Bokelskere.no

Fortsatt god lesning. Balansekunst er en av de beste bøkene jeg har lest, og den er registrert blant mine favoritter og gitt terningkast 6. En sterk, lærerik og gripende bok.

En fantastisk bok. Registrert som en av mine favoritter og gitt terningkast 6

Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.

Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.

Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.

Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.

Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.

Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks.

Endelig har jeg fått lest denne boka, den har stått på "burde-lista" lenge. Har gitt den terningkast 5, for det er en god bok, men tittelen "tidenes beste norske bok" er jeg ikke like sikker på. Boka forteller en god historie, som jeg på mange måter skulle ønske var sann, men den er også preget av naivitet og ensidighet. Oppsummert er det en spennende bok som jeg vil anbefale videre, men ikke tidenes beste norske i min bok ;)

Det er bare tre år siden sist jeg leste denne boka - eller rettere: hørte den som lydbok. Den gangen tenkte jeg "hvilken fryd det ville være å høre en mer moderne innlesing av boka!" Og knapt hadde jeg tenkt tanken, før jeg fikk nyss i at Aksel Hennie hadde lest den inn på nytt (etter oppdrag fra Lydbokforlaget).

Jeg har allerede omtalt den forrige lydboka ovenfor, og nøyer meg derfor med å vise til denne. Mens jeg forrige gang fant boka litt kjedelig i perioder, var dette fullstendig eliminert bort i denne utgaven med Aksel Hennie. Med stor innlevelse gikk han opp i rollen som den stolte jeg-personen som går rundt og sulter i Kristiania, og som ikke vil falle så dypt å be noen om hjelp. Enkelte passasjer var så godt innlest at jeg hørte dem om igjen flere ganger.

Med en spilletid på 5 t og 37 min. skulle det faktisk være overkommelig for hvem som helst å komme gjennom denne boka! Det anbefales på det varmeste!

Terningkast fem!

Utskudd er historien om Lewis, som i svært ung alder mister moren sin, som han elsker høyest i verden. Det hele skjer på svært dramatisk vis, og får store konsekvenser for Lewis. Faren klarer ikke å ta seg ordentlig av ham, og finner veldig raskt en ny kone. Hun ønsker gjerne å forbarme seg over Lewis, men får det ikke til. Lewis vokser opp til å bli et ordentlig problembarn, som er til bry for både omgivelsene rundt ham og seg selv. Han roter seg stadig inn i trøbbel, men får hverken forståelse eller støtte fra noen. Det er kun én person som ser ut til å bry seg om ham og forstå ham; nabojenta Kit, som også er datteren til farens sjef. Hun ønsker å hjelpe ham, men det hele virker forgjeves. Gjennom hele boka spør man seg: er det fremdeles håp for Lewis?

Dette er en mørk, sår og samtidig vakker bok. Lewis har store psykiske problemer, og det er vondt å lese hvor vondt han har det og hvor forsømt han er. Det eneste han ønsker er å bli sett, elsket og forstått, men det er det ingen som vil. De ser på ham som en slags ond byll som gjør slemme ting med vilje. Lewis vokser opp til å bli svært voldelig, og begynner å drikke i meget ung alder. Boka viser hvordan traumatiske opplevelser i barndommen kan ha store konsekvenser for den man utvikler seg til å bli.

Jeg synes Sadie Jones har et godt språk, som gjør at boka leses ut i en fei. Det er spennende og engasjerende, og ikke minst lett å lese. Hun har valgt å la oss få innsyn i alles tanker og følelser, noe som gjør at vi ser hvordan de ulike personene handler som de gjør: for eksempel hvorfor Lewis' stemor ikke tar seg av ham slik hun ønsker. Jeg likte boka veldig godt, og synes utviklingen av Lewis var spennende. Men jeg kan ikke gi høyeste terningkast da jeg synes det ble litt overdrevet etter hvert. Det skjer så mange grusomme ting, igjen og igjen, det tar liksom aldri slutt. Vi ser aldri lyset i tunnellen, alt er bare vondt, og til et punkt blir det litt for mye. Slutten synes jeg var så som så, uten at jeg skal si noe mer om det. Men in the end var dette en bok som underholdt meg, og jeg oppfordrer gjerne flere til å lese den! Forfatteren har tidligere skrevet filmmanus, så man skal ikke se bort i fra at denne historien blir filmatisert... etter hvert!

Befinner meg i "kunsten å fly øvelsene" i boka Nelias Gåte=)

Utrolig bra skrevet Gro Fykse=) Koser meg godt når jeg leser den og det er også ganske lett for meg å sette meg inn i Nelia verden, fordi vi er like år gamle=D Var innom bokhandelen i går og spurte etter Nelias Natt (viste ikke at den ikke hadde kommet ut;) men den hadde vist ikke kommet ut. Ville ha bok nr 2 tilgjengelig så jeg skulle slippe å gruble på resten av historien og direkte kjøre videre inn i resten av historien, men huff må vente til Mai;) Lykke til med fortsettelsen Gro Fykse!=) Du gjør en virkelig bra jobb, Nelias Gåte for terningkast 6 av meg!=)

Her er min bokomtale:

Av litt uforklarlige grunner har denne boka stått ulest i mine hyller helt siden den kom ut i 2008. Jeg har jo hørt så mye bra om Siri Hustvedts forfatterskap, så jeg forstår det ikke helt. Dessuten er hun gift med min yndlingsforfatter Paul Auster av alle ting! Jeg tror min terskel mot å finne frem boka er at tittelen minner litt for mye om en annen norsk forfatter jeg ikke helt greier - "Når jeg er hos deg" og "Når du ser meg" ... Jo, det er nok noe der. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor boka rett og slett ble oversatt ordrett fra "The Sorrows of an American". Det er jo så mye mer dekkende for hva denne boka handler om, og så mye mer poetisk! Er det noe det er mye av i denne boka, så er det sorger!

Bokas jeg-person - Erik Davidsen - er en psykiater som nylig er skilt, og som er bosatt i Brooklyn. Det har i alle fall kommet én god ting ut av skilsmissen: endelig kan Eriks boksamling virkelig utfolde seg i leiligheten hans! Alle bøkene som hans ekskone fant så besværlig ...

Erik har en søster som heter Inga. Samtidig som deres felles far nylig er død, er Inga også blitt enke etter den berømte forfatteren og regissøren Max Blaustein, som hun har datteren Sonia med.

Blant etterlatenskapene etter faren finner de noen brev som tyder på at faren enten har deltatt i en forbrytelse eller har bidratt til å skjule en forbrytelse. Dette gjør at søsknene samarbeider tett om å komme til bunns i sin norsk-amerikanske families hemmeligheter. Problemet er at deres mor for alvor begynner å forsvinne inn i demens-tåken, og ikke har så mange klare øyeblikk lenger. Og hun er antakelig den eneste som vet svaret på gåten.

Parallelt dukker det opp en kvinne som hevder at hun var Max Blausteins elskerinne og at hun har et barn med ham. Dessuten har hun en brevsamling som hun truer med å selge til skandalepressen, som er ute etter å finne den egentlige sannheten om Max. Inga er opptatt av å beskytte datteren mot ting som kan sverte hennes fars minne, men Sonia vet visst litt av hvert som moren ikke vet at hun vet ... Hun prøver å takle sin sorg på en rørende moden måte, sin unge alder til tross, samtidig som hun har nok med å fordøye hendelsene rundt 11. september, som hun var så uheldig å havne midt opp i.

Og sliter Inga med ensomhet og lengsel etter nærhet nå som hun er enke, så sliter ikke Erik noe mindre. Han er svært forelsket i sin leieboer og nabo Miranda. Miranda elsker imidlertid fremdeles sin håpløse kjæreste og faren til hennes datter, en mentalt ustabil stalker-fotograf, og er ikke det minste interessert i Erik. Mellom Mirandas datter Eggy og Erik oppstår det imidlertid en rørende kontakt.

Inga har innledet et forhold til sin avdøde manns biograf, og forfølges av den nokså pussige - og svette - Burton, som er lidenskapelig forelsket i henne, men som grunnet sin voldsomme svetting i realiteten kan glemme det annet kjønn ...

Underveis får vi innblikk i historien til Erik og Ingas far, som hadde en fortid som utvandrer fra Norge til Amerika, og som led voldsomme tap under depresjonen på 1930-tallet. I bokas etterord røper forfatteren at hun har brukt sin egen families historie. Hustvedt er jo selv norsk-amerikaner. Likevel er ikke dette en selvbiografisk bok, idet hun har spedd på med fiktive personer i historien.

Dette er mitt første møte med Siri Hustvedts forfatterskap, og så langt må jeg si at det har vært et hyggelig møte! Boka er godt skrevet, og jeg ble veldig engasjert i personene i romanen. Til tider ble det kanskje litt vel mye psykoanalyse, men det er kanskje ikke til å komme forbi når hovedpersonen tross alt er psykoanalytiker. Bokas styrke er alle lagene i historien. Det er en kompleks roman som det tok litt tid å komme skikkelig i gang med, men som da utfoldet seg til noe veldig bra!

Hustvedt er absolutt en forfatter som står på egne ben, og som ikke trenger å bli presentert som "kona til Paul Auster". Jeg gleder meg allerede til å lese både "Det jeg elsket" og hennes nyeste roman "Sommeren uten menn", som er månedens bok i Bokklubben Nye Bøker i mars.

Terningkast fem!

Da har jeg lest boka, og her er min omtale:

Nathan Del Amico er sønn av en fattig, enslig innvandrerkvinne som lever av å vaske i rikfolks hjem. Dette er årsaken til at Nathan og rikmannsdatteren Mallory Wexler blir kjent mens de er barn. Da begge er åtte år gamle, skjer det noe som skal komme til å prege resten av deres liv. Marrory faller i vannet, og Nathan redder henne fra den sikre død. Imidlertid erklæres han død ved drukning selv, men våkner mirakuløst opp igjen. Det skal vise seg at han har en høyere misjon her i livet, og ikke er klar for å dø riktig enda ...

Noen år senere beskylder Wexler-familien Nathans mor for å ha stjålet et verdifullt armbånd, og de kastes på dør. Før dette skjer har Nathan blitt fast bestemt på at også han skal bli advokat - slik Mallorys far Jeffrey Wexler er. Ikke bare skal han bli advokat - han skal bli den beste!

Det er tette bånd mellom Mallory og Nathan tross atskillelsen de utsettes for i noen år, og senere gjenopptar de kontakten og ender med å gifte seg. Først får de datteren Bonnie og senere også en sønn. Etter mange år med hardt arbeid og nesten ikke tilstedeværelse i sin families liv, rakner det en gang så vakre kjærlighetsforholdet mellom Mallory og Nathan. Det hele topper seg da sønnen dør - antakelig som følge av krybbedød - mens Nathan var litt for opptatt av å jobbe med enda en viktig sak ... Dette blir dødsstøtet på forholdet og de går hver sin vei.

I innledningen til boka oppsøkes Nathan av en lege, Garrett Goodrich, som hevder at han er budbringer. Dvs. at han kan forutse andre menneskers død. Han anser det som sin livsoppgave å sørge for at døende mennesker skal forsone seg med sin skjebne og sine nærmeste. På dette tidspunktet er Nathan i ferd med å jobbe seg til døde. Han har lenge hatt brennende smerter i brystet, men har aldri hatt tid til å oppsøke lege. For hele tiden er det "viktigere" ting som må prioriteres ... Møtet med Garrett setter imidlertid i gang en prosess som gjør at Nathan tvinges til å få mer kontakt både med seg selv, det som betyr noe i livet, datteren, sine omgivelser ... og kanskje til slutt vinne Mallory tilbake? Men veien dit er tornefull og lang ...

Denne boka har blitt en bestselger og det er ikke det grann rart. For jeg vil tro at historien berører noe vesentlig i de fleste menneskers liv. Spenningen er fint bygget opp og boka blir sånn sett en ålreit pageturner. Jeg ble såpass revet med at det aldri var noen tvil om at jeg ønsket å lese boka ferdig, og det gjorde jeg også veldig fort fordi den er meget lettlest. Når denne romanen likevel ikke når helt opp i toppsjiktet blant de bedre bøkene jeg har lest, skyldes det språket. Musso skriver ikke dårlig, og jeg opplevde heller ikke at han bommet på metaforer og den slags. Jeg synes imidlertid at språket ble litt "flatt". Det var i alle fall ikke veldig litterært. Samtidig er jeg såpass ydmyk at jeg glatt innrømmer at jeg ville ha vært overlykkelig dersom jeg selv hadde klart å skrive en såpass god bok! Til debutant å være, er nemlig dette ikke verst! Når jeg leser at andre har skrevet om boka at dette er "En utrolig historie som vil få deg til å fundere over noen av de viktigste tingene her i livet; kjærlighet og død", så må jeg like fullt medgi at jeg ikke er der. Jeg ble imidlertid veldig greit underholdt, men det var vel i grunnen også det hele. Terningkast fire.

Dette er ikke en orginal historie, innholdet er enkelt og ganske så forutsigbart, og dette er nok et av de fæleste bokomslagene jeg har sett. MEN,når det er sagt, så må jeg også tilføye at underholdningsverdien er lik terningkast 6. Er enig med Lasse i at denne boka er like oppslukende som Twilight var da den kom. Lett å lese, og feel-good faktoren er stor.