Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Friedrich Nietzsche (1844.1900) er kanskje den største av de store, radikalt nytenkende tyske filosofene. Hans verker er blitt sterkt kritisert, glødende omfavnet, misforstått og misbrukt, men aldri neglisjert. Slik talte Zarathustra (1883.85) er kanskje den viktigste nøkkelen til Nietzsches tankeverden. Hovedtemaet er at mennesket er en skapning i stadig utvikling, som for å realisere seg selv må ha vilje til makt. Bare slik kan mennesket av i dag «overvinnes» og «overmennesket» oppstå .; et menneske som har innsett at Gud er død, men som ikke fortviler over dette og i stedet helt og holdent setter sin vilje inn på selv å fylle verden med mening. Nietzsche kan på mange måter sies å ha betydd like mye for litteraturen som for filosofien, ikke minst på grunn av sin mesterlige språkføring. Slik talte Zarathustra er kanskje det ypperste eksempelet på dette. Verket utkom første gang på norsk i 1962 og har siden blitt trykket i flere opplag og utgaver.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1999
Format Heftet
ISBN13 9788205266971
EAN 9788205266971
Serie Fakkel
Språk Bokmål
Sider 230
Utgave 3
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Og jeg svarte: "Enda flyttet ikke mitt ord fjell, og det jeg sa, det nådde ikke til menneskene. Vel gikk jeg til menneskene, men ennå har jeg ikke nådd frem til dem."
Da talte det atter uten stemme til meg: "Hva vet du om det! Duggen faller på gresset, når natten er på det tauseste."
Im echten Manne ist ein Kind versteckt: das will spielen.
Hva er det tyngste? Slik spør den saktmodige ånd, - så jeg kan ta det på meg og gledes over min styrke.
Er det ikke dette: å fornedre – for å martre sitt eget hovmod? Å la sin dårskap lyse – for å spotte sin egen visdom?
Eller er det dette: å skilles fra sin egen sak- når den seirer? Å stige opp på det høye berg for å friste fristeren?
Eller er det dette: å livnære seg av erkjennelsens tistler og torner, og for sannhetens skyld la sjelen hungre?
Eller er det dette: å være syk, og sende alle trøstere bort og slutte vennskap med døve som aldri hører hva du ønsker?
Eller er det dette: å dukke ned i det skitneste vann, når det er sannhetens vann, og ikke sky kalde frosker og brunstig paddeyngel?
Eller er det dette: å elske dem som forakter oss, og rekke spøkelset hånden når det vil skremme oss?
Å, mine brødre! Hvem utgjør da den største fare for all menneskefremtid? Er det ikke de gode og rettferdige? –
– dem som sier og føler i sitt hjerte: "Vi vet allerede hva som er godt og rettferdig, vi har det også; ve dem, som her fremdeles søker!"
Merk dere også dette ord: all stor kjærlighet er høyere enn medlidenhet: for den vil skape den elskede!
"Meg selv elsker jeg, og min neste som meg selv - slik taler alle skapende. Men alle skapende er harde.
-Slik talte Zarathustra
Hvor finnes uskyld? Hvor der finnes vilje til befruktning. Og den som vil skape noe høyere enn seg selv, han har den reneste vilje.
Vi har gått veien fra orm til menneske; og i mye er vi fremdeles orm. En gang var vi aper; og selv i dag er mennesket mer apekatt enn noen ape.
Ennu har menneskeheten intet mål.
Men si meg, mine brødre: når menneskeheten ennu mangler et mål, mangler ikke da - menneskeheten selv?
Stat kaller jeg det hvor alle er giftdrikkere, gode og onde: stat, hvor alle mister seg selv, gode som onde. Stat kaller jeg det hvor det langsomme felles selvmord kalles "livet".
Mennesket er noe som skal overvinnes: og derfor skal du elske dine dyder - , for ved dem vil du gå til grunne.
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Charles Bukowski var en forfatter som skrev romaner, noveller, dikt og artikler(og ett lite filmmanus). Han ble sent ansett som en stor skribent, selv om han skrev fra han var rundt 16-17-18-19 år. Populært kalt for "Kultforfatteren"(noen som vet hvorfor?)
I det han skrev snakker han ofte godt og vondt om forfattere og forskjellige litterære verk. Denne listen skal fokusere på hans mer varme ord om verdens forfattere, og det de brukte så jævlig mye tid på.
(NBPSOSV: Kom gjerne med innvendinger på bøker jeg ikke har tatt med)