Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg.

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:

«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.
Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.
Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.
For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Det jeg husker fra norsktimene på skolen var at skildringer var viktig når man skrev noveller, og ellers husker jeg ikke så mye. Stilene mine ble aldri en suksess.
I "Skrivekunstens hemmeligheter" skriver Geelmuyden på en levende måte om viktige ting å inkludere og utelate når man skriver alt fra sakprosa til intervjuer, romaner eller andre tekstsjangere. Jeg er godt kjent med Geelmuydens siste bøker som tar for seg samfunnskritiske temaer; "Sannheten på bordet", "Sannheten i glasset", "Spermageddon" og "Pillebefinnende", og er det en som passer til å skrive akkuratdenne boken så er det han. Han har også mye erfaring med å holde skrivekurs, og han deler flere eksempler fra tekster som skrivekursdeltagerne hans har skrevet, samt utdrag fra bøker og andre tekster for å understreke poengene sine. Geelmuyden tar også fram eksempler fra sine egne verker, og da er det ekstra stas å ha lest flere av dem.

Noen ganger blir eksemplene fra noe mer ukjente verk for meg, litt for lange, på nynorsk og ikke alltid like lett å gripe, men stort sett gjør ikke det så mye når boken ellers duger bra. I tillegg fikk jeg samklang med forfatteren når det kommer til måten mange akademiske bøker er skrevet på. Jeg har lenge ikke skjønt poenget med hvorfor det er slik, men grunnen ifølge Geelmuyden er at det ligger prestisje i det å skrive på den måten mange av disse de akademiske bøkene er skrevet på. Så fra nå av velger jeg å rope "hurra" for hver akademiske bok jeg leser som har en mer eller mindre lettforståelig tekst å formidle. Jeg må jo si at Geelmuyden gjør en god jobb med denne som ikke er så akademisk kronglete av seg, så har du en forfatter i magen, så kan denne være god å ha lest gjennom. Hurra!