Bokelskere.no

"Jeg skal gjøre alt om igjen, mamma. Når du ligger og roper:- Må, må!, løfter jeg deg varsomt opp. Jeg er ikke sliten. Jeg har himmelske krefter. [...]Jeg løfter deg, og du kan sitte på sengekanten så lenge du vil. Jeg holder hodet ditt som du ikke lenger kan bære selv. En arm rundt ryggen din fordi du ikke kan sitte alene.[...]Når du for siste gang suger det ikke lenger livgivende surstoffet støtvis inn i lungene dine[...] da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over." Jeg skulle ha løftet deg varsomt over

Ofte når jeg sitter med en selvbiografisk bok hvor forfatteren skriver om hele eller deler av sin egen oppvekst eller livet til noen i den nære familien, kommer jeg til et punkt der jeg innser at forfatteren, talentfull som hun/han ellers er, er langt flinkere til å gi verdighet, hemmeligheter og karakterstyrke til sine fiktive karakterer enn til menneskene i hans/hennes liv. Og dette er i de beste tilfellene.

Mange andre ganger, blir det tydelig at forfatteren har et Terrence Malickisk oppfatning av kunst og historiefortelling og begår det som, slik jeg ser det, er dødssynden over alle dødssynder i en bok eller film: kjede leseren/seeren.

Kjønnsforskeren og performanceartisten Wencke Mühleisen skriver ikke kjedelig. Langt fra.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Der alt for mange bøker om et romantisk forhold med en krig eller konflikt i bakgrunnen, ender med å drukne leseren i sentimentalitet og skviser leseren for billige tårer, slakker Kim Echlin sjeldent på tøylene i sin fantastiske bok. Det gjør forbrytelsene til Pol Pot og regimet hans Kambodsja og tautrekningene som fant sted i landet etterpå så mye enklere å ta over seg og forstå rekkevidden av.

Terningkast: 6

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Om du leter etter en interessant historie, karakterer du kan identifisere deg med, eller i det minste heie på, driv, fokus og en tilfredsstillende slutt, så er "Afrika er ikke for alle" ikke en bok som kan tilby deg det.

Terningkast: 0

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Sommer ved sjøen" minner om de beste uavhengige oppveksfilmene som av og til kommer ut av festivaler: den er særegen, beveger seg i et bedagelig og lullende temo, er fylt med små scener som eksploderer av varme og ømhet, forer oss sakte med små og givende innsikter om karakterene og etterlater oss med en nesten hjerteskjærende melankoli.

Anbefales på det varmeste!

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Jeg har lest min del av hva-om-Hitler-bøker rettet mot barn og unge. Jeg har lest kioskromaner hvor Hitler får barn ved kunstig befruktning (som ikke kan la være å reagere allergisk mot jøder og ønske å erobre verden), én bok hvor Hitlers sjel tar bolig i et barn , og én hvor hans kloningsprosjekt blir avslørt.

Frenchs prosjekt er ikke å pløye den samme marken. Hun ønsker derimot å bruke dette enkle utgangspunktet til å få både karakterene og leserne til å gruble over arv og miljø, mot og karakterfasthet og moral og makt.

Det lykkes hun godt med.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Boka er skjødesløs enkel, omfavner det simple foran det sammensatte og fornærmer lesernes intelligens med det til tider barnslige språket at jeg alt for mange ganger måtte riste på huet av ren oppgitthet. Så dårlig er den mesteparten av tiden.

Styr unna.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"Trash" bruker ikke lang tid på å komme i gang, gi oss upretensiøse karakterer vi bryr oss om og en historie som både snakker til hjertet og hodet. Klisjeene holdes i tøyler, karakterene gis rom til å puste og skurkene kraftige nok tenner til å ikke bare å bite de unge karakterene, men virkelig ta et realistisk tjafs som gjør en redd engstelig for deres overlevelse. Det er en bragd i en ungdomsbok

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

De sterkeste kortene til «Grå sjeler» er det vakre språket, den lavmælte måten den behandler temaer som skyld, synd og klassespørsmål på, og den relativt sjokkerende slutten.

Det som ikke fungerer, i iallfall for min del, er at historiens tendens til å stadig gå tilbake i tid, til slutten av 1800-tallet, til 1914, til hendelser som finner sted år før drapet. Det dreper effektivt spenningen på nåtidsplanet.

Karakterstudiene som prioriteres foran spenningen, gir meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Til det er det for mange karakterer og unødvendige mye tøvprat.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Amélie Nothombs «Antichrista» er så rasende festlig, så blankpolert og rett på sak, så inderlig og gripende og så egenartet at da jeg hadde lest tre firedeler begynte å gjøre noe jeg sjeldent gjør; jeg oppførte meg som en hoppsporttilskuer som ser på et hopp som er på vei til å gå i historiebøkene, som reiser seg opp, knytter nevene og ber en stille bønn om avslutningen, landingen, måtte bli like fantastisk som det foregående. Og da boka landet, støtte jeg ut pusten, smilte og var takknemlig.

Anbefales på det varmeste!

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg vil slippe unna foreldrene mine, Caro vil beholde ungen og få noe utdannelse, og jens vil spille i band og slutte med stoff. Det blir vel noe av det samme: Vi vil ha vårt eget liv, og i en kald by som denne trenger man et sted å bo, en base, hvis man skal få overskudd til noe som helst. Det er det saken dreier seg om.» Fire brave borgere

Det er ikke en historie om en «kamp mot fordommer, maktstrukturer og formynderi» slik forlaget lover i baksideteksten. Men det er en historie med flott tegnede karakterer og livlig og troverdig dialog. En fin liten historie, godt fortalt.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her