Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Nær, inntrengende og selvbiografisk roman om de som står oss nærmest, og frykten for å miste alt.
Bryllup og begravelser. Sekstiårslag og navnedager. Juleselskap og søndagsmiddager. Familien er samlet, og hver gang er det som om hele dens historie fortelles. Alle man elsker. Alle man blir elsket av. Skuffelsene man bærer på. Forhåpningene. Gaven man takker for fordi det er tanken som teller. Sorgen som omslutter alt.
Jens er bare tjueto år gammel da faren hans dør av et hjerteinfarkt. Han ble ikke engang femti. Nesten tjue år senere faller moren hans om. Legene kaller det et «illebefinnende», uten at de kan si så mye mer. Men hukommelsen hennes er påvirket. Hele måneder er borte. «Jeg er ingenting uten minnene mine,» sier hun.
Foreldrene skilte seg da Jens bare var tre år gammel. Begge giftet seg på nytt, og fikk nye barn i hvert sitt land, og det som bare har vært hans, minnet om den lille familien på tre, har hele tiden vært noe lite, men samtidig helt sentralt. Nå, med morens sviktende hukommelse, er denne historien plutselig på vei til å bli borte.
Bryllup og begravelser er en roman om å være sønn, far, ektemann, barnebarn, bror og venn. Den handler om ønsket om å bli tatt vare på og om øyeblikket du forstår at det er din tur til å ta vare på de andre. Og så handler den om Jens, forfatter og snart førti, høyt elsket og fryktelig redd.
.
.
.
.
.
.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788210053320
EAN 9788210053320
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Jens M. Johansson
Språk Bokmål
Sider 486
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til “Bryllup og begravelser”, Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.
Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men “Bryllup og begravelser” er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?
Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?
Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.
“Bryllup og begravelser” er dels “Patrick Bateman møter Oslo-hipster” med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.
I stedet for en roman, skulle “Bryllup og begravelser” ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.
Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået historien om ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.
Dette er ein biografisk roman frå ein av mine yndlingsforfattarar. Jens er bare tjuto då far hans døyr av hjarteinfarkt. Dette dødsfallet, samt det at foreldra hans skilde seg då han var ganske liten og har gifta seg på nytt på kvar sin kant, har prega korleis han ser på seg sjølv og korleis han lever livet sitt. No er Jens snart førti, og tenkjer i romanen gjennom alle sine relasjonar. Ei interessant og gild bok, sjølv om det ikkje er ei bok med mykje handling.
Jeg har skrevet om boka her
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHvor er alle de løse trådene? Skal jeg finne ut hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, må jeg inkludere dem. Min familie er løse tråder. Det er ikke sånn. Vi er et tau som er fliset opp av slitasje. Er ikke det poenget?
The quick brown fox jumps over the lazy dog.
Il ne faut pas n'egliger quoi que ce soit.