artige karakterer, og noen mer irriterende.
Karakter: 5-

D: En historie som, gjennom de fine assosiative overgangene, direkte kan sies å flyte mellom ulike skjebner, enten det er parallelle eller fortidige handlingsplan. Det er et spenn av distinkte karakterer, enten det er de antropomorfiserte dyrene eller - en stil som for øvrig ikke tar fra fortellingen dens tristesse, dog heller ikke dens humor, og i alle fall ikke dens morbiditet, selv om den også ikke minst bevarer en sympativekkende humanitet - de mer sketsj-/karikaturaktige menneskene. Et simpelt plott i en rikholdig utforming, der hovedpersonens forhold til musen blir et slags romantisk anker iblant de andre historiene.
Karakter: 5

S: Dette er den selvbiografiske historien til Marjane, men også historien om Iran, og sammenhengen mellom religion og politikk. Samt hvordan offentlig opptreden og privat opptreden kan være to veldig forskjellige ting, eller gli over i hverandre på uheldige tidspunkt. Og ikke minst om det å være kvinne i alle disse sammenhenger. Historien er gjennomført, tegnestilen enkel og forståelig. Ikke min personlige favoritt, men et solid verk.
Karakter: 5/4

D: En iransk kvinnes krøniker fra barndom til ung voksen, med et grundig blikk for identitetsforandringene personen går igjennom, så vel som for det politiske bakteppet i Iran. Hendelsene står i fleng, men tross at det også er alvorlige sådanne er serien gjennomført humoristisk; tegnestilen karikert og uttrykksfull, og teksten (dialog, tanke eller fortellerstemme) forførende simpel, direkte, og ærlig.
Karakter: 5

D: Allerede på begynnelsen får vi en basisopplæring - ja, endog en avhandling - i hvordan forstå tegneserier, og det er vel og bra - og hysterisk morsomt. Verket er langt og ambisiøst, og spenner over flere generasjoner. Jimmy opplever en konstant usikkerhet i situasjoner med andre mennesker, noe som utbroderes gjennom mange hverdagslige situasjoner. Det er en utrolig detaljrikdom i beskrivelsen av smålyder, og det spares ikke på bruken av bilderuter for å få frem utviklingen i en minutiøs situasjon.
Karakter: 5+

S: Overambisiøst uten å komme helt i mål(og da kunne det like gjerne tilstrebet det litt mindre). Jeg finner slike verk som dette, som prøver så hardt å være moderne og "perfekt", ganske irriterende. Jeg blir engasjert, emosjonell, men jeg drukner i vanskeliglest løkkeskrift og tidshopping iblant, som jeg kunne klart meg uten. Litt mer nedstripping, så ville karakteren min blitt mye bedre. (Jeg har ikke hørt om noen andre enn meg som ikke er overbegeistret over denne, så jeg vil ikke kalle min vurdering respresentativ for tegneserielesere all over.)
Karakter: 4

S: Jeg elsker sånne merkelige historier som kunne vært ganske dagligdags, men som får en helt annen karakter ved hjelp av et merkelig fenomen som inntreffer. Anya finner sin egen spøkelsesvenn, det er ikke så mye å si om det enn at det er gøy. Og jeg liker måten historien er tegnet på også.
Karakter: 5+

D: I første halvdel er dette en forholdsvis harmløs, tidvis sprelsk og morsom, ungdomsfortelling; i siste halvdel utvikler den seg i en mer truende - og i historiens henseende mer spennende - retning, hvor den mindre gloriøse sannheten om Sean og Elizabeths forhold invokeres, og hvor spøkelset Emily både blir fysisk sett mer feminin (hennes mer androgyne utseende i starten kunne - i likhet med Siobhan for øvrig - få en til å tro at vedkommende var en gutt) og betraktelig hardnet i sitt forsøk på å få Anya til å gjøre som hun vil. Den avsluttende scenen hvor Emilys skjelett faller sammen er rent uhyggelig, slik at gråtonen i animasjonen, hvis symbolikk i historiens lysere partier kun var latent, nå kommer til sin fulle rett.
Karakter: 4

D: I tillegg til å bringe fakta om psykiske lidelser og vise til konkrete situasjoner med folk rammet av slike, rammer boken det hele inn ved å brette ut bakgrunnen til prosjektet på starten og skaperens egen fortid på slutten; dette gir en følelse av ærlighet i en beretning som formodentlig er basert på virkeligheten. Og den er beinhardt seriøs (med en forteller som kan lignes den ikoniske fremtoningen til Scott McCloud i "Understanding Comics"). Det frigjørende aspektet kommer i form av illustrasjoner som synes likeså skjøre som personlighetene som fremstilles; alt er i sort/hvitt, men de to valørene blir brukt til symbolsk effekt.

Karakter: 4+

S: Dette vil jeg påstå er et viktig tilskudd til litteraturen om psykisk helse og mentalitet. Gjennom 11 små historier tar Cunningham opp ulike problemstillinger rundt det å leve med en psykisk lidelse i dagens samfunn, hvordan vi behandler hverandre. Om enn litt overfladisk og kjapt får vi et innblikk i både de mørkeste krokene av menneskesinnet, men også om håp og overlevelse. Cunninghams troverdighet som forteller underbygges ved at han også forteller sin egen historie på en åpen og fin måte. Jeg leser gjerne flere slike verk, som eventuelt kunne gått litt mer i dybden(uten å måtte ofre den enkle og forståelige tegne og fortellerstilen av den grunn).
Karakter: 5

S: Underholdende og banalt gjenkjennelig. Ofte slår dette gjenkjennelsesprinsippet mer kunstferdige utforminger rett ned i støvlene. Rocky er den hverdagslige drittsekken av en mann , i hundeform, som er i menneskeform. (ala. Andebystyle).
Karakter: 5

D: Morsomme striper om det miserable livet til den evige slentreren Rocky og hans tildels likesinnede venner. Antropomorfiseringen (karakterene er henholdsvis hunder, katter, fugler, etc.), miljø og holdninger leder en til å tro at Kellerman har blitt inspirert av Charlie Christensens "Arne Anka", men dette er utvilsomt en serie som står godt på egne ben; noen dramatisk fremdrift er det knapt, men det er vel også noe av poenget (Rocky er uforbederlig til det enerverende), og de vittige, referansefrodige dialogene kombineres virkningsfullt med animasjon som ofte inkluderer detaljer i den omkringliggende animasjonen (bikarakterer, gross-out-elementer) som krydrer bildet.
Karakter: 4+

S: Titeuf er ekkel, barnslig, frekk og teit og en av få guttunger i tegneserieform som får meg til å le utadvendt mer enn en sjelden gang hver gang han åpner kjeften. Mao, dette er min type "jeg vet ikke om det egentlig er bra men jeg elsker det barefordi" serie.
Karakter: 5

D: Litt i samme stil som "Pusur" får vi servert komiske ensidere hvor vi følger en hovedperson med et skråblikk på (de voksne) menneskenes verden. Noen morsomme og samtidig tankevekkende (Romfarfar), noen mindre morsomme (En lur ide), men alt i alt en lettvekter. Tegningene imidlertid har en uttrykksfull fransk strek.
Karakter: 4

S: Enkelt, men fornøyelig. Denne dovne katten sviktet ikke forventningene jeg hadde til disse eldre stripene. Det er ikke så mye å si, Pusur er Pusur, lat, egoistisk, leken, sta, akkurat slik en katt bør være. Mjau!
Karakter: 5-

D: En samling helsider med humoristiske blikk på det domestiske katteliv. Flere gullkorn, slik som (egne tituleringer) Soloppgangen, Kuldegradene, Forhøret med stolødeleggelsen. Jevnt over småfestlig og smart, hvor spesielt katten Pusur og eieren hans utfyller hverandre. Den norske oversettelsen er imidlertid påfallende (for ikke å snakke om forordet), og strør om seg med navn som Jahn Teigen og henvisning til for eksempel Gro (Harlem Brundtland?), samt erkerølpete, men latterlig gode eksklamasjoner.
Karakter: 4+

D: Fortellingen om den unge jenten Helen kan sees todelt, hvor den første delen (Town, Road) omhandler hennes utsatte vandringer på gaten og midlertidige bekjentskaper, og den andre delen (Country) at hun har slått seg til ro, samtidig som hun konfronterer sin traumatiske fortid. Realistiske tegninger som til tider utgjør sterke bilder av ansikter i ulike sinnsstemninger; selve historien som helhet er også dynamisk varierende på stemningsplanet, med en dramatisk og usikkerhetspreget første del som følges opp med andre dels påtagelige idyll. Rotten som er Helens følgesvenn blir - etter sin død - med videre, men da mange ganger større enn tidligere - en metafor for hovedpersonens økende selvtillit? Uansett, Talbot får frem et uttrykksfullt portrett - med enkelte spredte glimt av "indre strømninger" i bildene.
Karakter: 4+

S: En historie om tragedie og håp. Hovedpersonen er en ung forvirret karakter som begir seg ut i verden og finner seg selv, og motet til å sette perspektiv på sin fortid og fremtid på en beundringsverdig måte. Referansene til Beatrix Potter og hennes liv og historier gir fortellingen en sjarm, og fungerer som en hjelp for hovedpersonen til å kunne klare å forholde seg til livet ,og overgrepene hun har blitt utsatt for.
Karakter: 5/4

S: En historie om å finne seg selv, homofilitet, oppvekst og familierelasjoner som til tross for sin solide helhet ikke traff meg sterkt nok sånn all over. Det er en slags kjølig distanse over fortellermåten, som kanskje gjenspeiler ting slik de faktisk opplevdes for hovedpersonen, men som også gjør det vanskelig for meg som leser å virkelig falle inn i dette universet. Jeg liker liker ikke at boken går fra å først framstå kronologisk til å hoppe i tid, ikke på en slik korte tilbakeblikk måte, men med lengre sekvenser. Jeg falt heller ikke for den overdrevne bruken av litterære referanser som til en viss grad forutsetter at man er ganske belest/informert på forhånd til å kunne dra fullstendig nytte/glede av. Men boken fortjener likevel en grei karakter fordi det tross alt de nevnte faktorene er en god fortelling, som er bra tegnet, med finurlige detaljer, og især forholdet mellom hovedpersonen og foreldrene er tidvis bra og innsiktsfult framstilt.
Karakter: 4+

D: En minutiøs biografisk eksplorasjon fra forfatteren, Alison Bechdel, som gir oss sine livsbetraktninger ut fra et utall konkrete erfaringer. Spesielt vies fokus på Bechdels far, og til syvende og sist hennes eget forhold til ham. Så å si hver bilderute er akkompagnert av narrasjonstekst, med et tålmodig øye for subtile sammenhenger, som gjør at innblikket blir grundig selv om kronologien er springende. Illustrasjonene er detaljerte og presise.
Karakter: 4+

S: Sprint er artig. I denne samlingen finnes Franquin sine første arbeid med serien, og man kan tydelig se utviklingen i tegnestilen og historieutformingene, som var litt interessant. Jeg koste meg for det meste med denne, men jeg merket også at jeg lett fikk overload, og at jeg leser det helst i små doser om gangen.
Karakter: 4+

D: En ansamling friske fortellinger i karakteristisk tegnestil som alltid innehar action så vel som humor. Franquins Sprint kan på det nærmeste sammenlignes med Disneys Mikke i hans kombinasjon av snusfornuft og sans for eventyr. Engasjementet og dumdristigheten til følgesvennen Kvikk kan heller ikke forbisees. For øvrig er de mindre "eventyrlige" seriene, som "Sprint i ringen", minst like fornøyelige som de seriene hvor risikoen er høyere. Fint med historisk bakgrunnsinformasjon i bokens innledende sider.
Karakter: 4+

S: Underholdende. Hverdagslig liv for en afrikansk vennegjeng som bor på vestkysten i Afrika(Ivory Coast,Yopougon), hvor rollen som ungdommer med deres trang til å utforske, flørte og danse er velkjent, iblandet en annerledes politisk setting enn det vi er vant til i mer vestligpregede strøk. Aya drømmer om å studere medisin, men faren mener at høyere utdanning bare er for menn.
Karakter:4+

D: Lettlivet historie fra et åpent samfunn, på sett og vis naturalistisk, men herlig karikaturaktig også. Tittelpersonen selv, Aya, er ikke egentlig en klargjort hovedperson, men mer et stabilt holdepunkt som mye annet sirkler rundt. Åpenheten bare bekreftes av at karakterene gir oss ordforklaringer og oppskrifter etter at selve tegneserien er slutt.
Karakter: 4

D: Underholdende, freidig historie med stilsikkert ungdommelig språk, ikke bare i dialogen, men også i kommentarene, som blir en hybrid mellom fakta og holdning. Genistreken ligger muligens i hvordan det legges et nivå av skjebnesvangre møter (Ramona som dukker opp i Scotts drømmer og virkelighet, den første "onde" kjæresten og slåsskampen) til de hverdagslige utfordringene, uten at drivet forsvinner. Den overdrevne, uttrykksfulle animasjonsstilen fungerer også. Plottet gir forventning om hva som vil skje videre.
Karakter: 4+

S: Helt ok. Jeg synes at den kanskje er litt wannabe ungdommelig, wannabe fordi det føles litt overdrevent og overpoengtert. Jeg likte den første delen først... Minner litt om manga(naturlig nok, boken ser også ut som en mangabok i utgangspunktet), men tegningene og fortellermåten gjør at man likevel skjønner at det er noe annet. For min del når det kanskje ikke helt opp, og skaper et inntrykk av at vesten er mer overfladisk enn østen, men grei og underholdende nok uten at jeg dør etter å lese fortsettelsen.
Karakter: 4-

S: En fantasyhistorie for barn. Dette er første bind av flere. Plotet virker litt klisjè, og veldig inspirert av Howls moving castle med det flyttbare huset, og den magiske stenen med personlighet. "Monsteret" i historien ligner til og med litt på den mannlige hovedpersonen i Howls moving castle. Når det er sagt så er det en helt grei historie med noen søte bifigurer, og en koselig tegnestil.
Karakter: 3+

D: Prologen er et nærmest hjerteskjærende familiedrama som avslutter uten skånsel; videre tar elementer av fantastikk over, uten den store fascinasjonen eller originaliteten, tross en kompetent cinematisk visuell stil som noen ganger er mer velfungerende i enkelte dialogløse bildesekvenser.
Karakter: 3+

S: Solid verk. Sidene og historien fløy av gårde av seg selv, som en sjeldent god actionfilm, med en fasinerende hovedkarakter, og en dyster og intens stemning. Foruten historien om og rundt hovedkarakteren så er dette også en historie om ulike konsekvenser av en neddysset traumatisk hendelse som følge av et samarbeid mellom to nasjoner, og jeg fikk som leser opp noen moralske spørsmål for meg selv under lesningen; som hvor går grensene ved muligheter for ansvarsfraskrivelse for både enkeltmennesker og hele nasjoner, og kan et menneske være både gal og ond på samme tid? Ville du ofret et uskyldig barn, for å redde en mengde ukjente folk hvorav kanskje ikke alle er like uskyldige? I like this, alot! Ja...
Karakter: 5+

S: Coraline er awesome. En god, klassisk historie som først og fremst er nettopp det, en historie! Historiens art er en kunst. De virkelig gode fortellingene er de som står fjellstøtte i sin enkelhet med dybde. Når det gjelder det mer tekniske; i begynnelsen så følte jeg at fargene var for matte og pregløse, men etterhvert som historien gikk sin gang så ble de heller en form for ramme og kontrast som fikk det skumle og ubehagelige til å bli enda litt mer av seg selv. De virkelige fargene kryper inn i deg gjennom historien.
Karakter: 5

S: Hvis denne boken hadde inneholdt bare historien om de to trøtte typene så hadde jeg vurdert den enda høyere.
Karakter: 5

S: Hvordan kan man ikke like en kverulerende katt som plutselig kan snakke fordi han spiste en masete papegøye? At katten ønsker å bli jødisk i tillegg til at han lyver så det renner av ham er opphav til en interessant begynnelse og gode/merkelige diskusjoner. Senere domineres historien i større grad av kattens eierinne(rabbinerens datter), og den er for så vidt underholdende nok, men jeg likte den første delen best.
Karakter: 5-

S: Det var nesten en selvfølge at vi på en eller annen måte måtte snike inn noe klassisk fra Andeby på listen selv om vi begge er godt bevandret i byen fra før. Denne samlingen med klassiske historier fra Carls Barsk var underholdene nok, men jeg vil si at enkelte av historiene er litt kjedeligere, lett forglemmelige, og trekker dessverre ned helhetsvurderingen. Men å som jeg liker Donald likevel! Høydepunktet i boken ble den siste, gode gamle Knask eller Knep.
Karakter: 4+

S: Jeg synes Karine Haaland sine striper er underholdende, tidvis litt simple, men absolutt verdt å få med seg, og en solid tegnestil.
Karakter: 4+

Manga, Japan.

S: Det tok en stund før jeg kom inn i den, og den virket litt flåsete og random da, men den tok seg opp etterhvert. Et noe merkelig plot, hovedpersonen flytter inn til en spesiell familie(etter at de oppdager at hun telter på eidendommen deres) hvorav medlemmene ufrivllig forvandles til dyr ved omfavnelse av det motsatte kjønn, hvor hun gjør så godt hun kan for å være til nytte og ikke i veien. Karakter:4

S: For så vidt solid fransk verk som nesten blir litt i overkant elegant og innpakket, safe. Jeg savner litt mer røffhet. Men det er også litt representativt for sitt hjemland, så selv om det ble for tamt for meg så innrømmer jeg at det egentlig ikke er dårlig, bare litt kjedelig, tamt. Kanskje det bare ikke er min type humor?
Karakter: 4-

S: Helt grei jentemanwha. Plotet virker noe merkelig, hovedpersonen Sey blir etterlatt av moren hos en familie som har en sønn som viser seg å egentlig være en jente. Bakom dette ligger en tragisk familiehendelse fra noen år tilbake. Sey skaffer seg jobb og prøver å klare seg så godt hun kan utfra omstendighetene.
Karakter: 3+

S: Ambisiøst og langtekkelig(over 800 sider) verk som ble litt i meste laget for min smak. Helt grei historie, som ble drevet framover på en ok måte, kanskje mest interessant for de som liker et mer historisk perspektiv og en større forståelse av hvordan utviklingen av mangaen ble drevet framover innenfor visse retninger. Boken følger mangategneren Katsumi og miljøet rundt ham.
Karakter: 3-

S: Jeg brukte litt tid på å komme inn i historien og tegnestilen på en måte som gjorde at den begynte å engasjere meg. I og med at hovedpersonen selv er opptatt av krigsscenarier og historie(så absolutt ikke innenfor mitt interessefelt), så måtte jeg tvinge meg selv til å fokusere. Etterhvert kom jeg til å sette pris på den intrikate sammenhengen mellom Davids tegninger, brorens historie, og familiens jakt etter noen kanskje ingen av dem kan helt spesifisere, som alt sentreres rundt utallige forsøk på å komme fram til metoder for å bedre ikke bare Davids bror, men hele familiens livskvalitet. Det ligger en mørk stemning over denne historien, som tross alt er glimrende fortalt/vist.

Karakter: 4/5

D: Upretensiøs eventyrinspirert fortelling som ikke skyr unna for utbrodering, som i den lengre historien om Solicitine-søstrene. Sogar er det kanskje litt mye utbrodering, men forfatter/illustratør Linda Medley har hjertet på rett sted og skaper troverdige karakterer av en transgressiv biologi (antropomorfiserte skikkelser som Rackham, kvinnene med skjegg) og rapp humor. Fremdriften får en til å spekulere i om dette hadde gjort seg vel så bra som animasjonsfilm satt til musikk àla ”The Princess Bride”.
Karakter: 4

S: Boken består av en mengde ensiders vitsetegninger. Selv om de utallige merksnodige oppfinnelsene til Storm Petersen er underholdende nok så ble en hel bok av dem litt langdrygt. Anbefaler å eventuelt lese denne over tid framfor å velge den som"kveldens/helgens bok".
Karakter: 3+

D:"Imp"-historiene er småmorsomme, om repeterende i sitt tema. I Nemo-seriene er kunstferdigheten tatt til et mer poetisk nivå. McCays illustrasjoner er både maleriske, detaljerte og overdådige, og utbroderer den fantastiske logikken i Slumberland-universet på en måte som både er kreativ og litt nifs; det er for øvrig en særegenhet i den i effekt stakkato måten bildene unngår billige tegn på bevegelighet som skulle kjennetegne senere tiders tegneserier. Dialogen kan synes overflødig (og spesielt bildetekstene som er med de første 22 sidene), men karakteren Flip bidrar tidvis med en frisk sarkasme; Nemos tiltagende lojalitet til Flip er for øvrig kanskje sagaens mest rørende fasett.

Karakter: 4+

Korea. Manwha

Japan. (Manga)