Apenes konge - ein klassikar, men nokså forelda Eg veit ikkje om det finst statistikk eller forskning på dette, men eg innbiller meg for det fyrste at bortimot alle born las då eg var gut 1960-1964, og at politikken med å senda ut barneutgåver av dei såkalla klassikarane ikkje berre gav oss næring til tankeflukt av ein annan dimensjon enn barnebøker henlagt til i dag, men også sette oss i direkte kontakt med verdslitteraturen og den vestlege kanon. Romanar av Charles Dickens, R.L. Stevenson, Victor Hugo, Alexandre Dumas – dei var ein del av den felles lesinga. «Oliver Twist», «Den svarte pila», «Frendeløs», «Dei tre musketerane», «Ei verdsomsegling under havet», «Moby Dick»...

Bøkene kom ut i seriar frå Damm og Gyldendal, men også i teikneserieutgåver frå Stabenfeldt eller på nynorsk frå Norsk Barneblads Forlag. Prisane var så låge at me som regel kjøpte bøkene sjølv, av eige lommepengar, korleis det no hadde seg. Du fann velfylte bokhyller på dei fleste guterom. (No snakkar eg kun om gutar, sjølvsagt las jenter like mykje, men det var ei anna verd – det var eit skarpt skilje mellom gutebøker og jentebøker.) I tillegg kom ei rekkje spenningsseriar, med Hardy-gutane i front, Fem-serien (ein av mine favorittar) og så cowboy-bøker då, med Hopalong Cassidy som den einaste eg hugsar i farten – og Tarzan-bøkene. Her gjorde eg mitt livs fyrste skrivetekniske oppdaging, eg oppdaga nemlig at forteljingane var bygd opp slik at anna kvart kapittel handla om kvar sine personar og miljø (som sjølvsagt møttest på eit eller anna tidspunkt), og at kvart kapittel enda med ein cliffhanger, slik at ein måtte lesa neste kapittel for å få med seg framhaldet på cliffhangeren i kapitlet framfor, osv. Hm, tenkte eg, 10-11 år gammal, så det er slik dei gjer det. Ikkje dumt.

Det var bror min som eigde Tarzan-bøkene. Eg las dei alle, men Tarzan var liksom aldri vår mann. Det var noko litt forelda over han, han vart ein vits. "Tarzan i underbuksa".

Flere av Charles Dickens har personnavn , Jane Austen også...så har Sigrid Undset flere, Hamsun...
Rebecca av Daphne de Murrier( husker ikke helt etternavnet)
Det finnes mange!

Wow!
Dette er stor fortellerkunst om fortellerkunst.
Fortelleren er Matilda, ei jente i tenårene, som forteller om en liten landsby, Boganville i Stillehavet, som er ramma av borgerkrig. Krigen var virkelig nok den, fra -70 til ut på 2000 tallet, men det er ikke krigen som er viktig i denne boka. Det som er viktig er flukten fra den; eller friminuttene fra den, ved at en frivillig gjennåpner skolen og drar barna inn i Charles Dickens Store forventninger.
Regner med at dere lesere også har flytta inn i ei bok, blitt venner med karakterene og vært på en ferie i stedene boka beskriver. Det skjedde også med disse barna, mens forferdelige ting foregår rundt dem. Etter hvert kommer det forferdelige også til deres landsby, friminuttet er over, og virkeligheten kryper inn over alt.
Ei utrolig bra bok som har det som bøker skal ha; gode beskrivelser, spenningskurver, humor, karakterer du blir glade i, og noen du ikke liker, dramatikk, håp og håpløshet. Boka er både varm og svært sår. Den vil sitte i veldig lenge - svært lenge.
Den er forresten også filmatisert. Grugleder meg.

Ja no åpnar eg ein ukjend skatt
Hvis en reisende en vinternatt
Som er lesesirkel-val av bok
Får den lesehugen min på krok?

Og dessutan har eg siste bind
Av ein trilogi på planen min
Om kong Sverre, og om krig og gru
Blir han herskar eller trell skal tru?

Når eg køyrer høyrer eg, ein vims
På ei lydbok om forsvunnen prins
Og når den er slutt og tida knip
Blir det Dickens-bok om guten Pip

Nathalie - David Foenkinos
Charlotte - David Foenkinos
Beatrice - Noelle Harrison
Julie - Anne Karin Elstad
Huckleberry Finn - Mark Twain
Albertine - Christian Krohg
Robinson Crusoe - Daniel Defoe
Kjersti - Babbis Friis-Baastad
Karitas - Kristin Marja Baldursdottir
David Copperfield - Dickens
Oliver Twist - Dickens
Eugenie Grandet - Balzac
Annabel - Kathleen Winter
Philida - Andre P. Brink
Byron - Sigrid Combüchen
Edward Nansen - Robert Reed Flatjord

No når sumarveret er berre sorgen
Les eg Natt og dag, den av Johan Borgen
Og på øyret har eg på tur i bilen
Expectations, great, den har Dickens-stilen.

God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

De sjangrene jeg liker best er:

Krim, helst serier der vi følger de samme etterforskerne fra bok til bok. Jeg liker best krimbøker der det er mer fokus på etterforskningen og at man prøver å finne ut hvorfor et drap har blitt begått, heller enn at selve drapet skal beskrives mest mulig grotesk. Syns mange norske krimforfattere overdriver her.

Fantasy og sci fi, ofte av det humoristiske slaget som bøker av Terry Pratchett og Jasper Fforde for eksempel. Elsker bøkene til Connie Willis, særlig Oxford time travel serien.

Historiske romaner, særlig hvis det er noe mystiske og/eller mørke hemmeligheter som skal fram i dagen. Favoritter her: The little stranger av Sarah Waters, The children's book av A. S. Byatt og The blind assassin av Margaret Atwood.

Klassikere: mest den lettleste typen som Dickens, Austen for eksempel. Har ikke prøvd meg på russerne enda.

I tillegg liker jeg gode romaner uansett sjanger. En interessant historie som er godt fortalt er herlig å lese.

Styrer unna typiske dameromaner, slike med dame med ryggen til på omslaget. Gidder bare ikke bruke tid på det. Jeg er også av de som sliter med å like bestselgere, blir ofte skuffa og tenker hvorfor har dette blitt så populært? Men det er vel mye det samme med musikk også, mine favoritter har ikke akkurat herjet på hitlistene.

Jeg har vært litt lat i lesinga mi i det siste, så det er nok snart på tide å utfordre meg selv litt. Det har blitt vel mye krim det siste året.

Hvilke klassiske romaner kunne dere anbefalt? Jeg har lyst å lese noen klassike romaner som er gode, spennende eller kan være nyttig å lese. Jeg har selv tidligere lest Buddenbrooks av Thomas Mann og Trolldomsfjellet, Charles Dickens, Mark Twain og Moby Dick og noen andre.