Jones had so twisted people with guilt that to think at all was to be elitist. To perceive that not all was right in Jonestown was to be anarchistic. Even without Jones’s constant reminders of Jonestown’s beauty, these people had conditioned themselves to shut out the bad. They had given up so much to come to Jonestown that to even contemplate trouble in paradise would be incapacitating. It was far easier to blame themselves for failing to be contented amid impossible surroundings.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Now, when you engage in cooperative activity with peers in an environment that you do not realize is artificially constructed, you do not perceive your interactions to be coerced. And when you are encouraged but not forced to make verbal claims to "truly understanding the ideology and having been transformed," these interactions with your peers will tend to lead you to conclude that you hold beliefs consistent with your actions. In other words, you will think that you came upon the belief and behaviors yourself.
Peer pressure is very important to this process:

  • If you say it in front of others, you'll do it.
  • Once you do it, you'll think it.
  • Once you think it (in an environment you do not perceive to be coercive), you'll believe that you thought it yourself.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

In working with several thousand individuals who have been in cults, I have not been told by one of them that she or he went out looking for a guru to set her or him up in prostitution, flower selling, cocaine dealing, gun smuggling, child abuse, or living of garbage, which were the ways these various individuals had ended up while in the cult. They had not been seeking that.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I A Lot of People Are Saying – The New Conspiracism and the Assault on Democracy skiller Russell Muirhead og Nancy L. Rosenblum mellom "klassiske konspirasjonsteorier" og det de kaller "the new conspirascism", beskrevet som "conspiracy without the theory". Der hvor førstnevnte i det minste var forsøk på å forklare reelle hendelser og appellerte til angivelig "vitenskaplige" data og "rasjonelle" argumenter (ta f.eks. "9-11 Truth"-bevegelsens nitidige fokus på temperaturen til brennende flybensin og smeltepunktet til stål), utgir ikke nykonpirasjonismen seg for å forklare noe som helst (mesteparten av tiden er det ikke engang noe å forklare), bygger ikke på noe annet enn løse påstander ("the election was stolen!"), insinuasjoner og antydninger ("there's something there", "a lot of people are saying"), og gir avkall på alt som heter bevis og argumenter til fordel for endeløse gjentagelser samt "likes" og deling på sosiale medier. Det som begge har til felles, er en nærmest fullkommen immunitet mot korreksjon ettersom ethvert ubeleilig bevis med den største letthet kan omtolkes som del av konspirasjonen ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!"), og om eksperter hevder det motsatte, kan man alltids beskylde dem for selv å være delaktige.

Strengt tatt krever nykonspirasjonismen ikke engang noen oppriktig tro på at de fantastiske beskyldningene er bokstavelig talt sanne, kun at man er villig til å godta dem som "sanne nok" ("it’s entirely plausible", "it wouldn’t surprise me"), hvilket synes å rime godt med den postfaktiske æraens logikk: "Det er muligens ikke bokstavelig talt sant at Hillary Clinton driver et organisert barneprostitusjonsnettverk fra kjelleren på en pizzeria i Washington D.C., men jeg akter å promotere saken uansett. Det er nøyaktig den typen ting hun ville vært troende til tross alt. Bare se på den greia med epostene! Jeg hater henne, så alt jeg kan bruke imot henne er godt nok for meg. Hvem bryr seg om det teknisk sett er 'sant' eller ikke?! Alle lyver hele tiden uansett, så jeg kan like gjerne godta de løgnene som favoriserer min egen side". Vi har også det som jeg har kalt "the Superman fallacy" fordi den nærmest er en perfekt invertering av en stråmann. Som vi alle vet, er en stråmann en uærlig representasjon av meningsmotstanderes syn, spesialdesignet for å være selvinnlysende absurd eller i det minste latterlig enkel å tilbakevise. Til sammenlikning er en Supermann en uærlig representasjon av ditt eget syn, spesialdesignet for å være enkel å forsvare. Et eksempel på dette kan være å påstå, som om det var et påviselig faktum, at Obama fikk telefonen til Trump avlyttet for deretter, i det øyeblikk man blir bedt om å underbygge påstanden, å falle tilbake på "det er mulig", "det kunne ha skjedd" etc. Eller hvis du ønsker å få i pose og sekk, bruk insinuasjoner, antydninger og ledende spørsmål for å så en mistanke og fraskriv deg ethvert ansvar for å underbygge den ut fra formelen "Jeg stiller bare spørsmål".

Slik bl.a. Timothy Snyder og Peter Pomerantsev har påpekt, skiller de ny-autoritære populistene seg fra fortidens tyrannier ved at førstnevnte ikke prøver å få deg til å tro noe som helst, kun å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for på denne måten å få enhver kritikk av populistene selv, samt alt snakk om "demokrati", "rettstaten" etc. til å fortone seg som ledd i noen andres skulte agenda eller lysskye plan - med andre ord konspirasjonstenkning! Hvis alt er løgn, kan du like gjerne foretrekke de løgnene som favoriserer din egen side. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte din egen skurk over det andre "lagets" skurk. Selv personer som utmerket godt vet at ingen av de ville beskyldningene har noen rot i virkeligheten, ender ofte opp med å aktivt omfavne eller stilltiende akseptere dem enten det nå skyldes opportunisme, stammelojalitet eller feighet.

Resultatet er delegitimering, først av den politiske opposisjonen. Delegitimering går dypere enn noen alminnelig uenighet om politikk: Opposisjonen tar ikke bare feil; De er aktivt kriminelle, forræderske, sågar fullkomment onde. Det er ikke rom for noen dialog, forhandlinger eller kompromiss med pedofile, mordere eller forrædere fast innstilt på å ødelegge alt du holder kjært i denne verden. Du bare gjør hva som enn må til for å stoppe dem, og hvis det innebærer bruk av skitne triks, juks, tilsidesetting av demokratiske spilleregler, så la gå. Ved siden av den politiske opposisjonen er det andre hovedmålet for delegitimering kunnskaps-produserende institusjoner, fra klimaforskere til FBI, og fra Anthony Fauci til den uavhengige pressen ("fake news!", "enemies of the people!"). Også her er den implisitte eller eksplisitte beskyldningen at disse institusjonene ikke bare er ufullkomne, men aktivt involvert et kriminelt komplott mot nasjonen og dens leder. En slik delegitimering av uavhengige institusjoner har åpenbart også potensial for å bli en selvoppfyllende profeti. De opprinnelige beskyldningene blir et påskudd for å underfinansiere institusjonen, fylle den med lojalister eller ignorere den fullstendig. Som resultat vil institusjonen virkelig begynne å fortone seg som stadig mer korrupt og dysfunksjonell, hvilket blir et ytterligere påskudd for å kvitte seg med den for godt.

Dette går langt utover politisk polarisering og over i det som forfatterne kaller "epistemisk polarisering": Folk er ikke bare splittet i synet på hva som faktisk er sant, men hva det i det hele tatt betyr å "vite" noe, og i ytterste konsekvens hvem som "eier virkeligheten". Nykonspirasjonismen, så godt som fullstendig basert på uetterrettelige påstander, minner en hel del om guddommelig åpenbaring i den forstand at den påberoper seg direkte innsikt i lag av virkeligheten som er skjult for alle andre, ikke kan etterprøves eller verifiseres på uavhengig basis og følgelig bare kan aksepteres som et trosdogme. Villighet til å bekjenne sin tro offentlig blir en test på stammetilhørighet og lojalitet. Til syvende og sist er denne situasjonen inkompatibel med demokratiet. Uten et felles sett med fakta å forholde oss til, eller i det hele tatt noen felles forståelse for hva som måtte til for å komme til en eventuell enighet, blir det umulig å ta informerte beslutninger, føre en rasjonell debatt eller i det hele tatt å være uenige i noen meningsfull forstand. Når det skjer, er det ingenting igjen å appellere til annet enn makt, tvang og vold.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

With all conspiracism, classic and new, the counterstrategy of speaking truth runs up against the wall of closed minds. With classic conspiracism—the kind that collects evidence, that tries to connect all the dots, that offers theories and explanations—speaking truth to conspiracy is often ineffective. The conspiracist’s sealed mind-set is resistant to intervention. Conspiracists categorize contrary evidence as part of the conspiracy itself, and competing evidence is especially suspect when it comes from the very sources said to be part of the plan: political officials or government commissions or the mainstream press. These qualities of mind—epistemic closure, or a self-sealing resistance to all challenging facts—also make the new conspiracism difficult to correct and contest. It is all the more difficult in the case of the new conspiracism because so often the “evidence” consists only of bare assertion, “a lot of people are saying.” In addition, there’s the tribal element of the new conspiracism: identification with a group for which conspiracist stories are a regular way of viewing the political world. The tribal element imposes a real cost on changing one’s mind. Call it the reputational obstacle to acknowledging false belief.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

...the new conspiracism is a special kind of assault, and it poses a distinctive challenge beyond its specific targets. It is disturbing and dangerous because it is a direct, explicit, and wholesale attack on shared modes of understanding and explaining things in the political world. It unsettles the ground on which we argue, negotiate, compromise, and even disagree. It makes democracy unworkable—and ultimately it makes democracy seem unworthy.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The new conspiracists do not necessarily believe what they say. But they do not disbelieve it either. As we have argued, classic conspiracy theory is about making sense of the world. But to assent in the way the new conspiracists do is something different. Their assent is forceful and has the stamp of certainty—the election was “rigged!” But when probed, the language of certainty often gives way to the language of “true enough.” And “true enough” is good enough politically. Because the weak ground of assent does not cause hesitation or humility. It is not a barrier to publicly asserting emphatic claims about reality. It does not inhibit conspiracists from claiming to own reality. And for conspiracists in power, it is not an impediment to imposing their reality on the nation.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

What validates the new conspiracism is not evidence but repetition. When Trump tweeted the accusation that President Barack Obama had ordered the FBI to tap his phones in October before the 2016 election, no evidence of the charge was forthcoming. What mattered was not evidence but the number of retweets the president’s post would enjoy: the more retweets, the more credible the charge. Forwarding, reposting, retweeting, and “liking”: these are how doubts are instilled and accusations are validated in the new media. The new conspiracism—all accusation, no evidence—substitutes social validation for scientific validation: if a lot of people are saying it, to use Trump’s signature phrase, then it is true enough.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Warranted or not, classic conspiracism is conspiracy with a theory. The new conspiracism is something different. There is no punctilious demand for proofs, no exhaustive amassing of evidence, no dots revealed to form a pattern, no close examination of the operators plotting in the shadows. The new conspiracism dispenses with the burden of explanation. Instead, we have innuendo and verbal gesture: “A lot of people are saying …” Or we have bare assertion: “Rigged!”—a one-word exclamation that evokes fantastic schemes, sinister motives, and the awesome capacity to mobilize three million illegal voters to support Hillary Clinton for president. This is conspiracy without the theory.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"This Is Not Propaganda" av Peter Pomerantsev tar for seg nyere trender innen moderne informasjonskrigføring og hvordan disse skiller seg fra tradisjonell "propaganda", et ord som fremdeles gir assosiasjoner til den kalde krigen, Orwell etc. Å forstå vår tids form for informasjonskrigføring ut fra de samme begreper kan fort vise seg å være mer villedende enn oppklarende, derav tittelen.

Det var en gang for ikke så lenge siden da autoritære regimer av alle slag tok fornuft, sannhet, vitenskap og den objektive virkelighet til inntekt for seg selv, forfektet det som utga seg for å være en rasjonell og faktabasert ideologi eller filosofi og søkte å underbygge denne med appeller til angivelig "rasjonelle" og "vitenskapelige" argumenter. Selv i denne "pre-postfaktiske" virkeligheten var det en kjent sak at politikere, kommersielle interesser og ideologiske pressgrupper av alle slag flittig benyttet seg av hele arsenalet av bedrag, fra blank løgn til subtile løgner, "bullshit" [1], insinuasjoner, halvsannheter, spinn, samt et praktisk talt utømmelig forråd av tendensiøse og villedende "vinklinger" av fakta. Men selv om folk ofte unnlot å leve opp til etablerte normer for ærlighet og sannferdighet, var det i det minste bred enighet om at det fantes slike normer med det resultat at selv løgnere (i hvert fall de smarte) som regel kunne forventes å legge et minimum av innsats i å dekke sine spor og sørge for å ha en "nødutgang" (en alternativ tolkning å falle tilbake på etc.) i tilfelle de skulle bli avslørt. Å blitt tatt på fersk gjerning i å fortelle utvetydige, åpenlyse, skamløse løgner pleide å være pinlig nærmest uansett hvem du var, og knapt noen kom usvekket ut av en slik skandale.

Det som skiller vår postfaktiske æra fra tidligere tider er at det ikke lenger synes å være noen sterk norm mot å lyve og heller ingen spesielle konsekvenser av å bli tatt. I stedet for å ta sannheten til inntekt for seg selv har ny-autoritære ledere som Putin, Trump og Erdoğan valgt en mer "postmodernistisk" tilnærming: Ingen krever at du skal tro at 2+2=5 eller at Oceania alltid har vært i krig med Øst-Asia. Ingen sterk ideologisk overbevisning er påkrevd, og uansett ville du slite med å finne noen konsistent eller klart definert ideologi. Faktisk er ikke målet å få deg til å tro noe som helst, men snarere å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for å overbevise deg om at ingenting er hva det utgir seg for å være og at alt du hører er et ledd i noen andres lysskye plan eller skulte agenda. Sannhetens stemme trenger ikke å bringes fullstendig til taushet, kun å nøytraliseres av desinformasjon, diskrediteres av konspirasjonsteorier ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!") eller druknes i en kakofoni av motstridende opplysninger. Det spiller ingen rolle om ingen tror på regimets løgner så lenge de ikke har noen andre de stoler mer på som de kan alliere seg med. I et klima av kollektiv mistillit kan den som lyver mest åpenlyst og skamløst paradoksalt nok ende opp med å oppfattes som mer "ærlig" enn dem som "utgir seg" for å snakke sant. Når Putin benekter at den russiske invasjonen av Ukraina i det hele tatt har funnet sted, eller når Trump hevder at folkemengden under hans innsettelses-seremoni var større enn Obamas, er det egentlige budskapet "Vi vet alle at det jeg sier nå er løgn. Bare vær klar over at alle andre lyver minst like mye. Forskjellen er bare at jeg spiller med åpne kort, mens mine motstandere ikke engang er ærlige om at de lyver". Hvis alt er løgn, kan du like gjerne foretrekke de løgnene som favoriserer deg og dine. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte den skurken som hever å være på din side.

Ideen om at sannheten alltid vinner frem i et fritt "marked av ideer" var selvsagt alltid på gyngende grunn intellektuelt. Troen på at ny kommunikasjonsteknologi - simpelthen ved å gjøre alle typer informasjon mer tilgjengelig - skulle føre til en ny opplysningstid var aldri noe mer enn en utopisk drøm. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon, har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Vi har alle en tendens til å oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før, og nettet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme. Det pleide imidlertid å være bred enighet om at ytringsfrihet, samt mer informasjon generelt, favoriserte sannhet over løgn og demokrati over tyranni. Sensur var en indirekte innrømmelse av at man ikke hadde sannheten på sin side; at kritikerne hadde rett og man ikke hadde noen gyldige motargumenter å komme med. Fremveksten av sosiale media har hjulpet autoritære ledere å appropriere mye av våpenarsenalet til anti-autoritære og pro-demokratiske bevegelser, f.eks. ved å presentere organiserte desinformasjonskampanjer fra tusenvis at troll og "bots" som "bekymrede borgere som praktiserer sin ytringsfrihet". I møte med denne tsunamien av "alternative fakta" og "fake news" hender det virkelig at personer på "rett" side i konflikten begynner å ta til orde for sensur, hvilket atter setter de autoritære i stand til å hevde at det tvert imot er deres motstandere som er "redde for sannheten" og ikke har noe annet valg enn å bringe sine kritikere til taushet fordi de ikke kan svare for seg.

Et annet virkemiddel de nyautoritære har kopiert fra sine motstandere er å mobilisere en massebevegelse ved å samle vidt forskjellige interesser bak et "minste felles multiplum" som for øvrig bør være så vagt formulert som mulig (sympati for "vanlige folks" bekymringer, misnøye med "eliten" eller det "etablerte", ønske om "forandring" etc.) slik at hvem som helst kan finne en tolkning de er enige i. Å ikke ha noen overordnet ideologi er her en åpenbar fordel. Algoritmene til sosiale medier som Facebook har gjort det enklere enn noensinne å identifisere folks predisposisjoner og biaser og selektivt adressere hver gruppe med et separat budskap spesifikt vinklet i lys av det de allerede frykter eller hater og skreddersydd for å trykke på de rette knappene. En av de mest vellykkede kampanjene i informasjonskrigen omkring Brexit skal f.eks. ha vært rettet mot dyrevernsaktivister ved å fokusere på Brüssels promotering av dyrefiendtlig industriell gårdsdrift, toleranse for spansk tyrefekting etc. Hvis du befinner deg langt til venstre i det politiske spekteret, kan det hende tidslinjen din på Facebook begynner å fylles opp med innlegg hvor ukrainske demonstranter fremstilles som nazister og Hillary Clinton fremstilles som en uforbederlig rasist. Hvis du befinner deg på det ytre høyre, heter det i stedet at de ukrainske demonstrantene er del av den internasjonale jødiske konspirasjonen mens Hillary elsker fargede og er tilhenger av vidåpne grenser. At disse påstandene knapt kan beskrive samme virkelighet, spiller mindre rolle så lenge de to leirende lever i separate informasjonsbobler og aldri sammenlikner notater.

Ikke bare er vi alle spesielt mottakelige for informasjon som bekrefter våre fordommer og biaser, men også for informasjon som later til å komme fra våre "egne". Profesjonelle troll utnytter dette ved å utgi seg for å tilhøre samme gruppe som dem de ønsker å påvirke. Hvis du f.eks. var en gjennomsnittlig hvit evangelisk kristen på den amerikanske landsbygda i 2016, skulle du bla temmelig langt nedover i Facebook-tidslinjen din for å finne et eneste russisk navn. Alt du kunne se var profiler med engelske navn som lot til å tilhøre andre hvite evangelisk kristne amerikanere med meninger som til forveksling liknet dine egne. Du kunne heller ikke unngå å legge merke til at innlegg i favør av Donald Trump ble flittig delt og "likt" blant folk som delte ditt syn på innvandring, skatter og avgifter, politisk korrekthet, våpenkontroll, den urbane eliten etc. Inntrykket du satt igjen med måtte uansett være at Trump-sympatier både nøt stor støtte og bred enighet blant dine egne. Å slutte seg til koret blir da like mye et spørsmål om identitet, lojalitet og tilhørighet som et spørsmål om politikk.
[1] I følge filosofen Harry Frankfurt skiller "bullshit" seg fra løgn ved at løgneren bevisst fremlegger påstander han/hun vet (eller innbiller seg å vite) er usanne, men den som produserer bullshit verken vet eller bryr seg om sannheten.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

We always holds its challengers to ethical standards (such as objectivity) that it does not itself feel obliged to meet, because the original owners of we have a monopoly on morality and the privilege of being the real voice of the masses. End of story. Critical voices become so paralysed that they don’t notice that the ‘respect’ we demand of them is actually an unquestioning silence.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

A new we is emerging. A we that probably does not include you, the worried reader of this book.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

This is the potential nightmare of the new media: the idea that our data might know more about us than we do, and that this is then being used to influence us without our knowledge. What’s unsettling isn’t so much that ‘they’ know something about me that I considered private, hidden – though that’s unpleasant, it’s also somehow comforting, reinforcing the idea that there’s a stable ‘me’ I am fully aware of, to protect me from ‘them’; more disconcerting is the idea that ‘they’ know something about me which I hadn’t realised myself, that I’m not who I think I am – one’s complete dissipation into data that is now being manipulated by someone else.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

During glasnost, it seemed like the truth would set everybody free. Dictators appeared so afraid of the truth they had it suppressed. But something drastic has gone wrong. We have access to more information and evidence than ever, but facts seem to have lost their power. There is nothing new in politicians lying, but what seems novel is that they seem to be making a thing out of showing that they don’t care about whether they tell the truth or not. When Vladimir Putin went on international television during his army’s annexation of Crimea and asserted, with a smirk, that there were no Russian soldiers in Crimea, when everyone knew there were, and later, just as casually, admitted that they had been there, he wasn’t so much lying in the sense of trying to replace one reality with another as saying that facts don’t matter. Similarly the president of the United States, Donald Trump, is famous for having no discernible notion of what truth or facts are, yet this has in no way been a barrier to his success. According to the fact-checking agency PolitiFact, 76 per cent of his statements in the 2016 presidential election were ‘mostly false’ or down-right untrue, compared to 27 per cent for his rival. He still won.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

When one hears so many stories of fake accounts that seem to be supporting freedoms and civil rights, but which in fact turn out to be nothing of the sort, one starts doing a double take at everything one encounters online. Is that American civil rights poster over there actually being run out of St Petersburg? Is anything what it says? When the Kremlin crawls inside American protest movements online, the very notion of genuine protest starts to be eroded. Getting caught is half the point, making it easier for the Kremlin to argue that all protests everywhere are just covert foreign influence operations.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Today bots, trolls and cyborgs could create the simulation of a climate of opinion, of support or hate, which was more insidious, more all-enveloping than the old broadcast media. And this simulation would then become reinforced as people modified their behaviour to fall in line with what they thought was reality. In their analysis of the role of bots, researchers at the University of Oxford called this process ‘manufacturing consensus’. It is not the case that one online account changes someone’s mind; it’s that en masse they create an ersatz normality. Over the decades there have been many studies showing how people modify their behaviour to fit in with what they think is the majority point of view. In 1974 a German political scientist and pollster called Elisabeth Noelle-Neumann looked into research that showed how people will go along with the majority opinion in order to fit in. The need to belong is one of the deepest human inclinations, Noelle-Neumann argued, and people are motivated by fear of isolation; that is why exile, expulsion from the group, is one of the oldest forms of punishment.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

...if all the world is a conspiracy, then your own failures are no longer all your fault. The fact that you achieved less than you hoped for, that your life is a mess – it’s all the fault of the conspiracy. More importantly, conspiracy is a way to maintain control. In a world where even the most authoritarian regimes struggle to impose censorship, one has to surround audiences with so much cynicism about anybody’s motives, persuade them that behind every seemingly benign motivation is a nefarious, if impossible-to-prove, plot, that they lose faith in the possibility of an alternative, a tactic a renowned Russian media analyst called Vasily Gatov calls ‘white jamming’.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

The meaning of each election is the promise of the next one.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Grunnet vestlige demokratiers unektelige suksess i de mer enn 70 årene mellom Andre Verdenskrig og 2016 var det lenge (og er det til dels fremdeles) en utbredt antagelse at etablerte demokratier i velstående samfunn var iboende stabile: Dvs. når et samfunn har skiftet regjering på demokratisk vis noen ganger og i tillegg har passert en viss levestandard, kan vi være rimelig sikre på at demokratiet er kommet for å bli. Kommunismens fall i Øst-Europa og Sovjetunionens oppløsning syntes å bekrefte bildet av demokratiet som "The Only Game in Town" og inspirerte enkelte til å snakke om "The End of History". Alt som gjenstod var for vestlig demokrati og kapitalisme (ofte regnet som to sider av samme sak) å fullføre sin seiersrunde rundt planeten, og fremtiden kom bare til å by på mer av det samme: Demokratiske samfunn som levde i fred med hverandre og praktiserte fri handel innenfor et globalisert marked. Det fantes jo ingen alternativer [1].

De siste årenes utvikling, som kulminerte med ja-sidens seier i folkeavstemningen om Brexit og valget av Donald Trump i 2016, har trukket dette bildet sterkt i tvil. Felles for begge disse sjokk-resultatene var at "alle visste" de aldri kunne skje helt til de skjedde. Troen på systemets iboende stabilitet er dypt inngrodd. Men kanskje burde de ikke kommet som så store sjokk. Spørreundersøkelser som Mounk refererer til, viser at over 2/3 av amerikanere født på 1930 eller 1940-tallet anser det som meget viktig å leve i et demokratisk samfunn. Blant amerikanere født etter 1980 svarer mindre enn 1/3 det samme. For 20 år siden mente 1/16 av alle amerikanere at militærdiktatur var en god styreform. I dag har andelen økt til 1/6 (blant unge og velstående amerikanere er økningen fra 6% til 35%). Fenomenet er heller ikke begrenset til amerikanere. I Europa stiller f.eks. stadig flere seg positive til en sterk leder som ikke trenger å bry seg om slike "detaljer" som å vinne valg eller få gjennomslag i nasjonalforsamlingen. I Frankrike er andelen oppe i 50 %. Disse holdningene gjenspeiler seg også i folks adferd ved valgurnene. Autoritære populistpartier som Rassemblement National, Alternative Für Deutschland og Sverigedemokraterna har på kort tid gått fra marginale småpartier uten reell innflytelse til storpartier med betydelig reell makt. Land som Ungarn og Polen, begge medlemmer av EU og inntil nylig regnet som forbilledlige eksempler på vellykket overgang fra kommunistdiktatur til demokrati, er allerede på god vei til å bli fullverdige diktaturer på nytt.

Under "demokrati" forstås her noe slikt som at offentlig politikk i grove trekk gjenspeiler folkeflertallets vilje. Men demokrati i seg selv er kun halve bildet, derfor snakker vi ofte om "liberalt demokrati". "Liberalt" i denne kontekst har har ingenting med ideologisk liberalisme å gjøre (Demokrater vs. Republikanere etc.), men inkluderer slike ting som individuell frihet, beskyttelse av minoriteters rettigheter, presse- og ytringsfrihet, uavhengige domstoler etc. Liberalt demokrati er altså et styresett hvor politikken tar utgangspunkt i folkeflertallets vilje samtidig som visse grunnleggende friheter og rettigheter er garantert for alle.

Mounk argumenterer for at disse komponentene (demokrati og liberalisme) i stadig større grad holder på å dekomponere til "udemokratisk liberalisme" og "illiberalt demokrati". Udemokratisk liberalisme vil si at friheter og rettigheter langt på vei er ivaretatt, men at folk flest knapt har noen reell innflytelse over beslutninger som dramatisk påvirker deres liv. Som eksempel på dette nevner han lobbyisme og pengenes innflytelse i politikken (i seg selv en effekt av milliardærers og storkonserners tilnærmet ubegrensede frihet). Et annet eksempel er internasjonale handelsavtaler og overnasjonale organer med makt til å overstyre demokratiske vedtak på lokalt og nasjonalt nivå. Nok et eksempel er at en stadig større andel av den reelle forvaltningen flyttes fra folkevalgte organer til byråkrati, "teknokrater" og ekspertvelde. Mounk understreker at det ofte kan være utmerket gode grunner til dette: Mange av de viktigste utfordringene moderne samfunn står overfor (klimaendringer er et innlysende eksempel) er for store til å løses en nasjon av gangen og krever en ekspertise som kun de færreste er i besittelse av. Men sluttresultatet er uansett at folk virkelig har et poeng når de føler at de ikke har noe de skulle sagt. Illiberalt demokrati vil si at flertallet bruker den makt de fremdeles har gjennom stemmeretten til å velge inn populister med ambisjoner om å avskaffe grunnleggende friheter og rettigheter, uavhengige etater og, i ytterste konsekvens, demokratiet selv.

Så hva kjennetegner en populist? Så ulike som disse kan virke på overflaten (Trump er ikke overbegeistret for muslimer mens Erdoğan ikke er overbegeistret for noen andre enn muslimer. Trump befinner seg langt til høyre mens Hugo Chavez befinner seg langt til venstre etc.), er deres budskap variasjoner over samme grunnleggende tema: Problemene nasjonen står overfor er i utgangspunktet enkle å løse. Om de likevel ikke er løst, så skyldes det utelukkende at de etablerte politikerne ("the Swamp") er korrupte og ikke tjener noen andre interesser enn sine egne. Populisten selv er den eneste som virkelig representerer folket, "taler folkets sak" etc., og alle som er imot populisten er derfor per definisjon "imot folket". Alt folket trenger å gjøre er å hjelpe populisten til makten så han kan få slutt på korrupsjonen ("Drain the Swamp") og gjøre nasjonen "great again". I virkeligheten er det selvsagt aldri så enkelt, så når populisten faktisk har kommet til makten og trenger å bortforklare hvorfor alle de fagre løftene lar vente på seg, er løsningen å skylde på "forrædere" og "fiender av folket" (opposisjonspolitikere, uavhengige medier, nøytrale domstoler etc.) som følgelig må strippes for all makt og erstattes med "venner av folket" (dvs. populisten selv).

Vi har lett for å tenke at demokratier dør "voldsomt", som følge av borgerkrig, revolusjon, militærkupp etc. Det er derfor fristene å fortelle oss selv at alt som ikke involverer stridsvogner i gatene og væpnede menn i uniform som stormer nasjonalforsamlingen, kun er en fortsettelse av demokratiet vi kjenner i en litt annen innpakning (troen på demokratiets iboende stabilitet i nok en manifestasjon). Så lenge vi aldri passerer noen skarp "grense" hvor et samfunn brått og momentant mutterer fra "definitivt demokratisk" til "definitivt ikke demokratisk", er det bare så altfor enkelt å tenke at vi fremdeles opererer innenfor rammene av "politics as usual". Gradvis erosjon over tid kan imidlertid føre til like store ødeleggelser som en plutselig eksplosjon. I stedet for et dramatisk statskupp er det vi oftest ser i de "nye" diktaturene en gradvis erodering av demokratiske normer og spilleregler, statlig overtagelse av massemedia, utpeking av lojalister til alle offentlige etater satt til å føre oppsyn med regjeringens aktiviteter (jfr. "bukken som passer havresekken") etc. Det er ikke engang nødvendig å formelt avskaffe enhver form for "valg" så lenge man lykkes å rigge systemet nok til at opposisjonen uansett ikke har noen reell sjanse til å vinne.

Mounk argumenterer for at situasjonen vi befinner oss i nå ikke bare er "mer av det samme". Selv I "normale tider" (slik vi er vant til å oppfatte det) er det å tape et valg et nederlag, men det betyr ikke slutten på ethvert håp om å vinne neste gang. Å tape slaget er ikke det samme som å tape krigen. Derimot kan en valgseier til nåtidens autoritære populister utmerket godt bety at det ikke blir noen "neste gang". Å tape slaget er å tape krigen.

Så hvordan havnet vi her? Mounk låner Bertrand Russell's metafor om kyllingen som tror bonden er en venn fordi han mater kyllingen hver dag når sannheten er at bonden kun er ute etter å fete opp kyllingen for å gjøre den slakteklar. Kan det være - spør Mounk - at vi har begått samme feilslutning som kyllingen, og at det det vi tok for å være en generell lov (bondens veldedighet/demokratiets stabilitet) i virkeligheten var avhengig av forutsetninger som ikke lenger er til stede?

Og hvilke forutsetninger er så dette? Mounk peker på tre faktorer. Den første er levestandard. I mesteparten av etterkrigstiden opplevde gjennomsnitts-borgeren i vestlige demokratier en reell og mer eller mindre kontinuerlig hevning av levestandarden. De siste tiårene har denne utviklingen stagnert, til dels sågar gått i negativ retning, samtidig som de sosiale forskjellene er mangedoblet. Mange har argumentert for at økonomiske forhold ikke kan forklare oppslutningen om autoritære populister som Donald Trump. Den gjennomsnittlige Trump-velger hadde høyere inntekt enn den gjennomsnittlige Clinton-velger, og de statistisk viktigste indikatorene for hvem som kom til å stemme på Trump var ikke økonomiske bekymringer, men fremmedfrykt og opptatthet av nasjonal identitet. Men det er ikke alt eller ingenting. Mye av støtten for autoritære populister kommer ikke nødvendigvis fra dagens tapere, men fra dem som frykter (ofte med god grunn) å ende opp som morgendagens tapere. Det er muligens ikke rasjonelt å stemme på en korrupt milliardær og sosial-darwinist med en bunnløs forakt for tapere fordi man selv er redd for å ende opp som en av dem, men om relevant forskning har lært oss en ting, er det at mennesker ikke er spesielt rasjonelle: "Systemet vi har nå virker bare imot meg. Her er en som lover å brenne det til grunnen. Hva har jeg å tape?"

Når det er sagt, ville det vært en utilgivelig unnlatelse å se bort fra betydningen av etnisitet. Felles for de fleste demokratiene som vokste frem i Europa etter Andre Verdenskrig var at de oppstod i forholdsvis etnisk homogene samfunn (til dels som en direkte følge av etniske utrenskninger og folkemord under selve krigen). La gå at naboen er med å bestemme så lenge han ikke skiller seg radikalt fra oss selv. Det er vanskeligere å svelge at naboen har like mye han skulle sagt som oss når han ikke bare ser annerledes ut, man vi kanskje ikke engang er så sikre på at han deler våre mest grunnleggende verdier. I USA er situasjonen mer komplisert ettersom samfunnet har vært multi-etnisk fra begynnelsen. Gjennom mesteparten av landets historie hadde man imidlertid et klart definert rasehierarki hvor hvite hadde makten mens afroamerikanere, urinnvånere og latinamerikanere pent måtte ta til takke med det deres hvite herskere var villige til å gi dem. Selv om det fremdeles er en lang vei å gå før rasehierarkiet kan erklæres dødt, har erosjons-prosessen - med valget av Barack Obama i 2008 som et foreløpig høydepunkt - kommet langt nok til at taperne blant de hvite ikke lenger kan fortelle seg selv at de i det minste befinner seg høyere på rangstigen enn alle ikke-hvite. Dette er selvsagt bra, og rasehierarkiet burde aldri eksistert i utgangspunktet, men det betyr samtidig at deler av den hvite befolkningen har mistet det eneste som ga dem noen status i det hele tatt, og det liker de svært dårlig.

Den siste faktoren har å gjøre med den dominerende formen for massekommunikasjon. Der hvor forlag, redaksjoner, TV-kanaler etc. tidligere hadde en betydelig makt over hvem som kunne henvende seg til offentligheten, har internet, og spesielt sosiale medier som Facebook, gjort det mulig for hvem som helst å spre "viral" informasjon som når ut til millioner. Mounk beskriver det som en endring fra "One to Many Communication" til "Many to Many Communication". Som han skriver, kan dette i noen tilfeller være positivt: I autoritære regimer har f.eks. sosiale medier gjort det enklere for opposisjonen å kommunisere med hverandre og organisere seg mot makthavernes vilje. "Tekno-optimister" har også lenge spådd at ekstreme og totalitære ideologier, overtro og pseudovitenskap kom til å dø ut fordi alle nå har lett tilgang til informasjon. Dette er imidlertid et tve-egget sverd. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Resultatet er at de villeste konspirasjonsteorier og fiktive nyheter som tidligere aldri ville nådd gjennom redaksjons-prosessen til noen seriøs avis eller TV-kanal sprer seg som ild i tørt gress og i mange tilfeller når ut til et langt større publikum enn ekte nyhetsstoff basert på journalistiske standarder og normer som etterrettelighet og kildekritikk. At god informasjon er lett tilgjengelig er heller ikke til mye hjelp hvis ingen oppsøker den. Vi har alle en tendens til å oppsøke informasjon som bekrefter det vi tror og mener fra før, og internet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme.

Denne kommentaren ("anmeldelse" er kanskje ikke det rette ordet å bruke her) er allerede mer enn lang nok. I skrivende stund er det under et døgn siden Joe Biden ble kåret til vinner over Donald Trump i årets presidentvalg, og håpet om at verdens mektigste land kan unngå samme skjebne som Russland, Ungarn, Polen og Tyrkia virker bedre enn på lenge. Hvis det er to budskap jeg håper leseren vil ta med seg fra dette innlegget, så er det disse:

  1. Les boken.
  2. Ikke fall tilbake i den falske sikkerheten om at demokratiet overlever alt. Selv om Trump tapte dette valget, er trumpismen langt fra død. De samme personene som har latt han slippe unna med - og sågar aktivt forsvart - de groveste brudd på demokratiske spilleregler (for ikke å si menneskelig anstendighet) de siste 4 årene har fremdeles kontroll over senatet og høyesterett. De astronomiske problemene med valgsystemet som fikk han valgt i 2016, selv med 3 millioner færre stemmer enn Hillary Clinton, er fremdeles på plass. Ikke minst står holdningene som fikk han valgt sterkere enn noensinne, slik vi tydelig ser av at oppslutningen om Trump blant kjernevelgerne snarere har økt enn å svekkes, og det etter at over 200 000 amerikanere er døde, mange totalt unødvendig, av Covid 19 under hans lederskap. Så lenge dette fortsatt er tilfelle, vil hvert eneste valg for resten av våre liv være en folkeavstemning om hvorvidt demokratiet skal ha en fremtid eller ikke, og sterkt rigget i favør av et nei.

[1] Timothy Snyder er inne på en liknende tanke når han skriver om "The Politics of inevitability".

Godt sagt! (1) Varsle Svar

There is an irony here. It used to be a vision of the Left that politics was about freeing people from shackles which had been imposed on them by dint of their birth [...] But for many people on the Left, the dream seems to have been rejected. It is somehow too entangled with the Enlightenment project, too modernist, too "Western." For some reason Western intellectuals, and many non-Western too, have decided that people in the Third World do not want or like freedom or change, that 'authentic' Third World people prefer ancient communal ties and oneness with the earth. They tell them to be what they were born, and stay what they were born, on pain of being accused of inauthenticity and mental colonization.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Tine SundalPer LundTonjeHilde H HelsethTore HalsaTorill RevheimDemeterHarald KJulie StensethGunillaLena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone SundlandEli HagelundKirsten LundGrete AastorpAnniken RøilIreneleserInger-LiseReadninggirl30Monica CarlsenJarmo LarsenStine SevilhaugTor-Arne JensenAnne-Stine Ruud HusevågPiippokattaFrode TangenPernille GrimelandBerit RLars MæhlumLailaNina SolåsLene AndresenIngunn SDolly DuckHanne Kvernmo RyeKaramasov11RufsetufsaSynnøve H HoelaRmaNdA Bais