Originalt komponert, mye dialog, nesten som dramatikk. Ser for meg et teaterstykke eller en film? Stikkord: Familiedrama, personlig miljøansvar, dilemmaer, forhold. Gjenkjennelig, ganske interessant om personlig utvikling, følelser, unge voksne barn versus foreldre Passer for : Unge voksne fra 18 år. Ikke noe for gamle folk og pensjonister ville jeg tro. Selv om handlingen er ganske universell, er boka veldig "norsk" og vil antagelig ikke kunne oversettes og selges i utlandet Men som dramatikk ville den muligens kunne fungere med lokal tilpasning? Jeg likte den ganske godt, han skriver bra, engasjerende. Mye henvisninger til filmer og musikk/artister osv som jeg ikke har noe forhold til, sikkert pga min alder, jeg regner med at det derfor er en god del assosiasjoner som jeg ikke forsto. Forfatteren er debutant. Han har nok skrevet en bok som i første rekke henvender seg til jevnaldrende , unge voksne/studenter i 20åra. Steffen (23) år er hovedperson, jus-student, samboer med Isabell. Han har en deltidsjobb på kjøkkenet på en restaurant. Han har truffet Kjersti (20år) på studiet. Han blir frascinert av henne. Hun er med i Natur og Ungdom og svært miljøengasjert. Steffen forsøker å være miljøvennlig i hverdagen, møter liten forståelse hos Isabell, det er kanksje en av grunnene til at han muligens faller for Kjersti, de forstår hverandre mer. Isabell har et vennskapelig forhold til foreldrene hans, hun er en person som tar kontrollen og Steffen føler seg litt styrt, både av henne og av foreldrenes forventninger til ham. De er henholdsvis advokat og lege, og det er tydelig at de venter at Steffen skal fullføre jusen. Historien tar stadige tilbakeblikk slik at vi gradvis forstår hva som har skjedd i forkant, altså før romanen begynner. Historien begynner med at Steffen,rett etter eksamen på høstsemesteret, er på vei opp til familiehytta alene for å tilbringe noe tid alene der og leve så miljøvennlig han bare makter. Han tar det ut i det ekstreme, til den grad at han i den siste mobilsamtalen før batteriet utlades, sier til sin kamerat Markus at den beste måten å spare mijøet på er å dø. Han tenker ikke over hvordan det kan tolkes, og Markus blir bekymret for at Steffen skal begå selvmord der oppe i hytta. Vi får mye detaljer om hvordan Steffen prøver å unngå å forurense, unngå å bruke strøm og vann og varme. Innimellom tilbakeblikk via en mengde dialog mellom Steffen og Isabell, Steffen og Kjersti, Steffen og Markus, Steffen og moren. Og mellom kelneren og Steffen på restauranten han jobber på. Vi forstår at Steffen har et komplisert forhold med Isabell, at han har forelsket seg i Kjersti, og er fortvilet ved tanken på at hans venn Markus kanskje har kapret Kjersti enda han burde vite at Steffen var interessert i henne. Men Steffen er altså sammen med Isabell, og det kompliserer jo det hele. I tillegg er han fortvilet over alle problemene med miljøet og forurensingen av jorda, Co2 utslippene og miljø-ødeleggelser. Han er en idealist som ser alt veldig svart hvitt og det skaper masse trøbbel i forholdet til Isabell og til foreldrene, og også på jobben. Det viser seg at han har fått sparken fra jobben fordi han ikke ville kaste maten fra restaurantkjøkkenet, men spiste rester fra gjestenes tallerkner selv. Historien topper seg da familien, Markus, Kjersti og Isabell kommer opp på hytta for å feire jul sammen med Steffen der. Veldig gode skildringer av anstrengte møter og diskusjoner. Som julegave av sine ambisiøse foreldre får han neste semesters pesnumbøker på jus.Det ender med at Steffen endelig får sagt til foreldrene at han ikke orker å studere lenger,han skjønner at han er forelsket i Kjersti, men "lar" henne gå fordi han ikke fikser å gjøre det slutt med Isabell. Deres forhold ser ikke ut til å bedre seg i løpet av historien. Steffen virker som en svak og litt feig fyr som lar ting skje uten å makte å ta grep om sitt eget liv, selv om han faktisk gjorde et forsøk da han dro alene på hytta. Det var ihvertfall intensjonen hans å finne ut av livet sitt, men det kunne virke som en flukt, og han blir jo også innhentet av alle de som "styrer" ham, og det ser ut til at det vil fortsette på sammme måten.

Vel, helt grei bok om det globale problemet ved CO2-utslipp. Men den var veldig enkel og unyansert, mye gjentakelser og gikk lite i dybden. Men for all del: interessant om en særdeles viktig utfordring vi alle står både inne i og ikke minst foran, med en del spennende illustrasjoner. Kanskje mest for "unge" mennesker, tror jeg.

Boka gir tips om kva ein kan gjera for å redusera kor store CO2-utslepp ein er ansvarleg for. I tilleg nemner ho ein del ting som gir auka utslepp.

Mange av råda er gode og ein del er lette å gjennomføra. Det er likevel varierande kvalitet og fokuset er einsidig på CO2/klimagassar. "Fasit for en grønn livsstil" burde og medverka til å løysa andre miljøproblem, til dømes med støy, forsøpling og lokal luftkvalitet.

Eit av råda er direkte negativt for luftkvaliteten i byar. Dieselmotorar gir mindre CO2-utslepp enn tilsvarande bensinmotorar, men er lite eigna i byar og større tettstadar fordi dei er ei viktig kjelde til helseskadeleg NO2-ureining.

Eg stussar og på enkelte av råda. Det verkar som om boka er delvis tilpassa norske forhold, men rådet om å auka innetemperaturen er vel ikkje særleg aktuelt her. Iallfall ikkje utanom nokre veker om sommaren.

Til slutt reagerer eg og negativt på feilomsetjing. All bomull og all mat er organisk, uansett om han er økologisk eller ikkje.

Spennende og interessant debattbok!

Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.

Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.

Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.

Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.

Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.

Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:

"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.

Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."

Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:

"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"

I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?

Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:

"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.

Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)

Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem!

Flott fortsettelse av Brent B! Grønner klarer å fortsette med de herlige hovedpersonene fra den første boka, og la handlingen skje videre rundt dem. Alle har på en eller annen måte skiftet arbeidsplass, men fortsatt er det oljeeventyret som ligger i bakgrunnen.

Kjøp og salg av miljøkvoter, og spillet bak og rundt dette markedet, er veldig interessant. Jeg tror det er mye i det at vi fantastiske nordmenn tror vi er så veldig miljøvennlige bare ved å kjøpe CO2-kvoter i andre land! Da kan vi fortsette å forurense her i nord!

Gleder meg til å lese bok tre i serien!

Dei siste dagane har eg lese den svært fascinerande soga om korleis slaveriet vart avskaffa i kolonimakta Storbritannia, gjennom Adam Hobschild si grundige framstilling i boka «Begrav lenkene».

Det fascinerande ved denne forteljinga er den påverknadskrafta eit dusin slaverimotstandarar som møttes i London i 1785 for å starta ein foreining mot slaveri, fekk i eit land som var så økonomisk avhengig av slaveriet. I løpet av to år greidde desse tolv aktivistane å snu den britiske opinionen frå å vera likegyldige til slavehandel, til at store delar av befolkninga deltok i ei folkerørsle mot slavehandel! Heile slaveriet som institusjon tok det noko lengre å reisa motstand mot og til å avskaffa, men i løpet av nokre tiår greidde dei denne oppgåva også.

Slaverimotstandarane lukkast fordi dei greidde å knyta forbindelsar mellom det nære og det fjerne, fordi dei greidde å gjera slavane sine lidingar til eit spørsmål om menneskeverd som nasjonen Storbitannia var ansvarleg for. Slavemotstandsrørsla var både den fyrste menneskerettsorganisasjonen og den fyrste sosiale rørsla, dei utvikla mellom anna mange av dei reiskapa som dagens politiske og sosiale organisajonar brukar for å påverka opinionen og politikarane. For dei av oss som er engasjerte i slike organisasjonar i dag, er boka «Begrav lenkene» av uvurderleg verdi.

Når tolv menn utan stemmerett på eiga hand kunne mobilisera ein nasjon til å avskaffa ein institusjon som var så sentral for økonomien som slaveriet, er det nærliggjande for ein samtidig lesar å spørja kva me kan få til i dag? Dei to mest nærliggjande analogiane til avskaffinga av slaveriet i vår samtid, må vera dei globale fattigdoms- og klimautfordringane.

Det er sjølvsagt ein stor forskjell mellom slaveritilhengjarane på 17- og 1800-talet og vår tids tilhengjarar av det politiske hegemoniet. På 17- og 1800-talet forsvarte slaveritilhengjarane slavehandelen og slaveriet med reine ord, i dag vil ingen kalla seg motstandarar av miljøvern eller av utvikling i fattige land. Vår tid er i staden prega av ein dobbeltmoralens retorikk og politikk som 17- og 1800-talets Storbritannia i stor grad var skånt for. Til dømes går ikkje dagens norske politikarar av vegen for å kalla seg miljøvernarar, trass i at dei fører ein politikk som fører til at Noreg aukar CO2-utsleppa år etter år. Det manglar heller ikkje på norske politikarar som er opptatt av internasjonal solidaritet, men som likevel forsvarar norsk våpeneksport og norske imperialistiske posisjonar i WTO-forhandlingane.

Sjølv om utfordringane er annleis, er det ingen tvil om at nokre få aktivistar kan ha stor påverknadskraft også i dagens dobbeltmoralske politiske klima. Framveksten av den vekstkritiske organisasjonen «Fremtiden i Våre Hender» i Noreg på -70-talet, og framveksten av den globale sosiale rørsla for demokratisering av finansmarknaden no på 2000-talet, er berre to døme på dette. Begge desse døma viser uansett at omstillinga frå engasjement til gjennomføring av praktisk politikk, er like krevjande i dag som for 200 år sidan.

I desse motgangstider får me henta inspirasjon i Margaret Mead sine ord som er sitert i innleiinga til «Begrav lenkene» : «Ein skal aldri tvila på at ei lita gruppe omtenksame og engasjerte borgarar kan endra verda. Faktisk er dette det einaste som nokonsinne har endra den.»

Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv. Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet der oppe et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel jordklode."

Nå er vi inne i sommertemperatur - med det kommer det som vi flest ønsker dit pepperen gror - nemlig myggen. Her er noe som lette tilværelsen:

MYGGFELLE SOM VIRKER

Lik & del, så får vi en mye bedre sommer :)

Disse fellene kan dere lage mange av, og de er effektive.
Du trenger:
1 kopp varmt vann
1/4 kopp sukker
1 gram gjær
1stk. stor plastflaske (store saftflasker er best, de med litt tynn plast)

Hvordan:
1) Del plastflasken i 2 (både kniv og sag fungerer)
2) Bland sukkeret med det varme vannet og la det avkjøle. Når det er avkjølt så hell det i den nederste delen av flasken.
3) Tilsett gjær (dette vil starte prosessen med å danne CO2 gass som myggen tiltrekkes av)
4) Sett tuten på flasken opp ned i den andre halvdelen (kan teipes for å få den tettere)
5) Bunnen av flasken bør farges svart, dypp den i litt maling f.eks (kan også bruke mørk tape)
(Myggen tiltrekkes også av den svarte fargen)

Flaskene bør byttes ut hver andre uke, enten fylle på med ny væskeblanding, eller lage helt nye.

Amazon har et stort utvalg. Jeg har også handla mye der. I det siste har jeg imidlertid sett at norske nettbokhandlere ofte skaffer de samme bøkene, gjerne til samme eller til og med lavere pris. (Frakt fra amazon.co.uk koster). Det kan derfor være lurt å sjekke for eksempel Adlibris før du bestiller fra Amazon, eller Haugenbok. (Mye raskere og litt dyrere.)

Jeg tenkte også å si noe om at det er lurt å spare verden for CO2 utslipp fra fly England - Norge hvis alternativet er innenlandstransportutslipp i Norge, men kjenner jeg er på usikker grunn da jeg ikke veit åssen norske nettbokhandlere frakter varene til Norge.