Bokelskere.no

Vakker og fargerik eventyr med gjenkjennelige trekk fra både Rødhette og ulven, og Askeladden. En krysskulturell og dagsaktuell fabel om å løsrive seg og følge sin egen vei. Skylappjenta er et forbilde, særlig for små minoritetsjenter i Norge.

En fin og trist liten kjærlighetsfortelling om en ung gutt som forelsker seg i en et par år eldre jente som har kreft. Fra første til siste side tenkte jeg at fortellingen hadde vært mye bedre om den hadde blitt skrevet i førsteperson og ikke tredje.

"Det eneste jeg vil er at noen skal tåle meg. Og det er kanskje det eneste man ikke kan be om." Ja! For en fantastisk oppfølger til en bok som i bunn og grunn ikke falt helt i smak. Jeg ble heldigvis utrolig positivt overrasket over denne fortsettelsen; morsom, realistisk og vanvittig gjenkjennelig. Får deg til å tenke over omtrent alle sosiale relasjoner du har hatt med mennesker, både små og store.

Gjenkjennelig og sårt om tiden på ungdomsskolen. Likevel savner jeg et dypere blikk i Majas følelsesliv og hva hun egentlig tenker og tror om alt som skjer rundt og med henne.

Nydelig! Denne likte jeg så godt. Om når det er tidevann i tårekanalene og vondt i tallene. Gjenkjennelig og sår, men også varm og morsom.

Flott og velformulert ungdomsbok som setter kjønn og identitet i et viktig perspektiv.

"Selv jeg vet at mamma ikke er verdens beste, men jeg tror hun trenger å høre det. Og jeg har bare én mamma, og hun kan vel få lov til å være den beste noen ganger, hun også."

En bok som traff meg midt i hjertet fra første til siste stund. Gripende, troverdig og utrolig vakkert om en gutt som, vel, klarer seg med det han har: Og det han har er et talent og et utrolig pågangsmot.

Ja, helt klart! Jeg prøvde å forestille meg hvordan jeg hadde opplevd boka om jeg var ungdom eller tenåring i samme aldersgruppe - like sterkt, vil jeg tro. Og skulle ønske jeg leste noe sånt da jeg var i den alderen.

En utrolig sterk ungdomsroman om et viktig og vondt tema. Vanskelig å legge fra seg, men samtidig hjerteskjærende å lese. Ikke all kjærlighet er verdt å strekke seg uendelig for.

"(...) og dette er ikke en motsetning til kjærligheten, men heller ikke nøyaktig det samme, og kanskje er det ikke positivt, men jeg tror ikke det er utelukkende negativt heller."

Så mange ord, så mye jeg ikke skjønte, men jeg skjønte kjærligheten.

En fin liten historie om vesle John som vokser opp på 1700-tallet i London. Han er sønn av to musikere, en fiolinist og en sangerinne. Moren har sluttet å synge, og John er redd for hvor stille det har blitt hjemme hos familien. Det viser seg at moren har mistet to barn i magen, og John gjør det han kan for at det skal bli bra igjen hjemme. Viktig tematikk om hvor vanskelig det kan være for barn å se foreldrene sine ha det vondt.

"Hun har vært syk så lenge nå, jeg skulle ønske at hun kunne begynne å gråte, at hun bare kunne gråte og gråte, at det ville være et gråtehus, alt er bedre enn hysj hele tiden."

Eg har lært at det som kan vere med på å gjere ein god idé til ein dårleg bok er når ein vil seie for mykje. Denne boka vil nett seie for mykje, og difor fell den ikkje i smak hos meg.

Først av alt: Jeg elsker Gro Dahle, og jeg elsker at hun har illustrert denne boka selv. For det andre: Denne boka var utrolig trist, men samtidig morsom og rar. Werner er en voksen mann som har bodd "så lenge han kan huske" sammen med faren sin. Når faren dør innser han brått hvor ensomt det er å plutselig være alene. Hans forsøk på å finne seg en venn å dele livet med er lang, og sakte men sikkert slutter boka der den startet.

Koste meg virkelig med å lese boka og beundre de flotte illustrasjonene. For å være en bok om en kald årstid, var den jammen varm å lese.

Ja, hun virker som en utrolig flott og ikke minst engasjert dame :) Håper du nyter boka på den best mulige måten.

Jeg har tatt meg god tid til å lese denne boka av flere grunner. Den er for det første så skremmende sterk at det er vanskelig å lese mye av gangen. For det andre er det så viktig å fordøye det som har blitt lest, for at det skal ha sin riktige hensikt. Dette er en utrolig sterk og vond bok, men nettopp derfor er den så vanvittig viktig. Boka burde leses av alle mennesker som jobber med andre mennesker - både voksne og barn. Som fremtidig barnevernspedagog og som tidligere barnevernsbarn er den ekstra viktig for meg. Takk, Inga Marte Thorkildsen, for at du har skrevet denne boka.

"Hun er familieveileder, og de siste 16 årene har hun jobbet med utsatte barn og unge." Jeg er stolt av å si at jeg er en av de. Det er vanskelig å være objektiv da jeg kjenner Eli personlig, men jeg syns dette var en varm bok om hvordan livet kan gå fra å være veldig vondt til å bli veldig bra igjen. Den handler om å tro og stole på seg selv, om å være sin egen trøst i det vanskelige og om å lære å si nei. Jeg er glad jeg har hørt mange av historiene før, og er takknemlig for å ha lest enda fler. Takknemlig for alt hun har lært meg gjennom oppveksten, for hvordan hennes ord og støtte har hjulpet meg til nettopp dette: Å tro på meg selv, være min egen trøst, og å endelig si nei.

Man kan strengt tatt ikke bli en indianerjente, men ellers er denne boka viktig og jeg ønsker meg en tilsvarende en for ekte gutter.