A Lot of People Are Saying

The New Conspiracism and the Assault on Democracy

av (forfatter) og Nancy L. Rosenblum (forfatter).

Princeton University Press 2020 Kindle

Gjennomsnittlig terningkast: 5.00 (1 terningkast.)

1 bokelsker følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos ark.no

Bokdetaljer

Forlag Princeton University Press

Utgivelsesår 2020

Format Kindle

ISBN13 9780691188836

Språk Engelsk

Sider 216

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 1 0 0 0 0

Bokomtaler

I A Lot of People Are Saying – The New Conspiracism and the Assault on Democracy skiller Russell Muirhead og Nancy L. Rosenblum mellom "klassiske konspirasjonsteorier" og det de kaller "the new conspirascism", beskrevet som "conspiracy without the theory". Der hvor førstnevnte i det minste var forsøk på å forklare reelle hendelser og appellerte til angivelig "vitenskaplige" data og "rasjonelle" argumenter (ta f.eks. "9-11 Truth"-bevegelsens nitidige fokus på temperaturen til brennende flybensin og smeltepunktet til stål), utgir ikke nykonpirasjonismen seg for å forklare noe som helst (mesteparten av tiden er det ikke engang noe å forklare), bygger ikke på noe annet enn løse påstander ("the election was stolen!"), insinuasjoner og antydninger ("there's something there", "a lot of people are saying"), og gir avkall på alt som heter bevis og argumenter til fordel for endeløse gjentagelser samt "likes" og deling på sosiale medier. Det som begge har til felles, er en nærmest fullkommen immunitet mot korreksjon ettersom ethvert ubeleilig bevis med den største letthet kan omtolkes som del av konspirasjonen ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!"), og om eksperter hevder det motsatte, kan man alltids beskylde dem for selv å være delaktige.

Strengt tatt krever nykonspirasjonismen ikke engang noen oppriktig tro på at de fantastiske beskyldningene er bokstavelig talt sanne, kun at man er villig til å godta dem som "sanne nok" ("it’s entirely plausible", "it wouldn’t surprise me"), hvilket synes å rime godt med den postfaktiske æraens logikk: "Det er muligens ikke bokstavelig talt sant at Hillary Clinton driver et organisert barneprostitusjonsnettverk fra kjelleren på en pizzeria i Washington D.C., men jeg akter å promotere saken uansett. Det er nøyaktig den typen ting hun ville vært troende til tross alt. Bare se på den saken med epostene! Jeg hater henne, så alt jeg kan bruke imot henne er godt nok for meg. Hvem bryr seg om det teknisk sett er 'sant' eller ikke?! Alle lyver hele tiden uansett, så jeg kan like gjerne godta de løgnene som favoriserer min egen side". Vi har også det som jeg har kalt "the Superman fallacy" fordi den nærmest er en perfekt invertering av en stråmann. Som vi alle vet, er en stråmann en uærlig fremstilling av meningsmotstanderes syn, spesialdesignet for å være selvinnlysende absurd eller i det minste latterlig enkel å tilbakevise [1]. Til sammenlikning er en Supermann en uærlig fremstilling av ditt eget syn, spesialdesignet for å være enkel å forsvare. Et eksempel på dette kan være å påstå, som om det var et påviselig faktum, at Obama fikk telefonen til Trump avlyttet for deretter, i det øyeblikk man blir bedt om å underbygge påstanden, å falle tilbake på "det er mulig", "det kunne ha skjedd" etc. Eller hvis du ønsker å få i pose og sekk, bruk insinuasjoner, antydninger og ledende spørsmål for å så en mistanke og fraskriv deg ethvert ansvar for å underbygge den ut fra formelen "Jeg stiller bare spørsmål".

Slik bl.a. Timothy Snyder og Peter Pomerantsev har påpekt, skiller de ny-autoritære populistene seg fra fortidens tyrannier ved at førstnevnte ikke prøver å få deg til å tro noe som helst, kun å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for å få deg til å avvise enhver kritikk av populistene selv, samt alt snakk om "demokrati", "rettstaten" etc. som ledd i noen andres skulte agende eller lysskye plan. Nykonspirasjonismen har med andre ord overtatt ideologiens rolle. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte din egen skurk over det andre "lagets" skurk. Selv personer som utmerket godt vet at ingen av de ville påstandene har noen rot i virkeligheten ender ofte opp med å aktivt omfavne eller stilltiende akseptere dem, enten det nå skyldes kynisk opportunisme, stammelojalitet eller feighet.

Resultatet er delegitimering, først av den politiske opposisjonen. Delegitimering går dypere enn noen alminnelig uenighet om politikk: Opposisjonen tar ikke bare feil; De er aktivt kriminelle, forræderske, sågar fullkomment onde. Det er ikke rom for noen dialog, forhandlinger eller kompromiss med pedofile, mordere eller forrædere fast innstilt på å ødelegge alt du holder kjært i denne verden. Du bare gjør hva som enn må til for å stoppe dem, og hvis det innebærer bruk av skitne triks, juks, tilsidesetting av demokratiske spilleregler, så la gå. Ved siden av den politiske opposisjonen er det andre hovedmålet for delegitimering kunnskaps-produserende institusjoner, fra klimaforskere til FBI, og fra Anthony Fauci til den uavhengige pressen ("fake news!", "enemies of the people!"). Også her er den implisitte eller eksplisitte beskyldningen at disse institusjonene ikke bare er ufullkomne, men aktivt involvert et kriminelt komplott mot nasjonen og dens leder. En slik delegitimering av uavhengige institusjoner har åpenbart også potensial for å bli en selvoppfyllende profeti. De opprinnelige beskyldningene blir et påskudd for å underfinansiere institusjonen, fylle den med lojalister eller ignorere den fullstendig. Som resultat vil institusjonen virkelig begynne å fortone seg som stadig mer korrupt og dysfunksjonell, hvilket blir et ytterligere påskudd for å kvitte seg med den for godt.

Dette går langt utover politisk polarisering og over i det som forfatterne kaller "epistemisk polarisering": Folk er ikke bare splittet i synet på hva som faktisk er sant, men hva det i det hele tatt betyr å "vite" noe, og i ytterste konsekvens hvem som "eier virkeligheten". Nykonspirasjonismen, så godt som fullstendig basert på uetterrettelige påstander, minner en hel del om guddommelig åpenbaring i den forstand at den påberoper seg direkte innsikt i lag av virkeligheten som er skjult for alle andre, ikke kan etterprøves eller verifiseres på uavhengig basis og følgelig bare kan aksepteres som et trosdogme. Villighet til å bekjenne sin tro offentlig blir en test på stammetilhørighet og lojalitet. Til syvende og sist er denne situasjonen inkompatibel med demokratiet. Uten et felles sett med fakta å forholde oss til, eller i det hele tatt noen felles forståelse for hva som måtte til for å komme til en eventuell enighet, blir det umulig å ta informerte beslutninger, føre en rasjonell debatt eller i det hele tatt å være uenige i noen meningsfull forstand. Når det skjer, er det ingenting igjen å appellere til annet enn makt, tvang og vold.

[1] Hvis du f.eks. argumenterer for at påstand X er mulig, kan jeg anklage deg for å hevde at X er sannsynlig eller sågar definitivt sann. Hvis du argumenterer for at noen X er Y kan jeg anklage deg for å hevde at alle X er Y. Hvis du argumenterer for at X statistisk sett øker sannsynligheten for Y, kan jeg anklage deg for å hevde at X alltid fører til Y etc.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Warranted or not, classic conspiracism is conspiracy with a theory. The new conspiracism is something different. There is no punctilious demand for proofs, no exhaustive amassing of evidence, no dots revealed to form a pattern, no close examination of the operators plotting in the shadows. The new conspiracism dispenses with the burden of explanation. Instead, we have innuendo and verbal gesture: “A lot of people are saying …” Or we have bare assertion: “Rigged!”—a one-word exclamation that evokes fantastic schemes, sinister motives, and the awesome capacity to mobilize three million illegal voters to support Hillary Clinton for president. This is conspiracy without the theory.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

What validates the new conspiracism is not evidence but repetition. When Trump tweeted the accusation that President Barack Obama had ordered the FBI to tap his phones in October before the 2016 election, no evidence of the charge was forthcoming. What mattered was not evidence but the number of retweets the president’s post would enjoy: the more retweets, the more credible the charge. Forwarding, reposting, retweeting, and “liking”: these are how doubts are instilled and accusations are validated in the new media. The new conspiracism—all accusation, no evidence—substitutes social validation for scientific validation: if a lot of people are saying it, to use Trump’s signature phrase, then it is true enough.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The new conspiracists do not necessarily believe what they say. But they do not disbelieve it either. As we have argued, classic conspiracy theory is about making sense of the world. But to assent in the way the new conspiracists do is something different. Their assent is forceful and has the stamp of certainty—the election was “rigged!” But when probed, the language of certainty often gives way to the language of “true enough.” And “true enough” is good enough politically. Because the weak ground of assent does not cause hesitation or humility. It is not a barrier to publicly asserting emphatic claims about reality. It does not inhibit conspiracists from claiming to own reality. And for conspiracists in power, it is not an impediment to imposing their reality on the nation.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

...the new conspiracism is a special kind of assault, and it poses a distinctive challenge beyond its specific targets. It is disturbing and dangerous because it is a direct, explicit, and wholesale attack on shared modes of understanding and explaining things in the political world. It unsettles the ground on which we argue, negotiate, compromise, and even disagree. It makes democracy unworkable—and ultimately it makes democracy seem unworthy.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

With all conspiracism, classic and new, the counterstrategy of speaking truth runs up against the wall of closed minds. With classic conspiracism—the kind that collects evidence, that tries to connect all the dots, that offers theories and explanations—speaking truth to conspiracy is often ineffective. The conspiracist’s sealed mind-set is resistant to intervention. Conspiracists categorize contrary evidence as part of the conspiracy itself, and competing evidence is especially suspect when it comes from the very sources said to be part of the plan: political officials or government commissions or the mainstream press. These qualities of mind—epistemic closure, or a self-sealing resistance to all challenging facts—also make the new conspiracism difficult to correct and contest. It is all the more difficult in the case of the new conspiracism because so often the “evidence” consists only of bare assertion, “a lot of people are saying.” In addition, there’s the tribal element of the new conspiracism: identification with a group for which conspiracist stories are a regular way of viewing the political world. The tribal element imposes a real cost on changing one’s mind. Call it the reputational obstacle to acknowledging false belief.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket