Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her

«Her var hun en utlending, omgitt av mennesker som så på henne som en fiende som måtte temmes og overvinnes, som så på det faktum at hun eksisterte som en hindring for deres maktutfoldelse, for deres oppfatning av hva som var rett og galt, moralsk og umoralsk. Mennesker som hatet henne fordi hun nektet å ta imot det de tilbød fordi det ikke ar dét hun hadde kjempet for, mennesker som betraktet henne som en fiende fordi hun nektet å akseptere at guden deres satt med alle svarene.» Jakarandatreets barn, s. 19-20

I anmeldelsene av den prisvinnende iranske regissøren Asghar Farhadis 2011-film A Separation, var det ikke rent få filmanmeldere både i USA og i Norge som identifiserte Nader (Peyman Moaadi) og Simin ()Leila Hatami), middelklasseparet filmen fokuserer på, som sekulære, og bemerket at Vestlige seere ville være på deres side i konflikten mot det fattige og religiøse ekteparet Razieh (Sareh Bayat) og Hodjat (Shahab Hosseini).

Påstandene underbygger hverandre, den første må være sann for at den andre også skal være det. Og hva er det den første påstanden hviler på? Jo, den hviler på tre observasjoner; for det første det faktum at Simin ønsker å immigrere til et Vestlig land der datteren Termeh (Sarina Farhadi) vil ha bedre utsikter til en god fremtid; for det andre at Simin og Nader, i motsetning til Razieh og Hodjat, ikke søker veiledning hos religiøse skikkelser; og for det tredje at Simins flammende røde ikke er helt dekket av skautet slik nyhetsrapportene sier at regimets lover krever.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her