Bokelskere.no

En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!

Nå har det seg slik at jeg avbrøt boka "Den glemte hagen" og også boka "Tilbake til Riverton". Da sier det vel litt når jeg nå gir boka "Den trettende fortellingen" terningkast fem. For disse bøkene innbilte jeg meg var litt i samme sjanger, iallefall da jeg kjøpte dem.

"Den trettende fortellingen" begynner litt trått, men den kommer seg etterhvert. Det er ikke ei bok du føler du lærer noe av, eller ei bok du sitter igjen med en følelse av at den har gitt deg noe rent intellektuelt. Selv foretrekker jeg absolutt historiske romaner, og ble derfor overrasket da jeg likte denne så godt. En veldig bra underholdningsroman synes jeg. Den er lettlest og stemningsfull og til tider er den også spennende. Den minner meg litt om da jeg leste "Rebecca" av Daphne Maurier for mange år siden. Litt av de samme følelsene kom fram mens jeg satt og leste merket jeg.

Så hvis en kun ønsker å lese ei bok til avslapning, synes jeg denne er et godt valg. Selve historien var veldig bra, ja såpass bra at jeg ble revet med og glemte den travle hverdag. Og det kan jo sannelig være godt av og til. :-))

Spoiler

I denne lille fabelen fortelles historien om franskmannen Hervé Joncour, som driver med kjøp og salg av silkeormer. Det er en lønnsom geskjeft som kan gjøre mange mennesker rike dersom alt går som forventet. Men så rammes silkeormindustrien av silkeormpest, og da er gode råd dyre.

Dette blir starten på Joncours reiser til Østen, nærmere bestemt til Japan, for å skaffe silkeormegg i bytte mot gull. I og med at Japan har vært så lukket mot omverdenen, har deres silkeormer unngått pesten som herjer over alt ellers. Som en årlig foreteelse foretar Jancour disse reisene fra 1861 og frem til 1865. Det er av største viktighet å rekke hjem før høymessen, dvs. før eggen klekkes og han risikerer at silkeormene dør.

Under reisene i Japan treffer Jancour en vakker, ung kvinne med vestlige trekk. Selv om Jancour elsker sin hustru Helene, klarer han ikke å la være å bli fascinert av denne mystiske kvinnen, som sender ham hemmelige kjærlighetsbudskap.

Etter som årene går, rammes Japan av borgerkrig, og det å komme til Japan som utlending er et risikoprosjekt. Spørsmålet er imidlertid om Jancour klarer å la være å reise likevel, og hvilken virkning hans drøm om den uoppnåelige kjærligheten til den mystiske kvinnen får for det livet han tross alt lever sammen med Helene ...

Denne lille boka var totalt annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Historien fortelles på en nokså lavmælt måte i en nokså enkel språkdrakt, og uten at jeg vil si at det er brukt særlig avanserte litterære virkemidler. Etter å ha vendt den siste siden, ble jeg sittende og fundere over hva som egentlig er forfatterens budskap med boka. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på akkurat det. Kanskje den er en påminnelse om å leve det livet man tross alt har, mer intenst? Samtidig virket det ikke som om hovedpersonen led særlig etter at han fant ut at han kanskje hadde basert for mye av sitt liv på en uvirkelig drøm. Eller er det rett og slett slik at kjærligheten er sterkest når man drømmer om den eller den er akkurat utenfor ens egen rekkevidde, enn i det virkelige liv?

Jeg tror vel ikke akkurat at denne boka kommer til å bli sittende veldig lenge i kroppen, selv om den var ganske så skjønn å lese. Terningkast fire synes jeg den fortjener.

Onsdag 17. november kl 19 kommer to meget spennende forfattere til Østre Aker leseforening - og dere er invitert!

Først på scenen er Espen Holm, krimdebutant på Piratforlaget. Han skal snakke om boken "Syk pike," som har fått meget gode terningkast her inne på bokelskere.

Kveldens andre forfatter er leder av forfatterforeningen og Aschehougprisvinner 2010, Anne Oterholm. Hennes bok "Toget fra Ajaccio" kommer i pocketutgave i disse dager.

Og det blir boksalg, selvfølgelig!

Velkommen!

Adressen er Prost Hallings vei 1 0666 Oslo

Temamessig virker boka veldig interessant, men jeg klarer ikke å overse den ordrette stavemåten. Jeg har ikke problemer med å knekke lesekoden her, men sliter veldig med å ikke finne fram rødblyanten... Terningkast 1 fra min side skyldes altså utelukkende språket.

Tror jeg får vente til lydbokutgaven før jeg eventuelt orker å prøve igjen.

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka. Terningkast fem fra meg.

Denne boken har jeg også gitt en firer. Etter å ha lest boken, fristet det å lese mere om Shardlake. "Mørk ild" som forgår i England, 1540 er bedre. Denne har jeg gitt en femmer. Mot sin vilje har Matthew Shardlake påtatt seg å forsvare Elizabeth Wentworth. Hun er anklaget for mordet på søskenbarnet sitt, men hun nekter å si om hun er skyldig eller ikke. Shardlake blir også pålagt et nytt oppdrag... Den greske ildens hemmelighet. Altså, etter min mening en bedre bok enn "Oppløsning". Den tredje boken i serien foregår sommeren 1541. Et komplott mot den britiske trone blir avslørt, og Henrik den 8. legger ut på en spektakulær ferd fra London til York. Shardlake og hans assistent, Jack Barack, er allerede på plass i York. Mens de venter på Kongens ankomst blir en lokal glassmester myrdet, og saken blir raskt delikat da den synes å ha forbindelser til kongefamilien selv. I tillegg kommer Shardlake uforvarende over sensitiv informasjon som sår tvil om legitimiteten av den kongelige blodslinje. Dette er helt klart den beste boken om advokaten Matthew Shardlake. Ga den derfor terningkast seks. Anbefaler deg derfor å følge han videre.

Norsk tittel."TAMPEN BRENNER"

Boken starter litt seigt og rotete, med altfor mange tråder å holde orden på. Men etter hvert begynner en som leser å skjønne sammenhengen i de paralelle hendelsene. Boken tar seg kraftig opp i den siste halvdel. Forfatteren legger også ut noen villspor i handlingen som i hvert fall jeg gikk fem på. På tross av at jeg bladde meg bakover i boken.

Som i de fleste krimbøker er noe forutsigbart, og det skjer også det en tror, mens annet er både overraskende og skikkelig spennende.

Bra sydd sammen, men på grunn av de første hundre sidene gir jeg den ikke høyere terningkast enn 4.

En mesterlig bok også jeg ble ferdig med tidligere denne uka! Det burde vært mulig å gi den terningkast åtte! Underveis i lesingen fikk jeg lyst til å gripe inn i handlingen og gi både den ene og den andre et realt spark bak. Men så skrik ut da mann! fikk jeg spesielt lyst til å rope til Ole. ;-) Denne boka gikk inn i ryggmargen på meg. Samtidig som jeg selvsagt ikke ønsker at Tiller skal forhaste seg med den tredje boka, håper jeg inderlig ikke at det tar tre år til den neste. Blir den like bra som de to første, smaker det Nordisk Råds litteraturpris av dette prosjektet!

Jeg er akkurat som deg. I tillegg jobber jeg på Norli, noe som gjør at jeg oppdager nye bøker jeg vil ha flere ganger i uken. Samboeren min er oppgitt over plassmangelen vår på grunn av alle bøkene jeg kjøper, og jeg rydder jevnlig ut av bokhyllene og gir til fretex eller familie/venner slik at jeg skal ha plass til nye bøker. Bøkene jeg kvitter meg med er alltid bøker jeg er sikker på at jeg ikke ønsker å lese om igjen. Bøker jeg har gitt terningkast 5 eller 6 klarer jeg ikke å gi vekk.

Jeg har forsøkt å gå på biblioteket en gang i måneden, men jeg klarer ikke å holde meg til å lese akkurat de bøkene jeg låner den måneden jeg har dem. Valgfrihet er viktig, og humøret bestemmer hvilke bøker jeg velger å lese - og da blir det ofte noen fra hyllen (eller butikken) og ikke biblioteksbøkene.