Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt.

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen.

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt. Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig.

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker på bloggen min.

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return"). Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager.

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet.

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ...

Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av.

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda.

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Gratulerer med ny jobb, krira!

Denne helgen leser jeg romanen The Resuscitation of a Hanged Man fra 1991 av Denis Johnson, en fantastisk forfatter. Han skriver romaner, noveller og dikt, og er en forfatter jeg setter svært høyt.

På øret har jeg Work Like Any Other av den amerikanske debutanten Virginia Reeves, som er langlistet til årets Man Booker-pris. Har kommet omtrent halvveis i denne sterke romanen om Roscoe T Martin og familien hans, som utspiller seg i Alabama i begynnelsen av forrige århundre.

Har så vidt begynt på novellesamlingen Thunderstruck & Other Stories fra 2014 av Elizabeth McCracken, også den på lydbok. Det er mitt første møte med forfatteren, som jeg har gledet meg til å lese. Er glad i gode noveller og har hørt mye positivt om McCracken.

Kanskje blir det også tid til et essay eller to i Essays annen bok av Michel de Montaigne.

Og apropos debatten om e-bok vs. papir: Jeg sier ja, takk, begge deler. Flott med mangfold og valgmuligheter. Jeg leser både papirbøker og bøker på Kindle – og hører masse på lydbøker. Sansen for lydbøker fikk jeg som du kanskje husker etter noen overbevisende innlegg fra deg her på bokelskere for et par–tre år siden, krira. Så tusen takk :-)

Ønsker dere en riktig god helg!

Boka er slettes ikke "brief" (nærmere 70 sider), og omtaler langt mer enn sju drap. Den kunne kanskje vært litt kortere, og litt mindre voldelig,men ellers er det ei svært god bok. Den vant Man Booker-prisen i fjor, og har også ellers fått gode omtaler, og det er fortjent. Mye jamaicansk-inspirert engelsk, så den er ikke spesielt lettlest. Men anbefales!

Helg igjen :-)
Enig i at tiden flyr, men hvis du synes den farer enda fortere enn før, tyder det forhåpentligvis på at den nye jobben er spennende og interessant?

Denne helgen hører jeg to lydbøker, den ene er novellesamlingen Black Vodka
Ten Stories av Deborah Levy, den andre er romanen The Association of Small Bombs av Karan Mahajan. Synes Levy er en spennende forfatter, helt ny for meg, men den britiske forfatteren har bla skrevet flere romaner, tre novellesamlinger, dikt og hørespill. Mahajan ble født og bor i USA, men tilbrakte opppveksten i India. Også han er et nytt bekjentskap, og han har tidligere skrevet en roman og en novellesamling. Har bare så vidt kommet i gang med boka, så kan ikke si så mye om den, men den er med på langlisten til Man Booker-prsien, så håper den er god.

På Kindlen har jeg omsider kommet i gang med, og sluker, An Episode in the Life of a Landscape Painter av den argentinske forfatteren César Aira. Har hatt den en stund og gledet meg til å lese den. Det er en roman om den tyske maleren Johann Moritz Rugendas, som ble født i 1802 og hans reiser og dramatiske opplevelser i Sør-Amerika. En utrolig sterk roman, ikke minst liker jeg språket. Aira er en forfatter jeg utvilsomt har lyst å lese mer av.

Ønsker dere en riktig god helg!

Huff da, ser at jeg har rotet. The Association of Small Bombs er ikke på langlisten til Man Booker-prisen, men til National Book Award for Fiction!

Selv har ikke noe forhold til Halloween i det hele tatt, i motsetning til de kjenner som har barn. Håper det blir gøy!

Som jeg vel nevnte i innlegget mitt forrige helg, har jeg stadig store planer om å få lest noen av de gamle bøkene mine, ikke bare alle de nye jeg kjøper hele tiden. Har endelig kommet i gang med Zenos bekjennelser av Italo Svevo som har stått i hylla i flere år – og som jeg synes er så bra at jeg sporenstreks kjøpte og lastet ned en ny bok av ham på Kindelen og kjøpte den som lydbok på italiensk … Jeg er visst uforbederlig!

I går leste jeg en Kindle Single, The Spirit of '76 – From Politics to Technology, the Year America Went Rock & Roll av David Browne. Ganske artig og velskrevet liten sak (er bare på 31 sider). Den er krydret med mange artige referanser til bla tv-show som NBCs Saturday Night og filmer som Deltagjengen og Blues Brothers, foruten referanser til politikk, teknologi og rock, slik det framgår av undertittelen. Litt av hvert å mimre om her, for en del av oss av den (litt) eldre garde. Og så er den stinn av sitatmat. Et lite eksempel:

The Ramones weren’t the first punk rockers to crash the docile music party during this time; Smith’s first album, Horses, had arrived in the fall of 1975, the same year Television had put out a single, “Little Johnny Jewel.” But the sight of Jeffrey Hyman, John Cummings, Doug Colvin, and Tommy Erdelyi — aka Joey, Johnny, Dee Dee and Tommy Ramone — showing up at a recording studio atop Radio City Music Hall in the early months of 1976 carried its own symbolism. Unlike the denim-clad rock stars of the era, the Ramones arrived for work in leather jackets and sneakers. In the old days, they would have been called hooligans: One of them had served time for armed robbery, and another had had a stint in a psychiatric hospital. In their spare time, they sniffed glue and smoked dope. They would have terrified the likes of Dan Fogelberg.

Leser også videre i Terje Holtet Larsens roman Angiveren. Har alltid store forventninger til Holtet Larsen, og han innfrir så absolutt denne gangen også. Angiveren er noe av det kosteligste jeg har lest på en stund.

Mandag begynte jeg på Cormac McCarthys Blood Meridian som lydbok, en annen av de mange bøkene jeg har hatt en stund og gjerne vil lese. Men jeg måtte gi opp nesten med det samme. Den ble bare for dyster og voldelig rett etter Fiolinane av Leikvoll. Så jeg la den på vent igjen og begynte tirsdag på The Sellout av Paul Beatty i stedet. Litt artig, for onsdag kveld ble det kunngjort at Beatty fikk Man Booker-prisen 2016 for denne satiriske romanen lagt til Beattys hjemby, Los Angeles, og der han tar for seg raserelasjoner, men også relasjonen mellom far og sønn. Beatty er den første amerikaneren som vinner den prestisjetunge litteraturprisen, som inntil for få år siden var forbeholdt forfattere fra det britiske samveldet.

I tillegg blir det kanskje tid til en novelle eller to i Sixty Stories av Donald Barthelme eller Seremonier av Julio Cortázar.

Ønsker dere en riktig god helg, med eller uten halloweenfeiring!

Da er jeg ferdig med The Sellout. Nå har jeg jo ikke lest The White Boy Shuffle, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne, men jeg må si jeg syntes årets Man Booker-vinner var helt grei, verken mer eller mindre.

Ja, plutselig var det skikkelig vinter, gitt :-)

Denne helgen regner jeg med å få lest en novelle eller to til i en av samlingene fra forrige helg, Sixty Stories av Donald Barthelme eller Seremonier av Julio Cortázar. Holder også fortsatt på med Zenos bekjennelser av Italo Svevo.

Har også kommet godt i gang med A General Theory of Oblivion av den angolanske forfatteren Jose Eduardo Agualusa. Her veves mange skjebner mer eller mindre løselig sammen til en fascinerende historie som danner et slags bakteppe for Angolas frigjøring. Romanen er oversatt fra portugisisk og var en av de fem finalistene på kortlisten til Man Booker International Prize 2016. Så langt liker jeg denne minst like godt som forfatterens The Book of Chameleons som jeg leste i våres og ga en femmer på terningen.

På lydbok koser jeg meg med The Nix av den amerikanske forfatteren Nathan Hill. En kvinne forlater plutselig en dag mannen og sønnen Samuel, og romanen er sønnens fortelling. Men Hill spenner opp et stort lerret. Foruten Samuels historie tar boka for seg viktige historiske begivenheter i USA i denne perioden, som politiopprøret i Chicago i 1968, og har referanser til Hammerfest og det norsk språk (bla betyr tittelen The Nix nøkken)! Handlingen hopper en del fram og tilbake i tid, en romanform jeg har stor sans for så sant forfatteren mestrer dette litterære grepet. Noe Hill absolutt gjør. Romanen er dessuten morsom. Oppleseren, Ari Fiakos, gjør en glimrende jobb og fortjener honnør.

Ønsker dere en riktig god helg!

Foretrekker å lese etter innfallsmetoden, så jeg har ingen leseplaner for 2017 Bortsett fra det gamle forsettet om å lese flere av bøkene jeg har og kjøpe færre nye, da selvfølgelig. Har ikke klart det før, så tviler på om jeg klarer det i år heller :-)

Jeg har også lest For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen, og likte den for så vidt godt. Men jeg ble mer enn én gang underveis så irritert på Krister Larsen at jeg måtte legge den vekk, og brukte derfor forholdsvis lang tid på den.

Nå er jeg i gang med Spejl, skulder, blink av Dorthe Nors, en underholdende roman om den middelaldrende og frustrerte Sonja. Ser forresten at romanen kommer på norsk til våren med tittelen Speil speil blink. Har ikke kommet så veldig langt, men liker det jeg har lest foreløpig, og jeg er særs imponert over hvor godt Nors skriver. Har derfor kjøpt og lastet ned hennes novellesamling fra 2011, Kantslag.

På øret har jeg A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki. Den ble kortlistet til Man Booker-prisen i 2013, og har fått gjennomsnittlig høye terningkast her på Bokelskere. Jeg er snart halvveis, men har dessverre ikke latt meg begeistre så langt.

Takk for det gamle, alle sammen, ha en fin nyttårshelg og gode ønsker for det nye året!