Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede.

"Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..."

Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele historien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det." (side 11)

Slik starter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Drevet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ...

Nok en gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ...

Er enig i at det fungerer utrolig bra. Når jeg har lest en bok går jeg rett inn og lagrer den på år ( bryr meg ikke om dag og måned). Nå har jeg en fin oversikt over leste bøker de siste årene. Titter innom av og til for å mimre litt over bøker jeg har lest. Og det beste av alt er at dette er utrolig bra lagt opp fra nettstedets side, og så greit for oss bokelskere å følge opp. Det kan godt hende at en del av dem som bruker nettstedet ikke har oppdaget hvor greit dette egentlig fungerer. Det eneste som er viktig å huske på ( har glemt det selv noen ganger) er å LAGRE når årstallet er lagt inn. Og for ordens skyld: for å legge inn årstall må boken først registreres som " har lest". Da ligger alt klart for registrering av årstall, terningkast og i hvilken bokhylle boken skal plasseres i.

Takk Brit! Dette var nettopp bakgrunnen for mitt første innlegg i denne tråden. Så enkelt - og du får attpåtil opp hvilke terningkast du har gitt bøkene.

Og hvis jeg har lyst til å se hva du, eller andre bokelskere, har lest hittil i år eller et annet år, kan jeg jo bare se på profilsiden din :-)

Da jeg kom over denne lydboka og fikk forståelse for at det dreide seg om en russisk krimbok, hvor handlingen var lagt til Moskva i 1876, ble min nysgjerrighet umiddelbart tent. Jeg lånte både "Vinterdronningen" og "Tyrkisk gambit" på biblioteket, og skred til verket ...

Hovedpersonen i boka er Erast Petrovitsj Fandorin, og han er tjenestemann med 14. laveste rang i statsregulativet, for å sitere forlagets omtale av boka. Like fullt er han både ambisiøs og intelligent, sin unge alder (på 19) til tross. Egentlig var han i gang med en høyere utdannelse, men så døde hans far, og dermed var det bare en ting å gjøre: å få seg en jobb slik at han skal kunne forsørge seg selv. Og hva var vel mer naturlig enn å begynne i politiet?

I bokas åpningsscene blir vi vitne til at en ung adelsmann begår selvmord foran en liten folkeansamling. Selvmordet begås ved det vi i dag kjenner under begrepet russisk rulett, men som den gangen ble kalt amerikans rulett. Det viser seg at det er enda en ung mann som har begått selvmord på samme måte. De har begge det til felles at de har testamentert alt de eier - og det er visstnok ikke lite - til en vakker kvinne, som holder et hoff for unge velhavende menn. Fandorins oppgave er å finne ut hva som er sammenhengen mellom disse selvmordene og den vakre kvinnen, og underveis havner han bl.a. i London ...

Miljøskildringene i boka er absolutt interessante og Eindride Eidsvold leser med slik innlevelse at det er en fornøyelse å høre på ham. Like fullt kjedet denne boka meg nesten til døde. Historien ble aldri spennende, og når det først skjedde noe, var det i grunnen for sent. Underveis hadde jeg mest av alt lyst til å kaste hele boka fra meg og begynne på en annen. Men så hørte jeg likevel videre ... uten at jeg i ettertid kan konkludere med at det var vel verdt å bruke tiden på denne boka. Jeg kommer ikke til å gidde å lese/høre "Tyrkisk gambit". Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men synes at boka bør få en firer tross alt. Den er ikke dårlig skrevet, men historien fenget meg ikke. Jeg forventer litt spenning når jeg leser krim, men dette er helt fraværende i denne boka.

Forfatteren heter egentlig Grigori Shalvovisj Tsjkhartisjvili, men skriver altså under psevdonymet Boris Akunin. Han er både forfatter og oversetter (av japansk og engelskspråklig litteratur). Akunin har skrevet syv bøker om Fandorin, og fire av disse er filmatisert.

Helt til slutt: Jeg burde absolutt ha satt meg inn i hva andre bokelskere før meg har skrevet om boka. Da ville jeg mest sannsynlig ha spart meg bryet med å begynne på boka.

Om mobbing skyld og hevn

SPOILER

Terje og Børge vokser opp i Orkanger. De er like gamle, går i samme klasse og er opptatt av fotball. Men der stopper også alle fellestrekk. For mens Terje blir mobbet, er Børge en mobber. Og han gjør livet til Terje til et sant helvete i viktige barndomsår. Ikke bare plager han Terje innbitt, men han tar også livet av den lille katten hans, brenner bort hele ansiktet til den lille kattepusen til den til slutt dør ...

Lenge forsøker Terje å skjule at han blir mobbet, for det er forbundet med så stor skam å være et mobbeoffer. Men så går Børge og gjengen litt for langt, og det blir tatt affære på skolen. Læreren blir involvert, og Børge synes det er dypt urimelig at han, som nesten ikke har gjort noen ting, får skylden. Han som bare ville ha det litt moro. Det var liksom ikke meningen å gå så langt, men så ble det slik, og det kan da ikke han ta hele skylden for ... ? Han lover bot og bedring og skal ta med Terje i fotballspillet i neste friminutt. Og Terje blir så glad for endelig å få være med, og skjønner for sent at bare hans blotte nærvær irriterer vettet av Børge, at han blir ansett som klengete når han dilter etter guttene. Og så smeller det igjen ...

I ettertid får vi vite at det er drapet på katten som gjorde at Terjes foreldre til slutt valgte å flytte fra stedet, bort fra all ondskapen som sønnen var omgitt av.

25 år senere er Terje tilbake i Orkanger. I mellomtiden har han utdannet seg til psykolog og har fått en samboer. Vi får høre at han har gått årevis i terapi for å komme over alle traumene fra barndommen, og at terapien har vært medvirkende til hans yrkesvalg. Han har tatt sin kones etternavn - som om han har ønsket å slette alle spor fra barndommen. Nå er han oppnevnt som sakkyndig i en barnefordelingssak som skal opp for herredsretten, og så gjenkjenner han et kjent navn .... Børge er far til barnet i saken ...

Terje skulle ha sendt oppdraget som sakkyndig fra seg fordi han er inhabil, men så gjør han ikke det likevel. Selv føler han seg veldig habil, og tenker at denne saken verken handler om ham eller Børge. Derimot skal han ta stilling til barnets beste. Og da er det jo faktisk en fordel at han vet det han vet om Børge, kan se gjennom alle manipuleringene hans, redder barnet fra dette grusomme mennesket som han er overbevist om er like ond som for 25 år siden. Vi følger ham der han er på hjemmebesøk hos Børge og skal vurdere interaksjonen mellom ham og barnet, ei lite jente på 3-4 år. Problemet er bare at der andre ville ha sett et svært normalt far-datter-forhold, tolker Terje alt gjennom sine egne erfaringer med mannen han kjente en gang for 25 år siden ...

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortellergrepet som forfatteren har valgt er spennende, fordi offer og overgriper - Terje og Børge - veksler på å være bokas jeg-person. Vi møter dem som barn, som 40-åringer og til slutt som gamle menn. Hele tiden skifter perspektivet, slik at vi får innblikk i hvordan de på hver sin måte (feil)tolker virkeligheten og lar dette få fatale konsekvenser for den andre og dens liv. Til slutt er det ikke gitt hvem som egentlig er offer og hvem som er overgriper, og sympatier og antipatier veksler alt etter hvilken rolle mennene inntar. Det handler om skyld, hevn og uante konsekvenser - to ødelagte mennesker med hver sin ballast i ryggsekken og som tolker verden ut fra dette. Mens Terje tross alt hadde foreldre som var svært, svært glade i ham, får vi mellom linjene vite at så ikke var tilfelle for Børge, hvilket mest sannsynlig var årsaken til at han var grusom mot andre som barn. Men en gang overgriper/mobber er ikke ensbetydende med at man nødvendigvis er slik hele livet. I møtet med Terje som sakkyndig - en mann han ikke kjente igjen - spiller det imidlertid ingen rolle at han er en god far for datteren sin. For Terje ser bare det han vil se, og tolker det fine han tross alt ser som et påtatt spill og et forsøk på manipulering.

Fortellerstilen i boka er nokså manende og repeterende og et stykke på vei fant jeg dette litt slitsomt. Jeg skjønte vel heller ikke poenget med dette, fordi historien som sådan kom mer enn tydelig frem. Likevel vil jeg si at boka er meget velskrevet. Første del - mobbesekvensen - burde rett og slett vært pensum i grunnskolen! Underveis i lesingen ble jeg både forbannet, oppgitt og kvalm. Kvalm over å lese om hvordan Børge pinte en kattunge til døde. Forbannet over at Terje valgte å stille som sakkyndig til tross for at han var inhabil, og oppgitt fordi hver av partene kun evnet å se sitt eget perspektiv. Men så var kanskje forfatterens hensikt også oppnådd? Dette er ikke en bok man kan forholde seg likegyldig til. Her blir det terningkast fem!

En rask sjekk på Irving her på Bokelskere viser nok en gang at vi er mangfoldige når det gjelder lesesmak. En bønn for Owen Meany ligger på topp her inne med gjennomsnitt 5,44 på terningen, og 136 har den blant favorittene sine. Terningkast og favoritter følger hverandre forbløffende godt og gir andreplassen til Garps bok, mens Siderhusreglene tar bronseplassen. Min Irving-favoritt Hotell New Hampshire kommer først på fjerdeplass.

(Irving skriver forresten ikke om boksing, men om bryting).

Etter å ha lest Underworld med en følelse av dyp respekt og beundring for Don De Lillos språklige begavelse, sitter jeg nå igjen med en følelse av skuffelse over Cosmopolis. Tidvis er språket glitrende, men overskygges av et plot som verken er sannsynlig eller interessant. Hovedpersonen er tegnet som en blanding av American Psychos Patrick Bateman og Forfengeligheten Fyrverkeris Sherman McCoy. Ja, ja, Wall Streets supermenn er lynskarpe, veltrent og psykopater, men det blir too much, troverdigheten til disse endimensjonale karakterene er lik null. Og når den ytre handlingen er like lite troverdig (hovedpersonen bruker sitt armbåndsur til å overføre et par milliarder fra en annens konto for så å sløse dem bort i ville spekulasjoner på ca 5 minutter). Hadde det ikke vært for at det nevnte språket tidvis kiler meg i hjernebarken ville jeg gitt terningkast 2.

Mitt første møte med et orginalverk av Andre Bjerke. Har tidligere lest gjendiktninger av Shakespeare og Goethe og har blitt imponert av Bjerkes språklige mesterevne.

Hvilken fantastisk bok De Dødes tjern er...språklig mesterlig der Bjerke på sitt karakteristiske Riksmål bombarderer oss med språklig eleganse og tilstrekkelige litterære referanser til å skjønne at her er en belest mann. Historien fylte meg med UHYGGE...og det var vel meningen :-)

Terningkast SEKS

Perle er fullstendig dekkende for den boka... En sjeldenhet, en slik man har lyst til å gi terningkast sju!

Nå har jeg lest den ut og syntes den var god, men jeg ga den terningkast 4. Syntes at historien seilte på toppen av bølgene, her var ikke noe utenom snakk.