Jeg gir også terningkast til så godt som alle bøker jeg leser, og har moro av det underveis i boka å tenke på hvordan beskrivelsen skal bli. Jeg går nok ikke like vitenskapelig til verks som deg, men synes det var mye fornuftig i dine kriterier.

Og jeg hadde gjerne sett at flere av bokelskerne her inne skrev noe om sine opplevelser av bøkene de leser. På den måten kunne nettstedet fungert bedre som en kilde til informasjon om kvalitet. På omslaget til svært mange nye bøker i dag er det gjengitt så mye knallgode anmeldelser at de må filtreres gjennom flere klyper salt, og det ville vært fint med et sted å hente mer nøytrale uttalelser.

Ikke like gripende som Hamsuns øvrige bøker

... synes jeg ...

"Under høststjernen" er den første av i alt tre bøker som inngår i den såkalte vandrertriologien. De to øvrige er "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glæde". Alle tre bøker handler om Knut Pedersen, som har samme navn som forfatteren (før han endret sitt etternavn til Hamsun).

Bokas jeg-person Knut Pedersen har flyktet fra byen og oppsøkt landsbygda. Her søker han ro og fred, men det skal vise seg at tilværelsen blir alt annet enn rolig og fredelig. På landsbygda tar han seg tilfeldige jobber på ulike gårder, mens han dikter innimellom sine forelskelser, som aldri fører til noe som helst.

En av dem han kommer nærmest på sine vandringer er kaptein Falkenberg. Kapteinen og hans kone Lovise bor på gården Øvrebø, og deres ekteskap er temmelig ulykkelig. Pedersen forelsker seg i fruen, men flykter fra stedet da han skjønner alvoret i sine egne følelser. Han skjønner aldri at følelsene er gjengjeldt.

Hamsun er kjent for sine dype psykologiske portretter og vakre naturskildringer. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som de øvrige bøkene av ham jeg har lest tidligere. Jeg tror dessverre at oppleseren kom i veien for min leseopplevelse. Jeg sliter med å vende meg til at Arne Thomas Olsen leser så usigelig tregt. Fra min side er det et sterkt ønske om at disse bøkene snart blir revitalisert gjennom nyere innlesninger. Kanskje savnet jeg også temperamentet og lidenskapen fra øvrige Hamsun-figurer, som er helt fraværende hos den resignerte og aldrende Pedersen. Det hele ble derfor noe tamt etter min oppfatning. Her blir det terningkast fire.

En tankevekkende og interessant bok!

I boka "Hijabhistorier" har 13 ulike kvinner - noen under fullt navn og andre anonymt - fortalt om sitt forhold til hijaben. Spørsmål som "Bare et tøystykke?", "Har muslimske kvinner valgfrihet?", betydningen tildekningen har for moderne, muslimske kvinner i dag m.m. stilles. Her treffer vi den kjente politikerkvinnen Afashan Rafiq som selv har valgt ikke å gå med hijab, men som mener at det hele må bero på frivillighet - med unntak av burkaen og andre ansiktsdekkende plagg som hun mener må forbys hvis dette brer for mye om seg. Vi møter også Leila S. som opplevde sjahens fall i Iran på slutten av 1970-tallet og den etter hvert fremvoksende fundamentalismen som satte kvinnenes frigjøring mange tiår tilbake, og hvor hijab-bruken mer bunnet i frykt enn noe annet. Spennvidden i historiene er stor, og det er dette som er bokas styrke.

For meg som tidligere kun har hørt om hijaben gjennom samfunnsdebatten rundt denne, samt at jeg har lest den kontroversielle boka "Tilslørt. Avslørt" av Hege Storhaug, var det rett og slett en nødvendighet å lese denne boka da jeg kom over den. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette lille klesplagget, som setter sinnene så til de grader i kok når samfunnsdebatten rundt forbud - ikke forbud raser. Etter å ha lest "Hijabhistorier", er jeg imidlertid mer sikker i min sak - nemlig at jeg mener at dette må være en helt personlig sak for den enkelte kvinne. Å trekke inn at dette er første skritt mot fullstendig tildekning av kvinnenes ansikt, er og blir en avsporing av debatten!

Felles for alle kvinnene som står frem med sine historier, er at de som har endt opp med å gå med hijab, har valgt dette helt selv. Unntaket er Leila fra Iran. Det som gjorde det ekstra spennende å lese denne boka var å erfare hvor forskjellige alle kvinnene og deres forhold til hijaben er. Mens en kvinne mener det er helt absurd at hijaben skal bli ansett som en del av hennes personlighet, fremhever en annen nettopp at hijaben er en del av henne.

At hijaben er å anse som et religiøst hodeplagg er det for øvrig ingen tvil om. Men å trekke det så langt som Hege Storhaug gjorde i sin bok, fant jeg overhode intet belegg for. Ikke en eneste av kvinnene i boka ville jeg under noen omstendighet anse som en del av en fundamentalistisk bevegelse. Heller ikke mennene bak dem. Derimot er det grunnlag for å anta at nettopp den tilspissede samfunnsdebatten rundt hijab har gjort at flere unge kvinner faktisk velger å gå med dette hodeplagget - fordi hijaben gir dem en felles identitet som muslimer - på tvers av etnisitet og sosial bakgrunn.

Mens noen av historiene er rørende naivt fortalt, er andre historier virkelig dyptpløyende i forhold til å analysere muslimske kvinners stilling i samfunnet, avklarte holdninger for og i mot hijab, hva Koranen sier om tildekning samt kvinnenes definerte forhold til Gud/Allah. Her får vi høre om en ung jente som mistet jobben sin fordi hun insisterte på å gå i hijab på jobb, om en norsk kvinne som har konvertert til islam og ønsker å gå med hijab mot sin manns ønske, og om en kvinne som begynner å gå med hijab men som etter hvert ombestemmer seg. Jeg ble for øvrig overrasket over alle konsekvensene som inntraff i det øyeblikk en kvinne ønsket å gå med hijab, herunder også reaksjonene fra venner og kjente rundt dem - ikke minst fra de muslimske miljøene selv.

Dette er en tankevekkende og viktig liten bok! Her blir det terningkast fire!

Og her er vi inne på grunnen til at jeg ikke har kopiert over noen av de anmeldelsene jeg har skrevet på Goodreads da jeg begynte å bevege meg her inne. På Goodreads er det anmeldelser (reviews), her er det diskusjoner.

Jeg har av og til mye jeg har lyst til å si om de bøkene jeg har lest, terningkast eller stjerner blir for enkelt, og det er hyggelig om andre leser det og kommenterer, men "starte en diskusjon"? Mm, nei. Det virker mer forpliktende, seriøst, skummelt..

Men noe særlig annet negativt om Bokelskere har jeg ikke.

Kommer an på hva du liker :-) Boka er veldig romantisk, litt spennende, ganske morsom, men ligner mye annet. Terningkast sånn ca fire.

Nonna Bannister, født i Ukraina i 1925, giftet seg i 1951 med amerikaneren Henrik. Sammen fikk de etter hvert tre barn. Henrik skjønte hele tiden at Nonna bar på dype sår fra sin fortid, men det falt ham aldri inn å ville presse sin kone til å fortelle noe av dette mot hennes vilje. Etter bortimot førti års ekteskap var Nonna omsider klar til å fortelle sin livshistorie ... Da hadde hun gjennom et langt liv tatt vare på dagbøker fra årene forut for sitt møte med Henrik, og resultatet av dette er boka "De hemmelige Holocaust-dagbøkene", som er utgitt noen år etter Nonnas død.

I boka forteller Nonna om sin oppvekst i Ukraina etter tsarens fall. Overgangen til kommunisme gjorde slutt på tradisjonen med at mennene i familien arbeidet som kosakker. Alle som hadde tjent tsaren ble mistenkeliggjort, og familiens stolte kosakktradisjon måtte derfor skjules. Nonnas mor var dessuten gift med en polakk, antakelig jøde, og både det faktum at han var polsk og jøde var en dypt bevart hemmelighet. Avsløring av dette kunne koste faren livet.

I begynnelsen gikk Ukraina fri for de store omveltningene som ellers skjedde i Russland, hvor eiendommer ble konfiskert og landbruket kollektivisert. Nonna beskriver derfor sin barndom som relativt bekymringsløs og med mange goder som alene ville vært nok til å sende en hvilken som helst annen russer til Sibir. Men etter hvert ble det verre forhold også i Ukraina, og en stor hungersnød tok livet av mangfoldige millioner mennesker. Praktisering av gudstroen måtte skjules, og det var forbudt å feire jul og påske.

Da Nonna var 15-16 år, ble Russland invadert av nazistene. Under krigen ble hun og moren transportert til Kassel i Tyskland for å arbeide for tyskerne. I realiteten satt de i en konsentrasjonsleir. Det som reddet Nonna fra å gå til grunne var at hun kunne mange språk, noe hennes fangevoktere fant nyttig. Etter hvert fikk hun bo hos noen nonner, som tok seg av henne frem til krigens slutt. Da hadde hun vært alvorlig syk og overlevd.

"De hemmelige Holocaust-dagbøkene" er absolutt interessant lesning om en epoke det er skrevet et lass av bøker fra. Jeg er av den formening at det er viktig at absolutt alt av vitneutsagn blir nedtegnet og ikke går tapt for ettertiden. Likevel må jeg innrømme at jeg ble nokså skuffet over denne boka. At boka mangler litterære kvaliteter kan jeg for så vidt leve helt greit med. Noen ganger er historiene som fortelles så sterke at dette i seg selv er nok. I dette tilfellet reagerte jeg imidlertid på at Nonnas barndom idylliseres nærmest ukritisk. Jeg har forståelse for at dette gjerne skjer med mange, men god eller interessant litteratur blir det likevel ikke. Dette fylte dessuten halve boka, som jeg forventet skulle inneholde noe helt annet. Dessuten synes jeg forfatteren bare skraper i overflaten av det som skjedde under andre verdenskrig. Riktignok nevnes et par grufulle hendelser som viste nazismens ondskap på det verste, men dette var ikke tilstrekkelig til å bære hele historien. Forventet jeg mer lidelse? Mer sorg og smerte? Jeg vet ikke helt ... Kanskje handler det rett og slett om at historien aldri grep meg helt nettopp fordi den ble for overfladisk. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, men etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg vil gi den en firer.

Leste denne romanen i natt og må si jeg føler meg litt snytt. Baksideteksten lover mye: "Men det viser seg at det er flere rundt bordet som har noe å skjule. Og etter som middagen skrider fram, blir den ene nervepirrende episoden etter den andre rullet opp - helt til den rystende sannheten går opp for leseren"

Jeg lurte hele tida på hva "den rystende sannheten" var. Var det det at alle de rundt bordet visste om hva ungene deres hadde gjort i større eller mindre grad? Og at de ikke tok affære overfor dem? Eller var det det at kona til Paul, Claire, faktisk med vitende og vilje hadde født et barn til verden som var bærer av en disposisjon så farlig og ubehagelig for samfunnet at hun burde ha tatt det bort? Dette UTEN å ha rådført seg med sin mann, Paul. Paul er forøvrig bærer av disposisjonen og hos han er det et syndrom: han klarer ikke å styre følelsene sine. Dette viser det seg at sønnen Michel også har, uten at det er spesifikt uttalt.

Samtidig som jeg føler meg snytt, kjenner jeg at jeg synes denne romanen er eminent skrevet. Den har mange lag og berører mange emner. Og jeg likte faktisk pludderet i begynnelsen. Det er med på å få leseren i en stemning. Lar meg bli forført av jeg-personen og godtar hans framstilling av ting. Jeg begynte ikke å tvile på hans psykes velbefinnende før han skildrer scenen der han blir sparka fra jobben som lærer.

Alt i alt et interessant møte med Herman Koch. Terningkast 5

Vel, det er meningen vi skal dele leseopplevelser, også de som ikke var spesielt gode.

Når det gjelder bokanbefalingsalgoritmer, så skulle vi ideélt sett kun hatt med bøker som var likt av dem som likte en annen bok. Dette krever at vi vet 2 ting: både hva du synes om bok a og bok b. Dette gjør vi som regel ikke. Én av ti bøker i boksamlinger har fått terningkast, f.eks.

Dermed bruker vi i stedet for de statistiske forbindelsene mellom alle bøkene i boksamlinger for å finne sammenhenger mellom bøker. Disse bokanbefalingene har blitt langt, langt bedre enn dem vi fikk når vi tok hensyn til terningkast.

Ja jeg lar meg påvirke - både av negative og positive omtaler. Dette gjeder særlig bøker jeg enten ikke har lest eller som jeg ikke kjenner noe til. Men jeg ser an litt hvem som skriver hva. Jeg kan f.eks. undersøke om vi har nogenlunde sammenfallende smak sånn ellers, og noen har opparbeidet seg en "troverdighet" hos meg basert på tidligere omtaler.

Det har hendt at jeg har droppet bøker pga. lave terningkast og overveiende negative omtaler. Likeledes har jeg kjøpt bøker utelukkende basert på massiv rosende omtale her inne. Det er uansett interessant hvor utrolig forskjellig bøkene mottas hos den enkelte.

Det er sjeldan eg vert så oppslukt av ei bok at eg les 500 sider nærast i eitt strekk. Det verste ein forfattar kan gjera er å levera frå seg ei bok utan spenning og nerve, særleg om boka er lang og særleg om den er meint å vera spennande. "Lille stjerne" har alt som trengs. Her er ein indre spenning og ei uhygge som dreiv meg frå side til side - ei fantastisk bok. Om det ikkje hadde vore for at eg frå no av berre vil reservera terningkast 6 til det aller ypperste, skulle denne boka glatt fått ein seksar frå mi side.

Det er elles skrive så mykje om "Lille stjerne" på Bokelskere at eg ikkje skal gje noko handlingsreferat eller utdrag, men kort slå fast at denne boka gav meg ein vond draum ei natt. Det fortel sitt. Særleg første delen om Theres som veks opp innesperra i kjellaren til det avdanka svensktopp-paret var bra, så bra at ein ikkje skulle tru det kan bli betre når fortellinga flyttar seg over til Terese, den feite, stygge jenta som skriv så fantastiske tekstar.

Og når desse to jentene etter kvart møter kvarandre - ja då...

Spenningslitteratur i verdsklasse!