For Synna har hatt og vil alltid ha sin egen plass i ham. Henne har han aldri glemt, henne vil han aldri glemme. Men kjærligheten er ikke gjerrig, sier han, om du har mistet en du elsket, kan du elske igjen.

Hun kikker inn på sitt gamle rom. Minnene slår mot henne[…]. Nå er hun er glad hun slipper å sove her, slipper minnene, de gode og de vonde.

Han har så mange planer, sier han. Planer han ennå ikke vil diskutere med noen, ikke før han vet at de kan gjennomføres.

Alle barn i en søskenflokk har den samme rett til kjærlighet og oppmerksomhet.

Hun hadde nesten glemt det, denne sære lykkefølelsen det gir å bære på et nytt liv, likevel er det så gjenkjennelig, kan ikke sammenlignes med noe annet. Denne nærheten mellom henne og barnet mens det ennå er bare hennes, en fullkommen del av henne, hun og barnet, prisgitt av hverandre.

Det går an å gret av glede,vet du. Og så e det ei tid for sorg og ei tid for glede. Akkurat det forstår visst ikkje du enno, men når du blir stor, vil du forstå det.

[...] og Bygda? Når skal moren slutte å være redd for bygda? Julie er så inderlig lei av å høre at i alt hun sier og gjør, må hun tenke på hva bygda sier om det.

Julie stanser i døren til Morens kjøkken, overveldes av følelsen av å være hjemme.

Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt

Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.