2010
Ingen favoritt
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1972
Format Innbundet
ISBN13 9788252504224
EAN 9788252504224
Genre Historisk litteratur Klassisk litteratur
Omtalt tid 1850-1899
Omtalt sted Minnesota
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Soga om Karl Oskar, Kristina og dei andre innvandrarane frå Sverige held fram. Det nyrydda gardsbruket ved innsjøen Ki-Chi-Saga gjev etter kvart såpass med avling at familien har utsikter til, om ikkje velstand, så i alle fall til eit liv utan svolt og naud. Men det kjem ikkje av seg sjølv, det er hardt arbeid frå morgon til kveld.
Men mennesket lever ikkje av brød åleine, i alle fall dersom ein skal tru på Bibelen. Og det gjer nybyggarane, og kanskje særleg Kristina. Ho plagast både av heimlengt og av saknet etter å få gå til gudsteneste for å få tilgjeving for syndene sine. Når det dukkar opp ein svensk nybyggarprest så blir det i det minste ei løysing på det åndelege saknet.
I tillegg til presten, så dukkar det også opp fleire nybyggarar som tek seg land langs innsjøen. Det er triveleg med naboar i villmarka, men spesielt eit av naboskapa treng å gå seg til litt før alle finn seg til rette med einannan.
Alt i alt var dette ei bok på det jevne i denne åtteboks-serien. Triveleg lesnad, men utan den store eventyrkjensla eg fekk av eit par av dei tidlegare bøkene i serien (sjølv om også dene boka inneheld ei ganske dramatisk hending). Eg vil uansett varmt anbefale denne bokserien for alle som har litt interesse for historier om skanidinavisk utvandring til Amerika.
Alle de norske hun kjente i Stillwater og Marine, satte hun høyt: Nordmennene smisket ikke for storfolk og øvrighet sånn som svenskene. Hjemme i Norge hadde de aldri anskaffet seg noen adel, pleide Miss Skalrud å si. For alle mennesker der hadde helt fra fødselen si eget adelskap: Ingen norsk mann eller kvinne ga slipp på sin medfødte rett til å være kjepphøye. Så de norske, de bar hodet høyt hjemme i gamlelandet også. Men i Sveirge var det så lavt under taket at en måtte dra helt hit ut til Minnesota for å rette seg opp.
Innmaten var tatt ut av slaktet. Sterkodders veldige buk åpnet seg rengjort og tømt. Karl Oskar hadde fått i stand et varmt, beskyttende rom til sin sønn.
Og når en hadde bodd her så lenge uten å komme i berøring med andre mennesker, så slo det seg på sinnet. Hun visste hvordan det var, nå etter disse tre årene. Hun løy ikke når hun sa: Menneskene klarte ikke å være uten andre mennesker.
Ribbet for vinterens hvite dekke, trådte veggenes tømmer frem i all sin ufliddhet. Og da lignet hjemmet deres et tarvelig uthus, en utløe, et skur. Det manglet noe utenfor stueveggen som kunne vise at det var en bolig for mennesker. Det manglet et blomsterbed.
Gud hadde ikke noe sted gitt noe påbud om lønn til prester, fortsatte pastor Erland Tørner. Om det var det ingenting foreskrevet i Bibelen. Og Jesus lovte ikke apostlene sine noen lønn da han sendte dem ut for å forkynne evangeliet for all verdens folkeslag. Apostlene levde i den største nødtørftighet, ved sine henders arbeid og av hva medmennesker gav dem. Jesus opprettet ingen prestekall eller bispeembeter for dem. Han innsatte ingen stiftsøvrighet, opprettet ingen prestegårdsjord. Embeter for evangeliets forkynnere kom til langt etter hans tid på jorden, etterat de som satt med makten, hadde overtatt og forfalsket hans lære. Vår tids største hindring for kristendommens utbredelse i verden var de statslønnede presteembetene.
Innvandrerne var sine hjemlands ulydige sønner og døtre, og nå tok de i besittelse et land uten øvrighet.
Jonas Petter hadde sagt til ham: "Ta deg en kone ! Da får du så mye å gjøre om natta at du verken orker eller trenger å drikke brennevin om dagen".
En skulle aldri gå til overdrivelse på det åndelige område heller. Mannen hennes holdt omtrent ti gudstjenester i uken på forskjellige steder, og det var så mye han bare kunne orke og makte. Reisene på veiene i Territoriet slet ham aldeles ut. Og hverken Gud eller mennesker hadde noen glede av overansterngte prester som kom hjem fra prekenreisene sine så utslitte at de hverken klarte å be aftenbønn eller å oppfylle sine ekteskaplige plikter mot konene sine.
Piken av hedningefolket kunne ingen dømme, for hun kjente ikke Guds ti bud.
Kristendommens stifter ble født i en stall. Det var helt i sin orden at den første kristne menighet i villmarkene ble stiftet i en låve.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.