2021
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Annas nitten år gamle datter, Karla, myrdes under en reise i Sudan, et land hvor drap kan straffes med døden. Offerets etterlatte kan bidra til at domfelte likevel benådes. Anna kastes inn i et eksistensielt tomrom fylt av savn og sinne, og søker etter kunnskap om hva rettferdighet, straff, tilgivelse og menneskeverd betyr. Vi følger Anna til Sudan, der det grusomme skjedde, men der Karla også hadde hatt en fin tid. Jeg må ikke glemme, ikke forsone meg med det som har skjedd, men holde henne fast, bære henne med meg i dette sinnet mitt, la det romme oss begge. «Kristin Hauge har levert ein tankevekkjande, rørande og til tider hjarteskjerande roman som bevegar seg frå tynne filosofiske luftlag og heilt inn i sinnets mørkaste krokar via skafottet.» Marta Norheim, NRK «… det var ikke få ganger jeg stoppet opp og leste på nytt, fordi betraktningene hun gjør seg er så slagferdige. Den ikke ennå ferdig utviklede mor/datter relasjonen, er interessant å få innblikk i, og gjør dette til en roman med karakter.» «Romanen er forholdsvis kort og mye luft og hyppige kapitler gjør den raskt å lese. Pass på, det er ingen grunn til å forhaste seg, for dette er nydelig lesning.» Tine Sundal, bokblogger
Forlag Vigmostad Bjørke
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788241954672
EAN 9788241954672
Språk Bokmål
Sider 247
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Jeg stoler ikke på mennesker som ikke trives i sitt eget selskap", pleide mormor å si
Hun fortalte meg historien om astronauten og hjernekirurgen som diskuterte om det fantes en gud. "Jeg har vært mage ganger i verdensrommet, men har aldri sett en engel", sa astronauten. "Jeg har operert hundrevis av hjerner", sa kirurgen, "men har aldri sett en tanke". Hun likte den historien.
"Om min sorg vil jeg ikke tale, språket har ikke ord for noe så heftig", skrev Camilla Collett da hun mistet broren Henrik
Jeg fant en filosof som heter Margaret Walker, du har kanskje hørt om henne? Hun mener at å tilgi er å frigjøre fremtiden fra ugjerningens virkning. Hun forteller om Marietta som bestemte seg for å tilgi morderen til sin syv år gamle datter fordi hun anså det som rettferdig å handle for å gjenopprette verden slik den skulle være, i stedet for å la den forbli sønderknust. Utilgivelige handlinger er handlinger som dreper håpet. Walkers argument er at dersom man bestemmer seg for ikke å tilgi, innvilger man gjerningsmannen makten til å ha drept håpet, og derved gir man gjerningsmannen makt over resten av livet ditt. Man kan fortsatt ha troen på livet, selv om barnet er dødt.
Barna skal verne oss mot forgjengeligheten og oss selv, ankre oss i noe virkelig, fylle oss med mening mens vi lever, de skal holde oss fast med blikket sitt, holde oss levende også når vi ikke lever lenger, elske oss inn i døden og etterpå.