Jeg har lest to indiske bøker, og begge er noe av det beste jeg har lest. "Hva er du for slags Idé?" spør Salman Rushdie flere steder, og jeg spurte ham om det samme.

Som det er skrevet lengre ned så hopper Sataniske vers mellom virkelighet og "drømmer", en verden, så en annen verden. Gud er fortelleren. Rushdie skriver i stor hastighet, her skjer det saker og ting og alt på en gang, det er mye som skal ned på papiret, tjo hei se et spøkelse, hvor har det blitt av alle punktumene, jeg må trekke pusten! Litt sånn er det. Rushdie er energisk. Det er fengende, men vanskelig å sove rett etterpå. Det krever mye av leseren, og det er bare å ta tak i hornene, eller gripe fast i glorien og holde seg fast. Et sted bruker Rushdie Dickens "Vår felles venn" som kulisser og jeg ble begeistret. Hurra, jeg har lest "Vår felles venn", ikke "Store forventinger", men Vår felles venn. Det var morsomt.

Jeg husker lite av det jeg lærte på skolen om Islam. Jeg kom opp i eksamen muntlig i emnet og fikk en femmer, så noe har jeg da kunnet. Hvor det blir av alt sammen vet jeg ikke. Jeg har ikke lest Koranen heller. Det gjør ingenting. Sataniske vers er en lek, det er flere reiser. Den er morsom, fin og fryktelig velskrevet. Av og til minner språket meg om Dickens. Jeg bare leste jeg, og dret (beklager) i å analysere, tolke, lete, huske, tenke.. Bare les, slapp av og se Tjukkeste London der nede, smil av Gabreel Farishta som slipper teposer rett ned på gulvet og overalt ellers. Terningkast fem fra meg :)

Velger å legge min kommentar om boka i denne linken :)
Jeg stusser også over alle trådene som er opprettet om denne boken. Dette tiltross for alle påminnelser og diskusjoner vi har hatt om dette i forumet her.

Jeg er Harry Hole fan og har lest alt som Nesbø har skrive om denne politihelten. Som nevnt av meg tidligere er Snømannen min favoritt. Har begynt å bli litt lei av Harry Hole som etterhvert er så utrolig forutsigbar.

Etter Panserhjerte hadde jeg bestemt meg for å ikke lese flere bøker om Harry Hole, men hadde ikke sterk nok motstand når jeg kom over den nye boken :)

Gjenferd var en god krimbok med gode faktaopplysninger som gjorde historien troverdig. Harry Hole var den samme gamle, men viste denne gangen noen veldig sympatiske sider. Jeg skulle ønske Nesbø utviklet figuren Harry Hole noe siden jeg har blitt lei av å lese om Hole sine svakheter for alkohol og ansvar blant annet.

Ellers er også jeg enig i at innledningen var litt lang. At det finnes skrivefeil i boken syntes jeg nesten er utilgivelig.

Jeg ga boken terningkast 4.

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Føreren evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Nå har jeg lest ferdig novellesamlingen til Torborg Nederaas, Bak skapet står øksen.

Dette er den beste novellesamlingen jeg har lest. Hver novelle har vært fantastisk og det har vært til ettertanke.

Samlingen inneholder novellene:
- Andrei
- Stikk imot østavinden
- Ellen
- Kruttrøyk
- Jeg vil ha revansje
- Bak skapet står øksen
- Mannen
- Tre nye dødsdommer i går
- Kvinnlinger I
- Kvinnlinger II
- Achtung, gnädiges Fräulein
- Men Gerundium ler

Denne novellesamlinger var Torborg Nederaas sin debut som forfatter og ble gitt ut i 1945.

Alle novellene dreier seg om hverdagslivet i krigsårene, om ydmykelser og tyskerhat. Flere av dem handler om unge norske jenter og tyske soldater. Nederaas forstår dem og forsvarer dem og skriver om hvordan forhold som avvisning, kulde og mangel på kjærlighet kunne føre til at ungjentene falt for tyske soldater.

Selv om alle novellene var fabelaktige nevner jeg spesielt disse tre, Kruttrøyk, Jeg vil revansje og Bak skapet står øksen.

Dette er vakkert. Det er nært og menneskelig. Det rører.

Terningkast 6 uten tvil.

Takk for din anbefaling, Lise! Her er min omtale etter å ha lest den:

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

Jeg er faktisk enig med deg. Denne boka skuffet! Først var alt såååå tragisk, men så ble alt sååå perfekt. Blæh. Jeg likte de 3 første bøkene, men det at Bella ble preggers ødela etter min mening alt. Tror nok jeg fikk et lite sjokk da jeg leste det, fordi jeg overhodet ikke hadde forventet at det skulle skje. Det eneste jeg liker er at Bella klarte å komme over den dårlige selvtilliten sin, og fant sin plass i livet som kone, mor og vampyr. Det jeg furtet mest over til slutt var nok at Edward ikke klarte å binde seg til Renesmee som en far, for det står jo overhodet ingenting om deres far/datter forhold. Nei, slutten ble for perfekt. Noen skulle ha dødd. Stephen King har rett, disse bøkene handler alt i alt bare om hvor viktig det er å ha en kjæreste. Skal hun ha et barn med i handlingen, må hun inkluderes litt hun også!

Jeg har likt twilight lenge, men denne boka fikk et dårlig terningkast av meg.

Her er mine inntrykk - etter å ha lest boka:

Journalist og utenrikskorrespondent i NrK Tomm Kristiansen utga i 2006 boka "Afrika - en vakker dag". Fra før av hadde han utgitt hele ni bøker, alle om Afrika, uten at jeg har fått med meg en eneste en av dem ... Etter å ha lest "Afrika - en vakker dag", skjønner jeg at det er på tide å gjøre noe med dette.

Forfatteren innleder boka med å fortelle om fotografen Kevin Carters prisvinnende bilde (Wanting a meal) med motiv av en gribb som sitter ved siden av et utmagret og døende pikebarn og venter ... Dermed var tonen for boka satt for mitt vedkommende, og store deler av den ble lest (eller rettere sagt: hørt) med gråten i halsen.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet av denne boka. Kanskje et mer optimistisk bilde av Afrika enn det jeg fikk servert? I stedet ble det en elendighetsbeskrivelse så sterk at jeg til tider hadde store problemer med å fordøye det jeg leste. For Kristiansen gaper over mye - tidvis kanskje for mye? Han har så mye på hjertet, så mye han har sett som han vil presse inn i denne boka.

Forfatteren beskriver sannhetskommisjonens arbeid i Sør-Afrika under ledelse av tidligere biskop Desmond Tutu, korrupsjonsskandalen rundt Winnie Mandela, Mandelas suksess i et Sør-Afrika med en hvit befolkning som holdt pusten da de svarte fikk stemmerett fordi de fryktet represalier som aldri kom ... Videre skriver han om Robert Mugabes tilraning av all makt i Zimbabwe, noe som førte til at det meget velfungerende landet ble styrt rett inn i katastrofen. En ting var nemlig å ta fra de hvite farmerne jorda deres, men det var ingen kompetente farmere til å overta driften av gårdene etter at de hvite enten var drept eller hadde flyktet. Dessuten gagnet overtakelsen ikke folket som sådan, kun en liten maktelite ... Vi får også høre om Idi Amins brutale styresett i Uganda, inntil han ble styrtet i 1978/79, og om folkemordet i Rwanda i 2004. Bare for å nevne noe ...

Det var faktisk ekstra sterkt å høre denne boka bli lest av forfatteren selv. Med en stemme som en mitraljøse dundrer han løs med sine budskap. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at hans formål med boka var å tegne et annet og mer optimistisk bilde av Afrika enn det vi får fra media. I stedet opplevde jeg at han forsterket det bildet jeg allerede hadde. Det var som å sitte foran Dagsrevyen og høre innslag på innslag med Tomm Kristiansen som utenrikskorrespondent fra Afrika. Det hele ble både nært og sterkt. De beste partiene av boka synes jeg var da forfatteren beskrev egenopplevde ting.

Enkelte har kritisert forfatteren fordi de mener at han ikke graver dypt nok i årsakene til Afrikas problemer. Han burde endelig ha kunnskaper nok. For meg som verken er statsviter, historiker eller lignende, og som kanskje av den grunn kanskje ikke stiller meg kritisk nok til stoffet som blir presentert i boka (?), var Kristiansens forsøksvise analyser på årsakene tilstrekkelige så det holdt! Det finnes antakelig ingen fasitsvar på hva som er årsaken til hva - utover de vanlige forklaringsmodellene om at kolonimaktene ødela Afrika, og at verdens øvrige markeder (som f.eks. EU) senere har stengt Afrika ute fra en reell konkurranse slik at landene aldri vil klare å komme opp på det samme økonomiske nivået som resten av verden. Dette kombinert med manglende erfaringer med demokratisk styresett, har gjort at litt for mange av landene på det afrikanske kontinent har vært sårbare for despoter, som har tilranet seg makten og tilgangen på alt av ressurser. Selv der forholdene faktisk lå til rette for suksess, ble dette altså ødelagt. Sultkatastrofer, borgerkriger og tidvis også folkemord har fulgt i kjølevannet ...

Det er lett å kritisere Tomm Kristiansens bok som for unyansert, siden han gaper over så mye. Det han i alle fall har oppnådd hos denne leseren, er et brennende ønske om å lære mer om Afrikas historie! Jeg har vært i tvil om jeg synes denne boka fortjener terningkast fire eller fem, men har endt med terningkast fem. Denne boka ruver nemlig helt klart over bestselgerne som hos meg gjerne ender med terningkast fire. Mange av historiene i boka om gruoppvekkende overgrep, mishandling og drap, kommer jeg nemlig aldri til å glemme ...

Glitrende skrevet bok om en kultur som for oss kvinner er heller ukjent. Her blir vi kjent med en rekke aparte typer, deriblant hovedpersonen Erik Fyksen som driver Norges siste Mobilstasjon. Selve stasjonen er restaurert tilbake til 1966-utseende og alt drives etter det gamle. Her får du ikke kjøpt pølser, kun ting og dupeditter som har med bil og bilhold å gjøre. På bakrommet er det mekking av alle bygdas doninger, selv om Fyksen sjøl har en stor forkjærlighet for amerikanske biler.

Såpass gammeldags er det hos Fyksen at de gamle oljefiltrene han selger, selges til pålydende pris. Ikke rart denne bensinstasjonen ikke kan gå! Samtida innhenter også bygda Annor etterhvert og for vår helt Fyksen får det store konsekvenser.

Jeg hørte denne på lydbok og det var en STOR opplevelse. Torbjørn Harr leste svært godt og jeg storkoste meg!

Anbefales kanskje særlig til menn, men også for de som liker en godt skrevet moderne roman fra bygdemiljø!

Terningkast 5

Så enig - Moulin Rouge kan trygt anbefales!
Helt fra jeg som ganske ung pike ble introdusert til de franske impresjonistene, har de hatt en spesiell betydning for meg. Noen av bildene har jeg sett i Paris; de gjorde et uutslettelig inntrykk.
Moulin Rouge gir et fint innblikk i Toulouse-Lautrecs liv og tilværelsen på Montmartre. Skal jeg være ekstra kritisk, savnet jeg litt mer om Toulouse-Lautrec som kunstner, hans forhold til sine egne evner og bilder. Hva var det som drev han? Hvordan så han på seg selv som skapende menneske? Var det å tegne/male så enkelt for han som boken kan gi inntrykk av?
Men for all del - en interessant og velskrevet bok! Terningkast fem!

Et lite spørsmål til slutt - hører Toulouse-Lautrec egentlig til impresjonistene?