Klokt og innsiktsfullt om kognitiv terapi

Jeg har en stund vært på jakt etter god litteratur som omhandler kognitiv terapi uten at psykiske lidelser er et hovedtema, og i den forbindelse kom jeg nokså tilfeldig over denne boka. Ingvard Wilhelmsen er lege og driver verdens første klinikk for innbildt syke, den såkalte Hypokonderklinikken, i Bergen. Tidligere har han utgitt bøkene "Sjef i eget liv" (2004), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000) og "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997). "Kongen anbefaler" utkom i 2006, og etter dette har Wilhelmsen også utgitt boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011). Han har pådratt seg mange ME-pasienters vrede ved å hevde at de aller fleste ME-pasienter kan komme seg ut av sykdommen ved å jobbe med holdninger og atferd. For øvrig er han vel ikke alene om å hevde dette, idet dette er grunnfilosofien bak den såkalte LP-behandlingen av ME-pasienter.

I "Kongen anbefaler" er det kognitiv terapi som står i fokus. Kognitiv terapi er en samtaleterapi som legger stor vekt på pasientens tankeliv, synspunkter og holdninger til sentrale temaer og hendelser i livet. For å sitere forfatteren på side 8:

"Dersom man opplever store følelsesmessige problemer, viser det seg ofte at man har ett eller flere punkter hvor man har valgt eller glidd inn i uhensiktsmeessige eller irrasjonelle måter å tenke eller handle på. Når pasienten innser dette, blir det ofte et spørsmål om alternative måter å se ting på."

Det spesielle med akkurat denne boka er at forfatteren bruker kong Haralds holdninger, slik de har kommet til uttrykk i offentligheten, som bakgrunn for sin tilnærming til de ulike problemstillingene. Alle trenger et forbilde, noe(n) å strekke seg etter, og når vi nå engang har en meget klok og fornuftig konge her i landet - hvorfor ikke bruke nettopp ham som forbilde? Wilhelmsen tegner et bilde av en pragmatisk konge, med svært sunne og fornuftige holdninger til det meste. Selv om kongen lever et nokså annerledes liv enn folk flest, har han på mange felter en rekke problemer og utfordringer i likhet med folk flest. Bl.a. har han hatt sin rikelige andel av sykdommer, herunder både kreft og hjerteproblemer. Kongens holdning om at han er frisk inntil det motsatte er bevist, er en tanke som flere kan ha godt av å ta innover seg. Man kan ikke velge om man er frisk eller syk, men man kan velge om man vil oppfatte seg som frisk eller syk. For øvrig morsomt at forfatteren trekker frem hvordan kongen klarte å slutte etter mange, mange år som røyker og mange, mange mislykkede forsøk på røykeslutt. Men så bare bestemte han seg for at nå ville han ikke røyke mer, og da var det "skuffende enkelt" å slutte. Jeg har nøyatig samme opplevelse fra ca. tre år tilbake. Tankens kraft er sterk når man virkelig ønsker en forandring fra det dypeste, innerste av seg selv!

De aller, aller fleste bekymringer slår aldri til, og dette innebærer at det som regel er bortkastet tid og energi å bekymre seg om mye og mangt i livet. Dette er en holdning de aller fleste av oss ikke har problemer med å forholde seg til, men fullt så enkelt er det dessverre ikke for alle. Wilhelmsen tar frem en del eksempler fra egen praksis, og disse eksemplene er tankevekkende. Som kvinnen som følte at hun kunne forhindre at fæle ting skjedde dersom hun konsentrerte seg maksimalt om sin bekymring ... Gjennom å vinkle dette med at "du godeste - du har jammen mye makt - hvis det er slik at man ved å bekymre seg kan forhindre at slik og sånn skjer, så burde vi jo gå ut til det norske folk og advare dem om dette ...", klarer han å få pasientene som kommer til Hypokonderklinikken til å innse hvor absurd dette er. "En tanke er bare en tanke", og den trenger slett ikke å være sann.

På side 82 skriver Wilhelmsen følgende:

"Det er i terapi likevel umulig å ikke gi råd eller å påvirke andre. Personlig gir jeg mest generelle råd, av typen:

Vær nøktern og pragmatisk

Ikke ta sorgene på forskudd

Aksepter det eneste sikre her i livet, nemlig at du en gang skal dø

Øv deg på å ta avgjørelser under tvil

Ikke gjør unntaket til hovedregel

Ta hensyn til deg selv

Unngå usunne avhengighetsforhold

Ikke krev at andre skal ta spesielle hensyn til deg

Øv deg på å skjelne mellom ønsker og krav

Vær fleksibel"

Hans råd om at man ikke skal stole på følelsene sine, ikke stole på tankene sine og ikke lytte til kroppens signaler, er blitt veldig feiltolket av enkelte i ettertid. Men når man leser hva han faktisk skriver fra side 83 og utover - i den konteksten dette er skrevet - så er det ikke vanskelig å følge hans resonnement. Følelser gir slett ikke alltid noen indikasjon på hva som er rett, de fleste ellers friske kropper har mange vondter uten at det er noe alvorlig fatt med en og tankene er ofte direkte villedende. Negative tanker som følge av indre dialoger på ville veier og atferdsmønstre som bunner i automatiserte reaksjoner, kan føre galt av sted dersom man atpåtil bruker disse som rettesnor i livet. Dette betyr imidlertid ikke at vi aldri skal følge følelsene våre, lytte til tankene eller kroppens signaler. Vi må bare være mer bevisst når vi gjør det.

Helt til slutt (side 103) understreker Wilhelmsen at det er viktig at vi er konge i vårt eget liv. "Det er nemlig slik at dersom du ikke er sjef i ditt eget liv, vil du nesten automatisk forsøke å være sjef over andre." Typisk er den avmaktsfølelsen en sykelig sjalu person i bunn og grunn føler.

"Dersom kong Harald ikke var konge i sitt eget liv, kunne han blitt en tyrann, en kontrollerende og manipulerende monark, som utnyttet sin posisjon og makt til egen vinning og selvtilfredsstillelse. ... At han er fri, selvstendig og trygg, gjør at kong Harald kan tjene sitt folk; han trenger ikke å herske over dem."

"Kongen anbefaler" er en spennende innføring i hva kognitiv terapi egentlig handler om, og gjennom å bruke kongen som et forbilde på et menneske med en pragmatisk tilnærming til livet, gjør han stoffet i boka veldig tilgjengelig også for andre enn sitt eget fagmiljø. Boka er både klok, varm og innsiktsfull. Dessuten er den meget interessant - så interessant at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men måtte lese den fra perm til perm i ett. Her blir det terningkast fem!

Om kampen fot tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Always look on the bright side of life

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fokus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (man absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok som jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Hun er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enrom kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Du store - det var litt av en karakteristikk av en bok som over 1000 bokelskere her inne har gitt gjennomsnittlig terningkast på litt over 5. Jeg kan bare undre meg over hva som gjør at du synes denne boken er så elendig dårlig, for det har du faktisk ikke sagt noe om. Selv hører jeg blant de mange som syntes dette var en flott leseropplevelse.

Om et levd forfatterliv i Kenyas hjerte

For å få fullt utbytte av denne boka, anbefaler jeg at man som et minimum setter seg inn i hovedtrekkene av forfatterens liv først. Karen Blixen, født Karen Christentze Dinesen, ble født i Danmark i 1885, og døde i 1962. I løpet av sitt liv skrev hun en rekke bøker, noveller, essays, artikler m.m. - i de første årene under psevdonymet Isak Dinesen. Mye av hennes litterære produksjon utkom først etter hennes død. "Den afrikanske farm" utkom i 1937, rundt 16 år etter hennes opphold i Kenya. Det var for øvrig i årene etter 1931, dvs. etter hjemkomsten fra Afrika, at hennes forfattergjerning for alvor tok seg opp.

Karens store kjærlighet var baron Hans von Blixen-Finecke. Ham fikk hun aldri, og dette holdt hun nesten på å ta sin død av. Noen år etter giftet hun seg med hans tvillingbror, baron Bror von Blixen-Finecke, og dette ekteskapet førte henne til Afrika i 1914. Ekteskapet ble svært ulykkelig. Ikke bare smittet ektemannen henne tidlig med syfilis, men dette førte også til at hun forble barnløs resten av sitt liv. De endte med å skille seg i 1925.

Allerede i 1918 traff forfatteren Denys Finch Hatton, som ble hennes nære venn og elsker helt frem til hans død i 1931, da han styrtet med flyet sitt. Dette kombinert med en hel rekke andre forhold, førte til at Karen Blixen ga opp sin kaffeplantasje i Kenya.

"Den afrikanske farm" handler om forfatterens liv på kaffeplantasjen i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika) i årene fra 1914 til 1931. Med de udødelige ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong", inviterer hun oss inn i sitt liv, slik hun ønsket å formidle det den gangen. Og det er et rent eventyr vi inviteres inn i! Dessuten inneholder boka stor fortellerkunst i en helt egen klasse! Rent historisk er den meget interessant og lærerik! I tillegg til naturskildringer og skildringer av de ulike folkeslagene Blixen kom i befatning med under sitt opphold i Afrika, fant jeg det også spennende å lese om utfordringene hun hadde i forbindelse med kaffedyrkingen.

"Vi dyrket kaffe på farmen min. I virkeligheten lå den noe for høyt for kaffe, og det var ikke lett å holde det gående fra år til år. Vi var aldri rike på farmen. Men en kaffeplantasje er noe som får fast tak i dem som gir seg av med den, og den slipper dem ikke siden. Det er alltid meget en skal ha gjort på plantasjen, ja som oftest er en litt for sent ute med det." (side 8)

Under sitt opphold på kaffefarmen i Afrika kom Karen Blixen i kontakt med mange folkeslag, som somaliene, masaiene og kikuyuene. Hennes beskrivelse av afrikanerne, eller negrene som hun konsekvent kaller dem - hvis de da ikke betegnes som "muhammedanerne" (et uttrykk som aldri brukes lenger) , må ses i lys av den tiden dette fant sted. Selv om hun tidvis er nokså kategoriske når hun beskriver hele folkeslag som "late" eller at de er slik og sånn, er det like fullt en dyp og ektefølt kjærlighet til menneskene i Afrika som beskrives i boka. Dette kommer ikke minst frem i forbindelse med hennes avreise fra farmen i 1931. Som gift med Bror Blixen var hun baronesse, og noen av beskrivelsene må nok ses i lys av at hun ikke bare oppfattet seg som en del av (det hvite) herrefolket i landet, men også det forhold at hun var adelig.

Jeg ble svært fascinert av Blixens beskrivelse av somaliene, særlig kvinnene:

"De unge somaliene, deres ektemenn og beilere, er avholdende av naturen, hevet over mat og drikke og personlig velvære, harde og nøysomme som det landet de kommer fra. Kvinner er deres lyst. De har en umettelig attrå etter kvinner, de ser i dem den høyeste verdi livet kan by. Hester, kameler og fe kan også være gode å ha, men de kommer aldri opp mot hustruene. Somalienes kvinner støtter og styrker mennene i begge de forskjellige drag i deres natur. De forakter bløthet hos en mann og har ikke den minste tålmodighet med hans svakhet, og med store personlige offer holder de sin egen pris oppe.

De kan ikke skaffe seg så meget som et par tøfler uten gjennom en mann, de kan ikke engang eie seg selv, men må tilhøre en eller annen mann, en far, en bror eller en ektemann, men de er likevel den høyeste verdi i livet. De mengder av silke, gull, rav og koraller som somalikvinner kunne presse ut av sine menn, var et merkelig fenomen som talte til ære for begge parter. Hver gang de lange, strie handels-safariene var overstått, ble alle strabaser og vågestykker, all list og utholdenhet straks omsatt i kvinnepynt. " (side 148)

Blixens blikk for afrikanernes forhold til tid, beskriver hun helt nydelig:

"De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de på en vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihjel, de er tvertimot glade for den, og jo mer de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke på å få tiden til å gå, men setter seg ned og lever." (side 199)

En anmeldelse av boka jeg leste nylig i forbindelse med en nyoversettelse av boka, drar paralleller mellom Karen Blixen og Karl Ove Knausgård og deres ulike tilnærminger når de har valgt å skrive om sine liv. I Blixens bok er ektemannen Bror så vidt nevnt, og forholdet til Denys Finch Hatton beskrives utelukkende som platonisk. Alt som må ha betydd svært mye for henne, nevnes altså ikke med et ord. Dersom Blixen hadde levd i dag, er det vel liten tvil om at hun ville ha skrevet sin selvbiografi på en annen måte, men det er like fullt et paradoks at hun ikke berører med et ord noe om sitt ekteskap i det minste. Kanskje er det likevel noe av det ærligste ved hele boka at ektemannen ikke er til stede i noe av det hun beskriver: han betydde ingenting for henne - absolutt ingenting. Når man derimot leser Knausgårds bøker "Min kamp", sitter man igjen med et inntrykk av at intet er for lite til ikke å komme med.

At livet på farmen må ha vært ensomt mange ganger, leser man tykt mellom linjene i Blixens bok, uten at hun noen gang sutrer eller beklager seg. Dette var tross alt i en tid hvor karakterstyrke var en høyt skattet personlig egenskap, og i denne konteksten kan vi også forstå hvor viktig det må ha vært for henne å holde fasaden, og ikke slippe oss lesere alt for tett inn på seg.

Boka er delt inn i flere kapitler med titler som "Kamante og Lullu", "Et vådeskudds historie" osv., og det er i første rekke beskrivelsen av naturen, plantasjen, dyrene og afrikanerne hun kom i befatning med, som er viet størst plass. I kapittelet "Gjester på farmen" får vi høre om ... ja, gjestene på farmen. Store og små hendelser er flettet inn i boka. Den siste tredjedelen har mer preg av sporadiske nedtegnelser, og er beskrivende nok kalt "av en emigrants dagbok". Innimellom dukker Denys Finch Hatton opp på farmen, som han oppfatter som sin base. Og som tidligere nevnt - det er ikke et spor av den romansen som det er velkjent at de hadde, og som på mange måter er hovedtema i Sydney Pollacks film om Karen Blixen - "Mitt Afrika" - fra 1985, med Meryl Streep og Robert Redford i rollene som hhv. Karen og Denys.

Jeg ble voldsomt begeistret for denne boka mens jeg leste den. Blixen skriver så malerisk og med så stor innlevelse at jeg omtrent kunne kjenne luktene og se for meg landskapet. Når hun f.eks. beskriver en av de naturkatastrofene som rammet farmen hennes - en enorm sverm av gresshopper som spiste opp alt, og som, når de satt på trærne, med sin samlede vekt førte til at store trær knakk sammen, så skjønner vi at hun rett og slett måtte skrive dette ned for ettertiden. Som et vitnesbyrd om et fantastisk levd liv i en del av verden som folk hjemme i Danmark ikke hadde den minste anelse om. Og som de hadde store problemer med å tro og forholde seg til ... Dette er en bok som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig kan få øye på nye detaljer som tilfører mer til helhetsopplevelsen av den. Her blir det uten tvil toppkarakter - terningkast seks! Og jeg er mer enn klar for å se filmen "Mitt Afrika" om igjen! For ikke å snakke om at jeg snart skal lese Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte", som inneholder fire kvinneportretter, deriblant ett om Karen Blixen.

Helt avslutningsvis - og som tidligere nevnt - er det nylig kommet ut en ny oversettelse av denne boka. Det er forfatteren Trude Marstein som har oversatt den fra engelsk. Selv valgte jeg imidlertid å lese den opprinnelige oversettelsen, som nok er noe mer gammelmodig i stilen. For meg fungerte imidlertid dette veldig godt, fordi dette fikk meg i den rette stemningen.

Her er for øvrig en link til min omtale av filmen "Mitt Afrika" / "Out of Africa" .

Jeg så filmen på kino og koste meg veldig med den, - en god gammeldags eventyrlig og romantisk historie! Da jeg kom over boken som et nokså billig kort til min digispiller, tenkte jeg at det kunne være trivelig lektyre til og fra jobb. Så min vurdering kommer dessverre på grunnlag av lydboken, og den hadde en fortellerstemme som var aldeles håpløs og ødeleggende for all positiv opplevelse av boken! Finn Schou klarte ikke å lese replikkene troverdig selv om (eller nettopp fordi?) han la om stemmen som best han kunne. Særlig var hans fremstilling av Marlenas stemme hårreisende, en blanding av sukkersøt og forsiktig hviskende damestemme som mistet all troverdighet. Jeg har ikke så stor erfaring med lydbøker, men dialoger er kanskje et problem? Hedda Munthe klarte det imidlertid glimrende i "Nu jävlar!"
Når jeg ikke ga boken terningkast én, var det fordi jeg jo hadde sans for historien. Jeg syntes forsåvidt boken var mer interessant enn filmen fordi sirkusarbeidernes harde kår var mer sentrale her enn i filmen, hvor kjærlighetshistorien sto i fokus. Og i motsetning til noen andre, elsket jeg slutten! Da humret jeg! Herlig, selv om (eller fordi!) den vel gikk en del utenfor det sannsynlige;)

Din lokale bokhandel vil kanskje ha eks. Stor kokebok for større og mindre husholdninger av Henriette Schønberg Erken som på Mammutsalget kostet 179. Nå er salget over og prisene reduseres. Har ikke angret, dette fra en som har orten kokebøker hehe. Har fått terningkast seks av meg. Det jeg er mest spent på er boken om verktøy. Liker å være selvstendig, har eget hus på landet. Min far har lært meg litt av hvert, men det med verktøy var hans greie. Nå må jeg finne ut av det selv. (Min far en liten Petter Smart i tillegg til at han var høyt utdannet).

Anne Holts Finse-krim 1222 har fått en i beste fall middels mottakelse her inne. Gjennomsnitt av 91 terningkast er 3,40, og samtlige 8 som har kommentert boka har uttrykt skuffelse.

Men det bryr visst ikke amerikanerne seg om. Nå er boka en av bare 5 nominerte til deres prestisjetunge krimpris "Edgar Award" i klassen beste roman.

Dette viser to ting: nordisk krim er stort i USA, og kvalitetsbedømmelse er ingen eksakt vitenskap.

Jeg er svært overrasket over denne nominasjonen. Denne kriminalromanen engasjerte meg i svært liten grad. Det er noen år siden jeg leste den og jeg måtte faktisk sjekke hvilket terningkast jeg hadde gitt den. Jeg ga den terningkast 3, m.a.o ikke helt på bånn, så noe var kanskje leseverdig. Men det eneste jeg husker er mye "vær", og det er kanskje "snøstormene" som fasinerer amerikanske lesere. Enig i din konklusjon. Det er ellers bare å undre seg. Vil ellers tilføye at jeg, stort sett, ikke har latt meg begeistre av Anne Holt. Men hennes siste "Flimmer" som hun skrev sammen med sin legebror, var faktisk meget bra. God helg.

Jeg har lest denne første boka nå (har ikke rukket å skrive om den enda), og jeg tilhører nok ikke en av dem som er kjempebegeistret. Språket virket oppstyltet, historien engasjerte meg ikke og jeg må nokså skuffet medgi at jeg også kjedet meg underveis. Samtidig ser jeg at boka har mange kvaliteter. Den handler om bygde-Norge på 1700-tallet, forfatteren har satt seg grundig inn i denne tidsepoken, og jeg regner med at dersom jeg leser de to neste bøkene, kan det tenkes at disse løfter denne første boka for meg. Selv om jeg personlig ikke likte måten boka/bøkene er skrevet på, betyr ikke dette at jeg mener at den er dårlig skrevet. Skrivemåten er helt 100 % gjennomført, det er nok gjort mye research på gamle ord og uttrykk - alt henger godt sammen. Jeg kommer nok til å gi denne første boka terningkast fire - som uttrykk for at den hever seg over det jevne, men ikke i toppskiktet for mitt vedkommende. ;-)