Jeg er enig i det du sier her, dvs kanskje er jeg ikke engang ambivalent, men faktisk temmelig negativ.

Lahlums idé var kjempegod; tråder til 2. verdenskrig, ørlite 1968-tidskoloritt (som det kunne vært mer av), gammeldags type krim der intelligens heller enn vold og action (stort sett) preger fortellingen. Men jeg fikk problemer med språket slik jeg ser flere skriver. Var først litt usikker på om det er slik forfatteren uttrykker seg ellers også, eller om det var forsøk på 1968-uttrykksmåte. Hvis det skulle være med på å øke autentisiteten, vet jeg ikke helt om det er vellykket. Det ble for oppstyltet og slitsomt og knotete å lese.

Med en så god idé synes jeg Lahlum har misset å skrive noe veldig spennende. Oppbygging av spenning kunne det vært gjort mye med, kronologien, for eksempel, kunne han lekt med for å få dette nervepirrende, flere synsvinkler, mindre rapportering, det blir litt sånn at vår helt forteller oss at "så skjedde det og så skjedde det og så skjedde det"...

Forfatteren hadde en knakende god plan som ikke ble helt godt gjennomført (hallo, forlagsredaktør!). Skriver han en krim til, kommer jeg sannsynligvis til å lese den for å se om han utvikler seg som skjønnlitterær forfatter, fordi den første krimen hans kunne blitt bra. Terningkast 3-.

Det er ikke noe å nøle med! Denne romanen fortjener fremdeles å bli lest! Her er min bokomtale:

1870-årenes Stavanger

Etter å ha lest "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann i fjor høst, og fått med meg at hans store inspirasjon nettopp var Alexander Kiellands "Garman & Worse", har jeg lenge tenkt at jeg absolutt burde lese denne boka. Jeg var derfor snar til å sikre meg den da jeg kom over lydboka, som Cappelen Damm har sørget for å utgi. Det angrer jeg ikke, for dette har virkelig vært en fantastisk fin leseropplevelse!

Handlingen i "Garman & Worse" er lagt til Stavanger i 1870-årene. Byens navn nevnes riktignok aldri, men det er opplest og vedtatt at det dreier seg om Stavanger, Kiellands hjemby. Sentralt står handelshuset Sandsgaard, som opprinnelig ble stiftet av de to høyaktede handelsfamiliene Garman og Worse. Etter hvert er det Garman-familien som har overtatt kontrollen over handelshuset.

På mange måter kan man si at boka handler om konflikten mellom gamle tradisjoner og fremveksten av det moderne samfunnet. Dette kommer til uttrykk ved at Christian Fredrik Garman, også kalt ungkonsulen, er opptatt av å ivareta sin fars opprinnelige idéer, selv om mange av disse er direkte bakstreverske. Sønnen hans Morten Garman forsøker derimot å få faren med på modernisering i tråd med samfunnsutviklingen ellers. De blir i grunnen aldri enige. Og det hele kuliminerer da et skip som er bygget av handelshuset nær går tapt i brann, og den gamle praktisk talt tar sin død av det.

Nokså uvant litteratur fra denne tiden, har kvinnene en nokså sentral plass i Kiellands roman. Dessverre ikke alltid i positiv forstand, men dog. I første rekke møter vi Madeleine Garman, datter av Richard Garman og den fortapte sønn i Garman-slekten. Han har en fortid som ikke helt lot seg harmonere med Garman-slektens strenge krav til hva som sømmet seg, og i sin tid ble han nærmest forvist til Bratvold, hvor han er fyrforvalter. Den dagen han skjønner at Madeleine er forelsket i den i hans øyne nokså enkle vente-Per, sender han henne til byen for at hun skal bo hos hans bror, Christian Fredrik Garman, og tilegne seg mer forfinede vaner. Madeleine visner imidlertid nesten hen i byen. Hun trives ikke blant sine forfinede slektninger og lengter etter vente-Per. Helt til hun på sett og vis lar seg sjarmere av Delphin, en mann som evner å få kvinnene til å le i dette ellers så humørløse sosiale sjiktet. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at hun ikke er alene om å la seg sjarmere av Delphin. Da det for alvor går opp for henne at noe pågår mellom Fanny, Morten Garmans kone, og Delphin, tar hun nesten sin død av det. Noe enkemannen og presten Martens vet å utnytte, og i et svakt øyeblikk får henne til å svare ja til sitt frieri ... Dette blir et valg Madeleine senere skal komme til å angre dypt.

En annen kvinneskikkelse som fremstår som meget sterk er Rachel Garman. Skjønt fordi kvinnenes stilling nå engang var slik den var på den tiden, var hun henvist til å bruke kvinnelist og ikke rent lite av manipuleringens kunst for å oppnå det hun ville gjennom mennene hun var omgitt. Hun utfordrer flere av mennene i nærmiljøet, og for den godeste kandidat Johnsen holder det på å gå virkelig galt etter at Rachel har utfordret ham til å holde en tordentale i kirken - om den tvil han selvsagt deler med alle, men som ingen tør å vedstå seg. Og som ingen vedstår seg uten store omkostninger for dem selv ... heller ikke kandidat Johnsen! Men til alt hell forbarmer presten seg over ham, og kandidat Johnsen blir unnskyldt grunnet en antatt forelskelse i Rachel.

Det er mange lag i Kiellands roman, som ikke bare var hans første roman, men som også regnes som hans aller beste. Kielland har for øvrig skrevet en frittstående fortsettelse av denne romanen - "Skipper Worse". Det jeg likte aller best med "Garman & Worse" er forfatterens gode skildringer av miljøet og menneskene i 1870-årenes Stavanger. Nokså raskt ble jeg sugd inn i stemningen i boka. Og der moderne forfattere gjerne er overtydelige og overlater lite til fantasien, evner Kielland på en brilliant måte antydningens kunst slik at jeg som leser må tolke selv og lete etter forfatterens mening mellom linjene. Jeg har tidligere opplevd Eilif Armand som oppleser av Amalie Skrams "Hellemyrsfolket", og også i "Garman & Worse" er han glitrende! Her blir det terningkast seks!

"Eg såg nokon her inne som har lese tre bøker av samme forfattar og gjeve dei alle terningkast to. Det hadde eg aldri gidda!" Jeg var på sydentur det året Dan Brown var så populær, og hadde ikke pakket med meg nok bøker. Jeg tror jeg endte opp med å lese fem av bøkene hans (de var prikk like), for det var det eneste de hadde i kiosken.

Hvalen er en fisk.

I denne sammenheng velger jeg å holde meg bokstavelig til Melville (eller mer korrekt: hans oversetter). Hva biologer, Wikipedia og andre bedrevitere måtte mene gjelder ikke her.

Men for all del, hvalen kan være så mye pattedyr den bare vil for meg...

Og hva er det jeg vil fram til med ovenstående dumheter? Nå forfatteren får meg til å kjøpe illusjonen, eventyret, løgn og fabrikerte fakta, da ler jeg godt, lener meg tilbake og leser videre, samtidig som jeg tenker "faen han er god". Deretter gir jeg terningkast 6.

Jeg vet ikke hva chick-lit er, men jeg er mye enig med deg. Boken startet bra, og historien om Sara er gripende og sterk. Julias historie er derimot tynn og ganske kjedelig. Man får ikke noe skikkelig forhold til menneskene i livet hennes, og hun selv virker som en ganske tåpelig person.

Jeg likte alt i alt boka ettersom det var spennende å lære om Vel D'Hiv, men kan ikke gi boken noe mer enn terningkast 4.

Nydelig bok! Her er min omtale av den:

Bokas jeg-person Mia, har nettopp opplevd sitt livs tragedie. Etter tredve års ekteskap forlater ektemannen Boris henne til fordel for en tyve år yngre kvinne. Dvs. forlater og forlater ... Han vil ha en pause fra ekteskapet for å finne ut av dette, og ønsker ikke å avskjære en hver retrettmulighet tilbake til ekteskapets trygge favn.

Etter et akutt psykisk sammenbrudd og et kort opphold på en psykiatrisk avdeling, reiser Mia til sin hjemby. Moren bor på sykehjem, og Mia leier et hus i nærheten hvor hun tilbringer noen sommermåneder borte fra sine vante omgivelser. Hun starter opp et poesikurs med syv jenter i trettenårsalderen. Samtidig følger hun sin aldrende mor og hennes fem venninner, og blir kjent med et ungt nabopar med to små barn, og som hele tiden balanserer på en knivsegg mot samlivsbrudd. Det blir - som tittelen antyder - en sommer uten menn ... Men like fullt ikke uten en del hverdagsdramatikk.

Mens sorgen over tapet av ekteskapet og ektemannen bearbeides, får en av morens venninner Alzheimer, mens en annen dør. Samtidiig blir Mia vitne til rivaliseringen mellom tretttenåringene, og hvordan de plukker ut en i gjengen som mobbeoffer. På nokså finurlig vis får hun jentene til å skrive seg gjennom det som skjedde. Jentenes hemmelige Heksering avsløres, og rollene i jentegjengen omfordeles - til stor overraskelse for dem alle. Gjennom denne skildringen får Hustvedt for øvrig frem hvor ille kvinner kan være mot hverandre, og hvilke mekanismer som styrer hvem som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, hvor misunnelse ikke sjelden er en del av forklaringen.

Nabokvinnen Lola og hennes to barn må av og til finne ly hos Mia når den hissige samboeren Pete ikke er helt god, og dette blir samtidig et godt bilde på hva kjærlighet egentlig er og hva som binder to mennesker sammen. I mellomtiden skjærer selvfølgelig forholdet mellom Mias eksmann og den nye kvinnen - Pausen som Mia har valgt å kalle henne - seg, og spørsmålet er om Mia er beredt til å ta mannen tilbake eller om det er for sent ... En ting er i alle fall sikkert: uansett hva hun velger, kommer ingenting til å bli som før. Eller?

Denne romanen elsket jeg! Å skrive så nært og fint om sorg og ensomhet etter et samlivsbrudd er rett og slett en stor bragd, fordi det er så fort gjort å trå feil og bli offer for klisjeenes klamme grep. Dette har Siri Hustvedt klart å unngå. De få gangene hun er i ferd med å tippe over, er hun meget bevisst dette som forfatter. Boka er så klok, så dyp og så ekte at det er meg en gåte at det er mulig å skrive om noe slikt uten å ha opplevd dette på kroppen selv.

Noe som imidlertid trakk noe av helhetsinntrykket ned er at det tidvis ble vel mange navn å holde styr på, uten at jeg helt skjønte hva som var poenget med å trekke inn såvidt mange personer i denne relativt tynne boka. Hustvedt er dessuten utvilsomt en meget kunnskapsrik og belest kvinne, og hun strør om seg med litterære preferanser som antakelig betyr mye for amerikanerne, men som sa meg nokså lite. For min opplevelse av boka trakk dette ned inntrykket, slik at det ikke kan bli terningkast seks denne gangen. Derimot blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Hustvedts veksling mellom det følelsesmessige og det intellektuelle falt for øvrig i god jord hos meg. I den forstand fikk jeg faktisk litt dejavu til danske Susanne Brøggers tidligste bøker, selv om disse var hakket galere og villere enn Hustvedt noen gang er i nærheten av. Kanskje er det nettopp vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle som gjør at historien aldri tippet over i den sentimentale? Jeg gleder meg til å lese flere av Hustvedts bøker!

Dette va i grunnen litt skuffende, etter alt pratet om denne boken i årevis. Eg ga den høyere terningkast enn Engler og demoner, men det va bare fordi den ikkje va fullt så kjedelig. Heile historien va jo fullstendig poengløs. Og når Langdon endelig fant Gralen, så blei det så vidt nevnt, og så va boken ferdig. Antiklimaks.

Og i både E&D og DaVinci-koden faller en ung, vakker dame for den mykje eldre Langdon...fantasiløst og litt 'kiosk-litteretur-aktig'.

Men, eg ska ikkje bare klage, det va jo grei nok underholdning, og eg gir Brown og Langdon ein sjangs til, og kaster meg over Det Tapte Symbol. :)

Før i tiden gikk jeg mer og lette på "måfå" etter tykke :-)) bøker i bokhahandlernes romanhyller, og var/er medlem i en del bokklubber. Nå er det mer målrettede søk i venners og butikkers hyller. Og det beste er at det blir så utrolig mange fler bøker til terningkast 5 og 6.

En oversikt over gode leseropplevelser som finnes i mindre enn 20 boksamlinger, og har mindre enn 5 terningkast.

Da er jeg ferdig ned boka, og her er min omtale:

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvstendige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fotspor ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.