Hvaaaaaaaaaa; lesehelg allerede?

Hvor ble denne uken av? Hvor forsvant syv døgn? Og alle timene? Svosj, borte vekk! Skrev ikke jeg akkurat en lesehelgtråd? Var det ikke akkurat helg? Sånn føles det. Men, hurra, det er frihelg for min del: her skal det leses og daffes. Sofa skal slites med god samvittighet og god bok :-) Imidlertid påregnes noe bevegelse utendørs; finværet er i gang og får frem smilet (selv om høstregn også er fint). At det bør ryddes og fikses - se den tanken har jeg behendig ryddet bort (så effektiv jeg var der)! Rotet fikses siden mens jeg kanskje har satt på en rydde-inspirasjonsvideo på youtube. Jeg mistenker at underbevisstheten min tror at det blir ryddig bare fordi jeg setter på ryddevideoen, he-he. Når det gjelder rydding er jeg redd visjon og virkelighet er litt på kollisjonskurs om dagen. Men i bokhyllene er det ikke så verst. Hovedproblemet nå er at det snart ikke er mer plass til bokhyller. DET er er problem.

The Nix av Nathan Hill er avsluttet denne uken. Denne romanen tror jeg at jeg kommer til å lese igjen om en del år. Det indikerer vel at jeg satte pris på den. Oppleseren på Audible hadde en suveren måte å lese romanen på. Slike opplesere bør berømmes. Nå er jeg igang med A Little Life av Hanya Yanagihara. Denne mursteinen var shortlisted for The Man Booker Prize i 2015. Det er det jo grunner til. Og de grunnene har jeg lyst til å finne ut av. Ny runde med veksling mellom lydbok og papir. Jeg kommer meg raskere gjennom lange romaner på den måten.

Nobel 2017! Mange her på bokelskere har nok lest Kazuo Ishiguro sine romaner. Noen har kanskje sett filmer basert på hans romaner. Den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere leste for en tid siden Never Let Me Go. For min del var det et interessant bekjentskap med denne britiske forfatteren. Jeg kommer høyst trolig til å lese flere av romanene - f. eks. Remains of the Day som vant The Man Booker Prize i 1989. Fortell gjerne om dere har lest noe av vinneren eller hvorfor dere har planer om å bli kjent med forfatterskapet.

Nyt helgen, høsten livet og litteraturen, folkens!
Lev vel og god helg.

Har nylig landet bedagelig i sofaen etter jobb, og så kom jeg forbløffet på: Det er helg! Og dessuten lesehelg! Ett eller annet sted i hjernen har jeg flere ganger i dag vært klar over at det er fredag. Men så ble arbeidsdagen til de grader travel, at da jeg dro hjem så hadde jeg glemt at det er helg. Så jeg må nesten si at jeg ble gledelig overrasket, he-he :-D

Siden lesehøsten hittil har bydd på mye positivt for min del, så begynte jeg å bli små-bekymret for at noe skulle bremse lesegleden. Dermed ble valg av ny roman vesentlig, og det viser seg at jeg heldigvis har landet på et godt valg - nemlig A Little Life av amerikaneren Hanya Yanagihara. Dette er en murstein, og selv om jeg er langt fra halvveis så kan jeg forstå at A Little Life ble pris-nominert; den var shortlisted til The Man Booker Prize i 2015. For å sitere et utdrag fra San Francisco Chronicle:
"How often is a novel so deeply disturbing that you might find yourself weeping, and yet so revelatory about human kindness that you might also feel touched by grace? Yanagihara's astonishing and unsettling second novel . . . plumbs the rich inner lives of all of her characters... You don't just care deeply about all these lives. Thanks to the author's exquisite skill, you feel as if you are living them . . . A Little Life is about the unimaginable cruelty of human beings, the savage things done to a child and his lifelong struggle to overcome the damage. Its pages are soaked with grief, but it's also about the bottomless human capacity for love and endurance . . . It's not hyperbole to call this novel a masterwork - if anything that word is simply just too little for it."

Ellers så gleder jeg meg til å lese Carl Frode Tillers nye roman Begynnelser. På nrk.no står det: "Når du lengtar etter å kome i fengsel, alternativt: håpar at kjellarbua treng grundig opprydding, ja, då er det skralt stell. Carl Frode Tiller er framleis noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske." . - Jeg satser på at Tiller også denne gangen byr på litt galgenhumor oppi det mørke.

Hvilken bok er åpen hos deg? Papir-, digital- eller lydbok? Hvordan ser din lesehelg ut?

Med ønske om en trivelig lesehelg; lev vel og nyt livet og litteraturen! :-)

Man Booker-prisen 2017 gikk til George Saunders!

Den amerikanske forfatteren, kjent for sine mange novellesamlinger, vant prisen for sin første roman, Lincoln in the Bardo. Jeg skrev litt om den her på Bokelskere etter å ha lest den, og ikke minst hørt den fantastiske lydboken, i februar – og ga den en sekser på terningen.

Jeg har hatt lyst til å bli kjent med denne forfatteren en stund. At han vant den prestisjetunge The Man Booker Prize gjør ikke lysten mindre :-)

Fra min bokprat om denne boka:
I denne romanen får vi innblikk i en historisk hendelse jeg ikke hadde hørt om: De Sør-Koreanske myndighetenes massakre på sivilbefolkningen i byen Gwangju i 1980. Han Kang er selv fra området. Istedenfor den store, historiske skildringen får vi små blikk inn i tida før, under og etter massakren. Ungdommen som sitter på vakt ved gymsalen der alle likene legges for identifisering. Den som sitter på bar mange år etter og drikker fordi minnene er uutholdelige. Foreldrene som aldri finner ut helt hva som skjedde med barnet sitt. Den døde som ligger i en haug i skogen. Språket er lavmælt, rolig, ganske poetisk, og det får virkelig fram det brutale i overgrepene som skjer. Dette er rett og slett rystende skrevet om volden som bor i oss mennesker, om hvor plutselig den dukker opp og om hvor mye den skader, også lenge etter at den har skjedd.
Forfatteren har tidligere vunnet den internasjonale Man Booker-prisen.

Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.

Det viser jo bare at smaken er forskjellig. Jeg har også lest en del Man Booker-pris-nominerte forfattere, men mine favoritter når sjelden helt opp – ofte kommer de ikke med på kortlisten engang :-)

Jeg leste denne skotske forfatterens His Bloody Project høsten 2016 og ga den en sterk femmer på terningen. Den var forresten kortlistet til Man Booker-prisen 2016. (Det var The Sellout av Paul Beatty vant, men jeg likte altså Burnet mye bedre).

Nå har jeg lest The Accident on the A35, som kom i oktober 2017. Opplevde den som veldig annerledes, men nesten like bra. En ny, men litt svakere femmer til denne.

Kommer nok til å lese den første romanen hans, The Disappearance of Adèle Bedeau fra 2014, etter hvert også, som han visstnok skriver en oppfølger til nå.

Bare en liten korrigering: Du har med både vinnere av Man Booker Prize og Man Booker International Prize på lista.

Den internasjonale prisen ble utdelt første gang i 2005, og tildeles forfattere/bøker som er oversatt til engelsk fra et annet språk.

På den lista finner vi László Krasznahorkai for hans forfatterskap (2015), Han Kang for The Vegetarian (2016), og David Grossmans for A Horse Walks Into a Bar (2017).

For en roman! Toppkarakter fra meg!

Har du lyst til å lese noe helt annet enn du vanligvis pleier å lese? Da skal du lese denne boka av Graeme Macrae Burnet! Dette er nemlig en helt usedvanlig kriminalhistorie der vi fra første stund vet hvem morderen er, og hvor gåten består i å finne ut hvorfor gjerningsmannen har myrdet. Som den reneste dokumentarroman skrelles lagene i historien av, inntil vi er ved kjernen av det som har skjedd. Spenningen ved plottet er - om man kan si det slik - om rettferdigheten seirer til slutt eller ikke ...

Graeme Macrea Burnet (f. 1967) er en skotsk forfatter som så langt har utgitt tre romaner. "His Bloody Project" - hans andre roman - kom ut i 2015, og forelå i norsk utgave tidligere i år. Burnet ble nominert til Man Booker Prize i 2016 for denne boka. Selv om Burnet ikke vant, ble boka ansett som publikumsfavoritten.

Forfatteren hevder i bokas innledning at han kom over den bemerkelsesverdige historien om Roderick Macrae da han våren 2014 gikk i gang med et prosjekt for å finne ut litt om sin farfar. Han fant da noen avisutklipp med omtale av rettssaken mot Roderick Macrae. Dette førte ham også til Roderick Macraes memoarer. I ettertid har mange i følge Burnet lurt på om memoarene er ekte. For hvordan kunne en uskolert 17-åring fra den fattigste delen av befolkningen ha vært i stand til å skrive så velformulert som dette?

Så langt kan man få en oppfatning av at hendelsene i boka er basert på en konkret sak, men det er den altså ikke. Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjort rikelig med research og har gjennom sin roman beskrevet inngående under hvilke forhold leilendingene levde på 1800-tallet.

17 år gamle Roderick Macrae står tiltalt for et trippelmord av verste sort. Året er 1869. Blant de drepte er bygdas relativt nyvalgte konstabel Lachlan Mackenzie, godseierens forlengede arm og forvalter, og blant leilendingene i landsbyen Culduie bare kalt Breie-Lachlan. Selv om bygda er delt i synet på ham, er det også de som forstår at Roderick kunne nære et dypt hat overfor ham - særlig fordi Lachlan nærmest forfulgte familien Macrae og til slutt krevde at de ble kastet ut. Men at Roderick også drepte Lachlans datter Flora og hans treårige sønn Donnie, er ikke til å forstå. Med mindre det ligger andre motiver bak, som ingen har sett tidligere ...

Roderick har tilstått drapene, og han har også uttalt at han ikke angrer det han har gjort. Det var imidlertid Breie-Lachlan han var ute etter. Flora og Donnie måtte bøte med livet av "nødvendighet", fordi de tilfeldigvis kom i veien for drapet på faren. Rodericks advokat - Mr. Andrew Sinclair - har anmodet ham om å skrive ned det som har skjedd. Og ene og alene for å gjengjelde den vennligheten hans sakfører har vist ham, går Roderick med på dette.

"Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre vil jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg selv kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.

Mitt navn er Roderick John Macrae. Jeg er født i 1852 og har levd alle mine dager i landsbyen Culduie i Ross-shire. Min far, John Macrae, er leilending og nyter en viss anseelse i sognet, og han fortjener ikke å bli svertet av de skammelige gjerninger som jeg alene er ansvarlig for. Min mor Una ble født i 1832 i Toscaig, en liten grend en fjerdingsvei sør for Culduie. Hun døde i barselseng da hun fødte min bror Iain i 1868, og etter min mening markerte den hendelsen begynnelsen på vår ulykke." (side 23)

I de neste ca. 150 sidene i boka er det Roderick Macgrae som er bokas jeg-person og forteller. Historien vi får høre er så vond og traumatisk og så drivende godt skrevet at det var umulig å legge boka fra seg.

Leilendingenes kår i Skottland (og garantert alle andre steder også på den tiden) var så elendige at det var så vidt det var mulig å overleve. Fordi familiene hadde levd der i generasjoner, hadde de likevel funnet noen måter å klare seg på. F.eks. sanket de tang i fjæra som de gjødslet sine små jordteiger med. Næringen fra tangen gjorde det mulig å få den utpinte jorda til å gi så pass med grøde at de ikke sultet ihjel.

Breie-Lachlan blir valgt til vervet som forvalter for godseieren, og det var nå det reneste helvete for familien Macrae begynner. Rodericks far er ikke blant de best utrustede intellektuelt, og i stedet for å sno seg rundt etter beste evne og komme ut av det på et vis - om ikke annet for familien og ungenes skyld - gir han Breie-Lachlan motstand. Han firer ikke en tomme. Da Breie-Lachlan nekter ham å samle tang i fjæra uten å levere inn søknad, fortsetter han å dyrke jorda uten tang. Forut for dette har han blitt fratatt en del av jordteigen siden de nå er en mindre i kosten. Det går som det må gå. Avlingen svikter. Dette fører til at han og Roderick må ta seg annet arbeid ved siden av, og dermed blir jordteigen enda mer forsømt. På toppen av det hele tildeler Breie-Lachlan dem den ene boten etter den andre, som kommer i tillegg til en gjeld for en død sau som Roderick hadde ansvar for. Gjelden gjør dem til slaver. Det er komplett umulig å komme ut av dette. Det nytter heller ikke å klage til godseieren, for han er helt likegyldig til deres skjebne.

Vi får også høre sakkyndig J. Bruce Thomsons redegjørelse for Roderick Macrae mentale tilstand. Psykiatrien er kanskje det området innenfor medisinen som har utviklet seg mest det siste århundret, og godt er det! Å lese Thomsons "Reiser i galskapens grenseland" er nemlig så gruoppvekkende og provoserende at jeg nesten holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Her forfektes et menneskesyn som har klare paralleller til nazismens raseteorier, der det fysiske utseendet blir brukt til å kategorisere mennesker.

Mange vitner er innkalt i rettssaken, og vi får høre deres syn på Roderick Macgrae, en person skolelæreren hans mener er svært begavet og gjerne ville ha hjulpet frem til en høyere utdannelse. Rodericks far, som har banket og slått sønnen sin ukentlig gjennom mange år, sa imidlertid nei, og så var den saken ute av verden. En etter en kommer landsbybeboerne frem. Noen mener at Roderick er tilbakestående, andre at han er ond. Få har noe godt å si om ham. En mener at han gikk rundt med et tåpelig flir når det ikke var noe å le av, og skulle gjerne "ha tørket fliret av trynet hans". Hele landsbymiljøet bærer preg av at man skal bli ved sin lest, og at dersom man drømmer om noe annet, må dette slås hardt ned på. Det hele fremstår som en catch 22.

"Min forklaring er kun den at dersom tiltalte var sinnssyk, ville han ikke vært klar over det selv. I virkeligheten er det slik at om han hadde gitt uttrykk for at han var sinnssyk, ville det faktisk medført det motsatte, ettersom et slikt synspunkt ville forutsatt en grad av selvinnsikt som er fullstendig fraværende hos dem som har gått fra forstanden." (side 274 - fra Mr. Thomsons utlegninger under rettssaken)

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka, som omfatter så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt her. (Blant annet søsteren Jetta skjebne, som hadde vært verdt en bok i seg selv.) Ikke annet enn at det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst, eller er det meste fragmentert og må ses fra flere perspektiver for at vi skal kunne danne oss et helhetlig bilde av det hele? De fleste av oss vurderer verden fra eget ståsted, og egne holdninger og verdier preger sterkt hvordan vi ser på andre. Derfor vil våre utlegninger om andre mest av alt si noe om hvordan vi selv er og hva som er viktig for oss. Dessuten bedømmer de fleste av oss andre på bakgrunn av effekten av deres handlinger, og ikke ut fra deres motiver - mens vi alltid dømmer oss selv ut fra egne motiver og ofte er blind for effekten av våre egne handlinger. Vi tror vi vet så mye, og vi er så skråsikre på egne oppfatningene. Og så vet vi i realiteten så lite ... I dette spenningsfeltet oppstår konflikter mellom mennesker, og når man skal løse disse konfliktene, er målet å gjøre hver av partene oppmerksom på motivene for handlingene, som ofte er gode, men kanskje kom noe uheldig ut. (Med mindre man altså tenker seg virkelig onde mennesker eller mennesker uten velutviklede empatiske evner ...)

Så hvordan passer dette inn i en bok om en morder, som attpåtil har tilstått ugjerningene og ikke har gjort noe for å unnslippe sin straff? Det er her Rodericks memoarer kommer inn. Omverdenen dømmer ham utelukkende ut fra det de selv har sett og bedømt, og ingen har vært interessert i å høre Rodericks stemme. Når vi først gjør det, skjønner vi at hele historien er så uendelig mye mer kompleks enn hva drapshandlingene i seg selv kan gi inntrykk av. Og det er nettopp spenningsfeltet mellom Rodericks egne opplevelser og refleksjoner, og omverdenens bedømmelse - for ikke å si fordømmelse - av ham, som er selve plottet i denne boka. Forfatteren fremviser stor psykologisk innsikt der han både beveger seg inn i forbryterens hode, i rettsmedisinerens og sakførerens hode. I tillegg møter vi et nokså stort persongalleri av vitner fra Culduie, som avhøres under rettssaken. Her har det ikke vært enkelt å være den ene som faktisk var begavet, og som ønsket å ta igjen for opplevd urett. Et forsøk på å komme seg vekk før drapene, strandet fordi Roderick følte seg helt hjelpeløs utenfor sine kjente omgivelser. Han hadde aldri noe reelt valg ...

Bokas styrke er de sterke språklige kvalitetene, den psykologiske innsikten som kommer frem gjennom skildringen av persongalleriet, det spennende fortellergrepet og det interessante plottet. Dessuten får vi med oss historien om leilendingene og deres vilkår i Skottland på midten av 1800-tallet, som er bakteppet for plottet. Dette gjør at boka har svært mange lag. Denne boka får toppkarakter fra meg!

Jeg anbefaler boka sterkt!