Bokelskere.no

Falkberget skrev mye, men hvor mange bøker det ble vet jeg ikke.

Engasjerende om storpolitikken, men er det en god bok?

Forfatteren er en historiker og opptatt av de store linjer i historien, også når han tar for seg begivenheter i vår nære fortid. Det gir sammenheng og mening til framstillingen hans av russisk politikk i tidsrommet 2010-2016. Som det går fram av tittelen Veien til ufrihet er resultatet av Snyders analyse ganske så dystopisk.

Putins «evighetspolitikk»
Han betegner russisk politikk under Putin som «evighetspolitikk» inspirert av fascistisk tankegods fra mellomkrigstiden. Den for de fleste ukjente tenkeren Ivan Iljin (d. 1954) regnes som ideologen som har påvirket dagens nasjonalistiske og høyreorienterte politikere og skribenter. Noe av dette virker fjernt inntil Snyder påpeker at flere av disse personlighetene har vært aktive i forbindelse med okkupasjonen av Krimhalvøya og krigføringen i Øst-Ukraina.

Snyder mener at «evighetspolitikken» styrker ulikheter og hindrer sosiale og økonomiske framskritt. I stedet vektlegges symbolpolitikk og stadig kamp mot reelle eller innbilte fiender. Den nye russiske grunnloven, som gir Putin anledning til å sitte som president i ennå mange år, er et godt eksempel på denne stillestående politikken som motarbeider maktoverføringer slik vi ser i demokratiske land som Norge.

Tidlige røtter
Men denne politikken er ikke Putins fortjeneste alene. Den begynte med den sovjetiske partilederen Brezjnevs vektlegging av Sovjetunionens seier over nazistene i 1945. Det brøt med kommunistenes vekt på at historien beveger seg uunngåelig framover i henhold til marxistisk teori. Men allerede Stalin framholdt russernes ledende rolle i Sovjet, slik også den nye grunnloven i Russland gjør.

Snyder framholder at «evighetspolitikken» også preger høyresidens politikere i resten av Europa og USA.

Ukraina, Polen og USA
Snyders tilnærming gir skikkelig driv til framstillingen av den politiske krisen i Ukraina 2014 og den etterfølgende angrepskrigen mot to provinser i Sør-Ukraina, Donetsk og Luhansk. Snyder mener at russernes propagandakrig var enda mer effektiv enn bakkekrigen. Mange vestlige journalister og politikere lot seg besnære - i allfall i begynnelsen.

Derimot synes kapittelet om Polen så full av konspirasjoner at det virker som om forfatteren selv har mistet oversikten. I siste kapittel tar Snyder for seg Trump-kampanjens nære kontakter med Russland foran valgkampen i 2016. Også Trump gir etter hans mening uttrykk for «evighetspolitikk» med få reelle løfter om sosiale og økonomiske forbedringer. Den amerikanske kapitalismen fører ikke lenger uungåelig til økonomisk framgang og økt likhet. I stedet har USA fått en «smertepolitikk» som bare lindres gjennom symbolpolitikk og angrep på ytre fiender.

Viktig bok med klare svakheter
For å få knyttet alle disse politiske begivenhetene sammen bruker Snyder en rekke begreper som «evighetspolitikk» som neppe kommer til å gå inn i hverdagsspråket. Selv om han selv står for en demokratisk tankegang med vekt på rettsstaten og gode systemer for maktskifter, virker det som om han mener at dagens vestlige demokratier har lite å stille opp mot de autoritære tendensene vi ser i Øst-Europa og Amerika.

Boka virker skrevet under et veldig tidspress. Det er mange småfeil når det gjelder fakta, som at et ungarsk parti omtales som østerrisk. Selv om Snyders begrepskjema gir driv og plan til framstillingen, gir den også grunnlag for en en forenklet forståelse av kompliserte forhold i russisk, europeisk og amerikansk politikk.

Du får Samlede verker i 12 bind for mellom 800 og 1400 kroner i et antikvariat.

Kort, nesten leksikalsk innføring i gamle språk.

De elleve utvalgte språkene strekker seg geografisk i et sammenhengende belte fra India til England. Dermed får Wikander også fram sammenhengen mellom dem, slik at ord fra sanskrit eller det for meg helt ukjente oskisk meget vel kan leve videre i norsk. For hvert språk får vi ellers vite noe om den historiske konteksten, den grammatiske oppbyggingen og noen korte teksteksempler. Men selv med tilnærmet lydskrift er det vanskelig å forestille seg hvordan disse språkene egentlig lød.

Drill = drikk ?

Nydelig, godt fortalt novelle om Rosaleen som etter sølvbryllupet finner seg innestengt på småbruket i Connecticut med den mye eldre Dennis. Hvor ble det av bylivets gleder og mennene på hennes egen alder? Men etter en kort tur til Boston opplever Rosaleen seg både eldre og visere, hun også.

Svak start på en glimrende krimkarrière

Forlaget har én god grunn til stadig å trykke opp igjen denne gamle, seige detektivhistorien fra 1962. Det er her (Originaltittel: Cover Her face) vi for første gang møter inspektør Adam Dalgliesh, kjent fra en rekke TV-serier med Roy Marsden i hovedrollen. Handlingen foregår på en «manor» med tjenerskap og få tegn på moderne tider bortsett et fjernsynsapparat. Men enkelte vittige bemerkninger dukker heldigvis opp underveis. Oversettelsen er heller ikke blitt noe bedre med årene, dessverre. Se Håverstad nedenfor.
De nyeste P.D. James-bøkene med Dalgliesh er mye bedre!

Ny etnisk uro i USA gjør gammel bok aktuell.

Denne klassiske framstillingen av afroamerikanernes situasjon i Sør etter borgerkrigen 1861-65 virker overraskende frisk til tross for at i mange av ideene ble lansert så lenge siden som 1903. Selv om boka ble oppfattet som en radikal den gang, fremstår DuBois nå som en moderat vismann som baserer sine refleksjoner, ideer og forslag på en nøye analyse av fakta. Den amerikanske versjonen av apartheid hadde mange røtter, men svikt i landreformen etter 1865 synes jeg er den mest åpenbare. Som eiendomsløs hadde den frigjorte slaven liten makt til å stoppe gjenreisningen av hvit makt i sørstatene.

Spør vi forfatteren selv, ville han nok svare med boktittelen «Jeg er ikke ironisk». Men skal vi stole på ham?

Er Solstad ute for å parodiere Trollfjellet? Det tåler i tilfelle forbildet godt.

Går plikten foran samvittigheten til sjøs?

Grunnfortellingen i denne korte romanen er beinhard og mekanisk som i en historie av Kafka. Sjømannen Billy Budd møter sin tragiske skjebne fordi datidens «system» krever det. Det som gjør denne boka spennende er de psykologisk dyptborende portrettene som Melville tegner av kommandøren Vere på krigsskipet «Bellipotents», underoffiseren Claggart og «Baby» Budd. Claggart tjener som en slu politispion med Budd som det naive, uforstående offeret for renkespillet hans. Vere har rollen som den reflekterte humanist som i en krigslignende situasjon må ta en brutal avgjørelse. Men er egentlig situasjonen så kritisk? Kunne kommandøren tatt andre valg? Melville svarer ikke klart på disse avgjørende, moralske spørsmålene.

Oversetteren har føyd til et litteraturvitenskapelig etterord. Denne versjonen av Billy Budd er litt lengre enn den første oversettelsen til norsk som ble utgitt på Saga forlag i Bergen 1949 med forord av Alf Larsen. Den eldre utgaven har interessant nok undertittelen: «Fortoppsgast på H.M.S. "Indomitable"».

Velment roman om hjemvendte KZ-fanger.

Temaet er viktig og engasjerende, men likevel var det en utfordring å komme seg gjennom de 189 sidene. De tre første delene av romanen er lagt til en studentbolig for tsjekkisk-jødiske jenter som har overlevd tyske KZ-leirer. Nå har de vendt tilbake til Praha for å få støtte til å gjenoppta sine liv etter forferdelige tap. Men hva slags liv kan det i 1947 være snakk om? Hvordan skal de forholde seg til fortiden? Dette blir det snakket og dvelt ved i lange samtaler med romkamerater, kjærester og de eldre medlemmene av det nå lille jødiske samfunnet i byen.

Dita Saxova (eller Sax) er den vakre jenta som er bokas midtpunkt, men som samtidig virker som karakteren med de mest uklare forventningene til framtida. Hun får riktignok oppfylt ønsket sitt om et opphold i Sveits, men møtet med sveitserne i bokas fjerde og siste del opplever Dita som et kultursjokk og en nedtur.

Selv hadde jeg gleden av treffe Arnošt Lustig da jeg studerte i Washington, DC, på 1980-tallet. Han delte gjerne en øl med studentene. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.