De prøvde å gjøre meg til en sammenhengende person, men de ante ikke hva de ville sette sammen, hva de hadde satt i gang.

Jeg måtte lære henne tidlig at alt kunne skje, at det beste man kunne gjøre, var å koble seg fra hjertet sitt og kroppen sin, da kunne man klare seg fint. Til slutt ville hun være som meg, trygg, fordi hun aldri kunne bli mer ødelagt enn hun allerede var. Og da kunne ingen skade henne.

Jeg ville aller helst bli hatet og foraktet, det krevde ingenting. Fryktet var også fint, beundret også, man fikk fortsatt være i fred. Elsket? Hvorfor skulle jeg ville det? Det ville kreve at jeg ble en slags person. Og hvordan ble man det? Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne.

Vil du snakke om det? sa hun.
Nei, sa jeg.
Jeg vil ikke snakke. Jeg er ikke en som har vondt. Jeg er ikke en som mister kontrollen. Vær så snill. Tro på meg. Jeg er ikke liten patetisk svak hjelpeløs, en som bare knekker under vekten av en annen. Jeg lover, jeg lover, jeg lover.

De sa om depresjonen at det var som blekk i et vannglass, det svarte tok over, men jeg var ikke redd for det som var svart. Det passet meg. Men solnedganger, kirsebærtrær, nyklipt gress, speilblank sjø, det var ikke til å holde ut. Jeg syntes for godt i lyset.

Som barn samlet jeg på små glimt av lykke.

Jeg har lyst til å dø, sa jeg, fordi jeg har minner i kroppen og tanker som ikke er til å holde ut. Jeg veier femti kilo, dette får ikke plass i meg.

Jeg skulle vise dem at jeg var akkurat som de trodde, bare verre. At jeg kunne ødelegge meg bedre enn noen andre hadde gjort.

We must stop viewing the present as the continuation of our past and see it, instead as the beginning of our future.

As we speak, we omit [...] When a story is told, it is changed.

Our parents lives before we're born are merely phantoms.

I remember more than I care to

The truth is, everything I know about his life is altered with each explanation of it, gets magnified to such a scale that I glimpse meanings in the grain that are not there.

She told me that the brain is built to forget things as we continue to live, that memories are meant to fade and disintegrate, that skin, so protective in the beginning because it has to be to protect our organs, sags eventually - because the organs aren't so hot anymore either - and sharp edges become blunt, that the pain of letting go of grief is just as painful or even more painful than the grief itself.

At least we have rage and we will build empires with that, gentlemen.

Can't you just be like the rest of us, normal and sad and fucked up and alive and remorseful?

It feels like I don't have quite enough skin, that parts of me that should be covered are exposed.

There is no meaning to life but it's okay and now that I really know it and have had it confirmed and can stop searching for it I can go on living!

She wanted to die and I wanted her to live and we were enemies who loved each other.

She learned that suffering, even though it may have happened a long time ago, is something that is passed from one generation to the next