Selvfølgelig måtte Elisabeta, som jeg tror blir stadig dårligere, finne på å falle og få fråde om munnen og riste som en besatt, så søster tente lyset, la en pute under hodet hennes og med hånden mot munn og nese holdt hun henne nede i omtrent et halvt minutt, til krampetrekningene gav seg litt. Og i dag tidlig da søster kom med medikamentvognen, svelget Elisabeta de beroligende midlene med øynene igjen og trakk seg inn i putene igjen. Hun fikk ikke frokost, noe som vakte en mistanke i oss, og da legen kom inn med to søstre, den ene med en forniklet metalleske, forstod vi at de gjorde seg klar til å gjøre dette forferdelige med Elisabeta som vi bare hadde hørt om, som heter spinalpunktering. Ikke noe skremte jentene så mye som disse ordene. Paula og Maia, en kvinne på rundt femti år med inkontinens og søvngjengerproblemer, og som var de som hadde vært lengst på salen, fortalte om en pasient der de for øynene på dem hadde stukket en nål inn i ryggmargen og lammet den nedre delen av kroppen på henne. Hvis de dessuten blåste inn luft i hjernen, for å ta encefalogram, ble en sittende med noen forferdelige hodepiner, sa de, så en får lyst til å hogge det av seg, helt til luften har kommet ut. Derfor så vi fascinerte og vettskremte på Elisabetas martyrium, men hun var så neddopet at det ikke virket som om hun forstod hva som skjedde. En søster tok av henne pyjamasen, så hun lå tilbakelent med nakne bryster på sengen av hvite rør, deretter presset de haken ned mot brystet hennes, og fikk bøyd ryggraden mens de holdt henne godt fast i rygg og nakke. Som kuler i huden stod ryggvirvlene ut sammen med ribbena under den glinsende huden, noe som fikk en til å tenke på en litt frastøtende mannsrygg. Lenger ned under midtpunktet på ryggraden var stedet som legen raskt pekte ut, og som pleiersken fuktet med en vattdott som jeg antar var dyppet i jod. så tok hun fram en lang og smal sprøyte under et stykke gas i den steriliserte esken, med stempelet presset helt inn, og festet et lang nål med skrå ende og tykkelse som en strikkepinne til den. Jeg syntes det var rart at jeg ikke så det minste trekk av sadisme i ansiktene deres, der de gjorde seg klare til å pine noen med umenneskelig kjølighet. I alle bilder av ofre og martyrer, med kropper spiddet av piler skutt på kloss hold, med avskårne bryster plassert på gullfat, med hodet plassert under armen på den halshugde, med innvoller trukket ut gjennom magen og viklet rundt et enormt hjul, med jomfruer saget i to fra hode til midje - så er bødlene avskyelige og utmagrede der de gliser og nyter synet av lidelse. De har byller, ser spedalske ut, har forkrøplede skikkelser, mangler negler: det er lett å se hvilken side de er på. Men nå - se på Elisabeta, stygg, epileptisk, skitten, i hendene på de vevre og rene vesenene i hvite kitteler, som likevel fører djevelens redskaper, som frambringer redsel og smerte. Jeg har aldri trodd at tannleger, kirurger og andre av det slaget torturerer en for ens eget beste: alt som er lidelse er galt, enten det er fysisk eller moralsk, galt og ydmykende.