Bokelskere.no

Den andre dødssynd. Jan Guillou.

Det er mange, når de nærmer seg 70 år, særlig menn, som føler et sterkt behov for å øse på med sin viten og klokskap, ved å skrive historiske romaner. Noen får det til. Nå er det flere sånne bokserier som går. Jeg var innom Skogsmatrosen, men gav meg etter den første boka. Det ble for mye oppramsing. Bestemte.meg heller for å følge Jan Guillou sin serie, for jeg likte så utrolig godt den første boka i serien om vårt hundrede år; Brobyggerne.
Han har siden den om bla bygginga av Bergensbanen, fulgt en familie gjennom tykt og tynt i alle år, og denne boka tar for seg 80-tallet, med jappetid og politisk kamp. Jan er jo journalist, men også en halvstudert jurist. Dette med juridiske spørsmål ned til kveruleringsnivå, synes jeg fikk litt for stor plass.
Synes allikevel at boka var veldig god. At forfatteren ikke tilhører jappeklassen, er veldig tydelig - og det synes jeg er veldig bra.

Jeg skal ta fatt på mursteinen Den evige ilden av en av mine favorittforfattere Ken Follett i kveld. Jeg liker hans historiske romaner veldig godt, fin blandling av historie og action. Og nå har mannen i huset lest denne, og skryter veldig. Så det blir bra.

Ellers går nå dagene en for en med dette viruset. På jobben min har vi bestemt at hver dag vi klarer å holde noenlunde normal drift er en seier. Og nå har vi klart en hel uke. Hurra for oss :-)

Skitur ble det i dag - og det er jo deilig. Ellers blir det mye hjemmetid, mye nyheter på tv, og heldigvis at det fins så mye bra bøker å lese :-)

God helg til dere alle :-)

Jeg hadde lyst å nominere en relativt ny bok og en forfatter som jeg ikke kjenner fra tidligere, så jeg har googlet «bedste danske roman». Det finnes nå en del oppsummeringer av litteratur de første tiårene i det 21. århundre, og danske prisvinnende romaner preges av heimstaddiktning, kultursammenstøt, historiske romaner, slektkrøniker og selvbiografiske verker (referanse). I følge Informationen preges de to første tiårene også av mer eksperimentell litteratur, scienfiction elementer og politisk litteratur (artikkel). For egen kjøl kan jeg også nevne at det er mange triologier som trekkes frem - og at det stort sett er nordisk råd vinnerne og noen veldig få forfattere som er oversatt til norsk. Nå tror jeg vel at vi er i stand til å lese danske romaner på originalspråket, men det kan være mer komplisert å få tak i.

Med denne lille omveien har jeg derfor valgt å gå til den trygge nordisk råd-listen, og nominerer vinneren fra 2019: Jonas Eika Etter sola / Efter solen. Dette er en novellesamling som har flere av trekkene til den danske 21-århundre litteraturen: eksperimentell, politisk og med elementer fra scienfiction. «Svimlende, forførende og leken lesning i grense mellom virkelighet og fantasi» heter det i omtalen. Han forener gåten og det politiske i følge Informationens anmelder.

Tusenårsriket er bok nr 1 i denne serien som har blitt oversatt til norsk. I Danmark er det gitt ut fire bøker.
Denne boka handler om vold, sverdkamper, politisk makt mellom konger og jarler og om land og rikdom, våpenbrødre, famile og det er også litt humor iblant .Som alle vikingromaner beskriver den at familiens ære var veldig viktig i vikingen tiden.

Boka er bra skervet men kommer ikke med noe nytt blant dei historiske romanene som har blitt skrevet tidligere. Historien er veldig god og forfattteren har brukt de de gamle versjonene av by og steds-navn der det har vært mulig, noe som gjør at de blir mere virkelig. Denne boka anbefales til alle som har lest Krigens Læregutt av Jan Ove Ekberg og Jomsvikig Av Bull-Hansen og andre Historiske romaner.

Dette er en liste over historiske romaner

En bok jeg var mest nysgjerrig på i fjorhøst. Noe som er litt merkelig. Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser. Har ikke lest vikingromaner siden barneskolen, tror jeg.

Det er heller ikke den enkleste boka å beskrive. Den er på over fem hundre sider, er første bok i en serie og består av et stort persongalleri. Så det er umulig å dekke hele handlingen med tanke på at boka består av mye reising, maktkamp og ære.

Gode karer
Det er en slags oppvekstroman om Ulv som er skipstrell på Havormen. Han blir plassert sammen med Yme. En fåmælt og kanskje litt underlig type. De har ikke mye til felles, men går stort sett overens. Ulv er en storkjeftet ung herremann som ikke vil leve resten av livet som trell. Han er en kriger og han vil gjerne bevise det. Men hvordan kan han bevise det? Han er jo så ung. Han har også et talent når det gjelder bueskyting. Han har et talent ingen har sett maken til, og er god på å treffe ting på lang avstand. Vil han klare å oppnå den æren han ønsker, og vise hvor skapet skal stå?

Har ikke tenkt å beskrive så mye om den historiske biten. Det gjør boka mye bedre på en oversiktelig måte, så har ikke tenkt å ødelegge det, men heller fokusere på andre deler av Tusenårsriket.

Troverdig og lettlest vikingbok
Boka er muligens stor, men la deg ikke skremme av den grunn. De fleste kapitlene er svært korte, og handlingen er stort sett i bevegelighet. Handlingen er også veldig lett å følge med på, selv om man ikke har lest mange historiske romaner før. Ofte ble jeg sittende og lese lenger enn det jeg først hadde tenkt, for det er stadig noe som skjer, og man blir fort dratt inn i det hele. Synes Gulløv gir et ekte syn på vikingene. Brutaliteten, plyndringen, griskheten og det vulgære. Likte godt at Ulv var opptatt av sitt eget hjemsted, og vite hvor han kommer fra, og hedre det hele med å gjøre sitt beste.

Det eneste problemet jeg hadde med boka var fortellerstemmen til Ulv. I begynnelsen av boka er han fjorten somre og vi følger hans oppvekst, men han både oppfører seg og høres mye eldre ut enn sine fjorten år. Han virker mer som en godt voksen person, så det oppstår en liten kontrast. Det er vanskelig å forestille seg en ung gutt, og istedet forestiller man seg en mann i tretti-førti årene. Noe som blir litt komisk.

Man må også regne med noen metoo hendelser. Forsvarer ikke disse mennene på noen måte, men dette var jo en helt annen tid og vikingene forsynte seg ofte med det de ville ha. De viste ingen nåde, som denne boka gir et godt eksempel på. Det var livsviktig å ta vare på egen ære og familiens ære. Vise hvem som er sjef.

Som sagt en god vikingbok med mye brutalitet og mange vittigheter på lur, og håper de andre bøkene også blir oversatt til norsk, for jeg er fryktelig dårlig til å lese dansk.

På baksideteksten står det at kompisen til Ulv heter Ymer, men i innholdet blir han kalt Yme, så satser på at Yme er det riktige navnet?

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjenner du en ingeniør, eller kanskje er du en selv? Da har jeg boka til deg.

Robert Harris har spesialisert seg på å skrive historiske romaner, gjerne fra oldtiden. Også til Pompeii har han gjort grundig research, faktisk så mye at det blir litt forstyrrende. Hvert kapittel innledes med et sitat fra et læreverk om vulkaner som er skrevet mange hundre år etter at Pompeii ble begravd i asken. Jeg vet selvsagt at romanen også er det, men for meg ble det grepet litt anakronistisk.

Men ja. Pompeii handler selvsagt ikke om byens mange hundre år lange historie, men om byens aller siste dager i år 79. Vulkanen Vesuvs utbrudd begravde både Pompeii og nabobyen Herculaneum. Harris forteller historien gjennom vann-ingeniøren Marcus Attilius Primus, som kommer til området for å reparere vannforsyningene til området. Han blir hovedpersonen i en slags natur-krim, hvor mysteriet med det forsvunne vannet snart erstattes av større problemer. Litt romantikk og korrupsjon blir det også plass til.

Før Vesuvs utbrudd er det mye god ingeniør-prat i denne boka, med detaljerte beskrivelser av konstruksjon, materialer og byggteknikker. For en håndverkskløne som meg gikk det til tider over hodet (hva er ulesket kalk?), men jeg fikk akutt lyst til å lese en bok om akveduktene som romerne bygde. Måten de forsynte byene sine med vann er en av historiens underverker. (Nøkkelen var at vannet måtte falle med en fingerbredds høyde per 90. meter, eller noe sånt.)

Helten Marcus Attilius Primus er av den prinsippfaste typen, han tror på vitenskapen, ikke på overtro og tegn. De andre personene blir pappfigurer, og på de siste 30 sidene mates det på med Hollywood-effekter og -replikker verdig en katastrofefilm.

Men vi hadde vel heller ikke oppført oss helt normalt dersom fjellet bak byen vår plutselig begynte å spy svovel og lava.

Tror ikke noen bok har påvirket meg så mye som å lese denne boken. Dette er fiksjon, men også så virkelig likevel. Romanen handler om to grønlandske barn som blir tvangsadoptert til Danmark på 60-tallet. Slike adopsjon skjedde faktisk. Romanen trekker historiske paralleller til
"det grønlandske eksperiment" i 1951, hvor 22. grønlandske barn ble sendt til Danmark på et "dannelsesopphold" i regi av den danske stat. Bak i denne roman (som etterord) retter også forfatteren takk til en rekke kvinner som har fortalt Iben Mondrup om deres oppvekst på Grønland og i Danmark. Dette er også delvis historien om hvordan urbefolkningen på Grønland ble nedvurdert og behandlet. Ikke ulikt behandling av urbefolkninger generelt (tenker også på samene i Norge og fornorskningsprosessen som foregikk.
Lesetips: Lappjævel av Kathrine Nedrejord (ungdomsroman, nominert til bokbloggerprisen 2021)

Fy søren, jeg er opprørt.Her tror det danske paret at de skal redde de stakkars barna, mens barna egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i egne liv. Siviliserte dansker vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne (akkurat som siviliserte nordmenn visste hva som var best for samene).

Wow, for en roman, en historie man blir engasjert og svært opprørt av å lese. Det koker...
Dette er en bok for lesere som liker historiske romaner, som liker romaner som tar opp viktige tema.

Tematikk: Urbefolkning, holdninger, fordommer, rasisme, lengsel, savn, oppvekstroman, livsløgn, barndom, tilhørighet, forsømmelse, frarøvet barndom m.v.

En takk til Iben Mondrup som skriver så bra om viktige tema.

Historien til de grønlandske adoptivbarna er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte i denne romanen.
Politiken, DK

Sterkt familiedrama som kan ende som årets roman.
Jyllandsposten

Norsk litteraturfestival har laget en podcast om boken som en del av deres lesesirkel

Gill Paul sine historiske romaner er faktisk spennende lesing - jeg har lest alle hittil, og synes denne om Jackie og Maria er den beste. Mer om denne i Reading Randi

Denne tråden er rene gefundenes Fressen. Så mange ypperlige bøker; gamle kjenninger og nye fristelser. Å kåre den beste, er, som flere har sagt, både umulig og meningsløst.

Mitt første innlegg var spontant og norsk tenkt. Går vi utover landegrensene dukker flere favoritter opp: portugisiske José Saramago (med Det året Ricardo Reiss døde, En flåte av stein, Kain og Dødens uteblivelse som noen av høydepunktene), finske Tove Jansson (Trollvinter, Farlig midtsommer, Billedhuggerens datter for å nevne noen), tyske Erich Maria Remaque (Der weg zurück, Drei kameraden), amerikanske John Steinbeck (Alle tiders torsdag, Om mus og menn, Vredens druer), islandske William Heinessen, De fortapte spillemenn, Sara Lidman, Pär Lagerkvist - og så videre. Og selvfølgelig Harper Lees gripende «Drep ikke en sangfugl».

Tilbake i Norge ruver Johan Falkberget og Sigrid Undset. Også Britt Karin Larsen er en god kandidat med sine historiske romaner fra Finnskogen.

Veldig morsomt og inspirerende å snuse rundt blant egne og andres gamle favoritter!