We were plastic, mutable and there was still time to experiment and alter our handwriting, our politics, the way we laughed or walked or sat in a chair, before we hardened and set.

He felt the old beat of pleasure inside his body, like watching a perfect goal, like the rustling movement of light through leaves, a phrase of music from the window of a passing car. Life offers up these moments of joy despite everything.

[...] feeling a strange sense of nostalgia for a moment that was already in the process of happening.

She belives Marianne lacks 'warmth', by which she means the ability to beg for love from people who hate her.

Marianne had the sense that her real life was happening without her, and she didn't know if she would ever find out where it was and become part of it.

Jeg husker det som det var i går, sier folk om minner de har. Med traumer er det annerledes. Det er ikke mulig å huske det, fordi det alltid føles som det skjer akkurat nå. Man kan bare ikke ta det inn over seg, sortere, differensiere. Inntrykkene er for rå, for ekstreme, for umiddelbare. Fragmenterte. Kaotiske.

De sa man ikke kunne vite hva lykke var om man aldri hadde kjent på smerten. Men kunne man vite hva smerte var, om man aldri hadde vært lykkelig?

Jeg har ikke mer erfaring enn en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

Jeg er ikke den jeg var. Jeg ble ommøblert.

Jeg trodde jeg skulle bli overfalt, sa jeg, og så la jeg meg ned. Og nå er kåpa møkkete.
Hvorfor la du deg ned?
Jeg tenkte at det ikke er en voldtekt hvis jeg tar den på forskudd.

Jeg følte ingen smerte når det skjedde. Jeg lurte smerten og bedøvet meg selv. Og nå fulgte smerten etter meg og tok igjen.

Jeg prøvde å samle sammen bitene av meg selv, men jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne å lete.

Jeg tenker aldri på det som skjedde, men det hender det tenker på meg.

I min verden fantes ikke tilgivelse, ikke engang for ofrene.

De prøvde å gjøre meg til en sammenhengende person, men de ante ikke hva de ville sette sammen, hva de hadde satt i gang.

Jeg måtte lære henne tidlig at alt kunne skje, at det beste man kunne gjøre, var å koble seg fra hjertet sitt og kroppen sin, da kunne man klare seg fint. Til slutt ville hun være som meg, trygg, fordi hun aldri kunne bli mer ødelagt enn hun allerede var. Og da kunne ingen skade henne.

Jeg ville aller helst bli hatet og foraktet, det krevde ingenting. Fryktet var også fint, beundret også, man fikk fortsatt være i fred. Elsket? Hvorfor skulle jeg ville det? Det ville kreve at jeg ble en slags person. Og hvordan ble man det? Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne.

Vil du snakke om det? sa hun.
Nei, sa jeg.
Jeg vil ikke snakke. Jeg er ikke en som har vondt. Jeg er ikke en som mister kontrollen. Vær så snill. Tro på meg. Jeg er ikke liten patetisk svak hjelpeløs, en som bare knekker under vekten av en annen. Jeg lover, jeg lover, jeg lover.

De sa om depresjonen at det var som blekk i et vannglass, det svarte tok over, men jeg var ikke redd for det som var svart. Det passet meg. Men solnedganger, kirsebærtrær, nyklipt gress, speilblank sjø, det var ikke til å holde ut. Jeg syntes for godt i lyset.

Som barn samlet jeg på små glimt av lykke.