Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Hvaaaaaaaaaa; lesehelg allerede?

Hvor ble denne uken av? Hvor forsvant syv døgn? Og alle timene? Svosj, borte vekk! Skrev ikke jeg akkurat en lesehelgtråd? Var det ikke akkurat helg? Sånn føles det. Men, hurra, det er frihelg for min del: her skal det leses og daffes. Sofa skal slites med god samvittighet og god bok :-) Imidlertid påregnes noe bevegelse utendørs; finværet er i gang og får frem smilet (selv om høstregn også er fint). At det bør ryddes og fikses - se den tanken har jeg behendig ryddet bort (så effektiv jeg var der)! Rotet fikses siden mens jeg kanskje har satt på en rydde-inspirasjonsvideo på youtube. Jeg mistenker at underbevisstheten min tror at det blir ryddig bare fordi jeg setter på ryddevideoen, he-he. Når det gjelder rydding er jeg redd visjon og virkelighet er litt på kollisjonskurs om dagen. Men i bokhyllene er det ikke så verst. Hovedproblemet nå er at det snart ikke er mer plass til bokhyller. DET er er problem.

The Nix av Nathan Hill er avsluttet denne uken. Denne romanen tror jeg at jeg kommer til å lese igjen om en del år. Det indikerer vel at jeg satte pris på den. Oppleseren på Audible hadde en suveren måte å lese romanen på. Slike opplesere bør berømmes. Nå er jeg igang med A Little Life av Hanya Yanagihara. Denne mursteinen var shortlisted for The Man Booker Prize i 2015. Det er det jo grunner til. Og de grunnene har jeg lyst til å finne ut av. Ny runde med veksling mellom lydbok og papir. Jeg kommer meg raskere gjennom lange romaner på den måten.

Nobel 2017! Mange her på bokelskere har nok lest Kazuo Ishiguro sine romaner. Noen har kanskje sett filmer basert på hans romaner. Den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere leste for en tid siden Never Let Me Go. For min del var det et interessant bekjentskap med denne britiske forfatteren. Jeg kommer høyst trolig til å lese flere av romanene - f. eks. Remains of the Day som vant The Man Booker Prize i 1989. Fortell gjerne om dere har lest noe av vinneren eller hvorfor dere har planer om å bli kjent med forfatterskapet.

Nyt helgen, høsten livet og litteraturen, folkens!
Lev vel og god helg.

Har nylig landet bedagelig i sofaen etter jobb, og så kom jeg forbløffet på: Det er helg! Og dessuten lesehelg! Ett eller annet sted i hjernen har jeg flere ganger i dag vært klar over at det er fredag. Men så ble arbeidsdagen til de grader travel, at da jeg dro hjem så hadde jeg glemt at det er helg. Så jeg må nesten si at jeg ble gledelig overrasket, he-he :-D

Siden lesehøsten hittil har bydd på mye positivt for min del, så begynte jeg å bli små-bekymret for at noe skulle bremse lesegleden. Dermed ble valg av ny roman vesentlig, og det viser seg at jeg heldigvis har landet på et godt valg - nemlig A Little Life av amerikaneren Hanya Yanagihara. Dette er en murstein, og selv om jeg er langt fra halvveis så kan jeg forstå at A Little Life ble pris-nominert; den var shortlisted til The Man Booker Prize i 2015. For å sitere et utdrag fra San Francisco Chronicle:
"How often is a novel so deeply disturbing that you might find yourself weeping, and yet so revelatory about human kindness that you might also feel touched by grace? Yanagihara's astonishing and unsettling second novel . . . plumbs the rich inner lives of all of her characters... You don't just care deeply about all these lives. Thanks to the author's exquisite skill, you feel as if you are living them . . . A Little Life is about the unimaginable cruelty of human beings, the savage things done to a child and his lifelong struggle to overcome the damage. Its pages are soaked with grief, but it's also about the bottomless human capacity for love and endurance . . . It's not hyperbole to call this novel a masterwork - if anything that word is simply just too little for it."

Ellers så gleder jeg meg til å lese Carl Frode Tillers nye roman Begynnelser. På nrk.no står det: "Når du lengtar etter å kome i fengsel, alternativt: håpar at kjellarbua treng grundig opprydding, ja, då er det skralt stell. Carl Frode Tiller er framleis noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske." . - Jeg satser på at Tiller også denne gangen byr på litt galgenhumor oppi det mørke.

Hvilken bok er åpen hos deg? Papir-, digital- eller lydbok? Hvordan ser din lesehelg ut?

Med ønske om en trivelig lesehelg; lev vel og nyt livet og litteraturen! :-)

Man Booker-prisen 2017 gikk til George Saunders!

Den amerikanske forfatteren, kjent for sine mange novellesamlinger, vant prisen for sin første roman, Lincoln in the Bardo. Jeg skrev litt om den her på Bokelskere etter å ha lest den, og ikke minst hørt den fantastiske lydboken, i februar – og ga den en sekser på terningen.

Jeg har hatt lyst til å bli kjent med denne forfatteren en stund. At han vant den prestisjetunge The Man Booker Prize gjør ikke lysten mindre :-)

Fra min bokprat om denne boka:
I denne romanen får vi innblikk i en historisk hendelse jeg ikke hadde hørt om: De Sør-Koreanske myndighetenes massakre på sivilbefolkningen i byen Gwangju i 1980. Han Kang er selv fra området. Istedenfor den store, historiske skildringen får vi små blikk inn i tida før, under og etter massakren. Ungdommen som sitter på vakt ved gymsalen der alle likene legges for identifisering. Den som sitter på bar mange år etter og drikker fordi minnene er uutholdelige. Foreldrene som aldri finner ut helt hva som skjedde med barnet sitt. Den døde som ligger i en haug i skogen. Språket er lavmælt, rolig, ganske poetisk, og det får virkelig fram det brutale i overgrepene som skjer. Dette er rett og slett rystende skrevet om volden som bor i oss mennesker, om hvor plutselig den dukker opp og om hvor mye den skader, også lenge etter at den har skjedd.
Forfatteren har tidligere vunnet den internasjonale Man Booker-prisen.

Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.

Det viser jo bare at smaken er forskjellig. Jeg har også lest en del Man Booker-pris-nominerte forfattere, men mine favoritter når sjelden helt opp – ofte kommer de ikke med på kortlisten engang :-)

Jeg leste denne skotske forfatterens His Bloody Project høsten 2016 og ga den en sterk femmer på terningen. Den var forresten kortlistet til Man Booker-prisen 2016. (Det var The Sellout av Paul Beatty vant, men jeg likte altså Burnet mye bedre).

Nå har jeg lest The Accident on the A35, som kom i oktober 2017. Opplevde den som veldig annerledes, men nesten like bra. En ny, men litt svakere femmer til denne.

Kommer nok til å lese den første romanen hans, The Disappearance of Adèle Bedeau fra 2014, etter hvert også, som han visstnok skriver en oppfølger til nå.

Bare en liten korrigering: Du har med både vinnere av Man Booker Prize og Man Booker International Prize på lista.

Den internasjonale prisen ble utdelt første gang i 2005, og tildeles forfattere/bøker som er oversatt til engelsk fra et annet språk.

På den lista finner vi László Krasznahorkai for hans forfatterskap (2015), Han Kang for The Vegetarian (2016), og David Grossmans for A Horse Walks Into a Bar (2017).