Bokelskere.no

Uttrykket "Willful blindness" kan oversettes sånn noenlunde med "selvvalgt blindhet" (vet ikke om vi har noe helt analogt uttrykk på norsk, men forslag tas imot med takk) og kommer opprinnelig fra jusens verden. Willful blindness betyr at vi enkelt kunne - for ikke å si burde - visst hva som foregikk og at det var galt, men valgte å lukke øynene. Hvis vi f.eks. blir stoppet på flyplassen med en koffert full av heroin, er det ingen unnskyldning å si at vi kun bar kofferten for noen andre og ikke gjorde noe forsøk på å finne ut hva den inneholdt.

I Willful Blindness ser Margaret Heffernan nærmere på hva som får ellers oppegående og anstendige folk - fra individer til bedrifter og institusjoner til hele samfunn - til å lukke øynene for alt fra utroskap til rusproblemer, mobbing, seksuelt misbruk av barn, farlige forhold på arbeidsplassen, medisinsk feilbehandling, finansbobler, korrupsjon, miljøkatastrofer, krigsforbrytelser, og de groveste brudd på menneskerettighetene. Nok en høyaktuell problematikk hvor vi ser den samme dynamikken utspille seg, er sextrakassering. Vi har kanskje lett for å tenke på alt dette som noe som foregår i det skjulte, utført av noen få "råtne epler". Felles for eksemplene som Heffernan tar for seg er imidlertid at handlingene foregikk for åpenlys dag, og noen få heroiske "cassandraer" forsøkte å utløse alarmen, men uten å bli hørt, i hvert fall ikke før ting hadde gått alvorlig over streken. Folk ville simpelthen ikke vite.

Bøker om hva aktuell forskning faktisk forteller oss om menneskesinnet er sjelden oppmuntrende lesning for den som verdsetter rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet, og Willful Blindness er intet unntak. Typisk er det også at så godt som alle tror de selv er immune mot tendensene som her er beskrevet. Slik noen uttrykte det i en annen kontekst: "Folk flest tror de ikke er som folk flest".

Uttrykket "kognitiv dissonans" står for den indre konflikten vi opplever i møte med informasjon som utfordrer bildet vi har av oss selv som intelligente, kompetente, selvstendige og moralske personer. Det samme gjelder for informasjon som truer dypt forankrede verdier og ideologiske overbevisninger (som er så tett knyttet til identitet og selvbilde at de føles som en del av oss selv). Vi er alle overbevist om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som typisk skjer i praksis er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening (som regel fordi det støtter opp under bildet vi ønsker å ha av oss selv) og så rasjonaliserer det i ettertid.

Her har vi trolig en viktig del av forklaringen på hvorfor folk velger å ikke se det som skjer rett foran øynene på dem: Hvis problemet er reelt, har vi valget mellom å gjøre noe med det eller gjøre oss til medskyldige (eller i det minste medansvarlige). Men å gjøre noe med problemet er vanskelig, utakknemlig, risikabelt og langt fra garantert å virke. Det er noe trygt og komfortabelt og forutsigbart ved status quo mens forandring er forbundet med usikkerhet og fare for ubehagelige konflikter, komplikasjoner og problemer. Å innrømme at problemet er reelt uten å gjøre noe med det er imidlertid ofte inkompatibelt med bildet vi har av oss selv som personer av integritet og prinsipper, og da er det letteste ofte å lukke øynene, late som ingenting og dikte opp en skinnbegrunnelse for at vår passivitet var den eneste forsvarlige reaksjon, eller i det minste tilgivelig ut fra omstendighetene.

Problemet forsterkes ytterligere av vår tendens til å omgi oss med folk som likner mest mulig på oss selv samt selektivt oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før. Jo mer homogen input, desto lettere er det å blinde seg for andre perspektiver og erfaringer som ellers kunne kommet som en verdifull korreksjon.

En annen viktig faktor er lydighet til autoriteter ("fulgte bare ordre"-unnskyldningen), og det skyldes ikke bare frykten for oppsigelse, tap av karrieremuligheter eller andre sanksjoner (selv om denne i høyeste grad er reell og altfor ofte berettiget). I Stanley Milgrams berømte eksperimenter på forholdet mellom av autoritet og lydighet fra 1960-tallet ble hver av de frivillige deltakerne fortalt av en forskerskikkelse i hvit frakk (eksperimentets autoritetsperson) at målet var å studere sammenhengen mellom læring og straff. Forskeren skulle gi noen enkle assosiasjonsoppgaver til en testperson (egentlig en innhyret skuespiller) i et annet rom, og hver gang testpersonen svarte feil skulle den frivillige (eksperimentets egentlige testperson) gi han eller henne et elektrisk støt som skulle øke i styrke for hver feil. Eksperimentet var med hensikt designet slik at de frivillige var fri til å trekke seg når som helst. Det var heller ingen spesiell belønning for å adlyde eller straff for å avbryte. Men selv om de frivillige raskt ble ekstremt ukomfortable med oppgaven de var satt til å gjøre (Dette var alminnelige mennesker som deg og meg, ikke psykopater), var forskerens autoritet alene nok til at de fleste ignorerte "testpersonens" skrik av smerte fra rommet ved siden av, og 65 % fortsatte helt opp til 450 volt - et dødelig sjokk! Testpersonen hadde da for lengst sluttet å gi lyd fra seg.

Men også autoritetspersonene selv er sårbare for selvvalgt blindhet, og det skyldes ikke bare kynisme, grådighet eller maktbegjær. En annen viktig faktor er simpelthen avstand til problemet, ikke bare geografisk, men også kulturell avstand og avstand i rang. Akkurat som de kongelige lett kunne fått inntrykk av at alle steder til en hver tid er nyoppussede, blir ledere ofte levende i en kunstig boble hvor alt de forholder seg til er abstrakte tall og figurer, og all informasjon er filtrert gjennom en lang rekke mellom- og underledere, ivrige etter å bringe gode nyheter til sine overordnende. I en slik situasjon er det ikke lett å danne seg noe realistisk bilde av realitetene "på gulvet". Det hjelper heller ikke at moderne bedrifter og organisasjoner ofte er så kompliserte at selv ikke ledelsen egentlig forstår hvordan de virker.

Konformitet likner lydighet, men skiller seg fra sistnevnte ved at det føles frivillig og heller ikke forutsetter noen forskjell i formell rang eller autoritet. Konformitet kjennetegnes ved at individer tilpasser egen adferd etter gruppeflertallet av frykt for å stikke seg ut, for tap av ansikt eller for sosial isolasjon. Forskning har sågar vist at grupper av likesinnede har en tendens til å gjøre hverandre mer ekstreme og mer sikre i sin sak enn noen av dem ville vært hver for seg. Til dels skyldes nok dette effekten av å stadig få sine oppfatninger bekreftet utenfra. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at en slik situasjon stimulerer til en viss konkurranse om å være mest mulig "på rett side".

Det som Irwing Janis kalte "groupthink" kjennetegnes ved at medlemmer av en gruppe prater lederen (eller flertallet, eliten etc.) etter munnen og undertrykker åpenbare motforestillinger av frykt for å bli oppfattet som negative, illojale eller "vanskelige". Slik selvsensur fra medlemmenes side fører til en sterk illusjon om enstemmighet som videre fører til ytterligere falsk sikkerhet. Groupthink kan f.eks. forklare hvordan det var mulig for Bush-regjeringen å sveve i den tro at de amerikanske soldatene ville bli møtt med jubel av sivilbefolkningen under invasjonen av Irak. Condoleezza Rice har i ettertid fortalt hvordan hun holdt noen av sine motforestillinger for seg selv fordi presidenten nærmest forlangte optimisme og ikke kunne fordra reservasjoner eller tvil.

Nok et relatert fenomen er det som kalles The "Bystander effect". En rekke studier har vist at jo flere personer som er vitne til en nødssituasjon (en voldshandling, en ulykke, et medisinsk nødstilfelle etc.) desto mindre er sannsynligheten for at noen av dem griper inn. Til dels kan dette skyldes redselen for å stikke seg ut (det man kan kalle "Ikke se på meg"-refleksen), men minst like viktig er spredningen av ansvaret. Nettopp det at så mange andre er vitne til den sammen hendelsen gjør at ingen føler seg unikt ansvarlig, og da er ingenting mer fristende enn å sitte musestille og håpe at noen andre tar ansvar.

Et fellestrekk for mange av historiene Heffernan diskuterer, er at den problematiske adferden begynte i det små og gradvis eskalerte over tid. På veien over til den mørke siden krysser vi aldri noen åpenbar "grense" [1] hvor ting brått skifter fra "definitivt ok" til "definitivt ikke ok". De samme rasjonaliseringene vi brukte for å rettferdiggjøre skritt a,b,c i feil retning, gjør det veldig vanskelig å motstå skritt d,e,f uten å fremstå som inkonsistent eller hyklersk, selv i egne øyne (praktisk talt definisjonen av kognitiv dissonans!), og før vi aner ordet av det har vi gått hele veien til x,y,z og brent alle broer bak oss, og nå er det ikke lenger noen vei tilbake uten seriøst tap av ansikt og skadet selvbilde.

Pengenes korrumperende innflytelse er kanskje den første forklaringen som faller oss inn på hvorfor folk gjør gale ting. Personlig heller jeg mot at vi ofte er litt for raske til å konkludere at andre er motivert av økonomisk vinning og grådighet, ikke minst fordi det leder oppmerksomheten bort fra andre motiver som ideologi, konformitet etc. Når det er sagt, er det ingen tvil om at penger også er en motivasjon til å lukke øynene for problemer, spesielt når økonomiske motiver kommer på toppen av alt det andre Heffernan skriver om. Forskning tyder på at bare tanken på penger svekker sosiale impulser og stimulerer til mer selvsentrert adferd. For eksempel viser det seg at folk generelt blir mindre motivert til å utføre altruistiske handlinger hvis de tilbys betaling. Forskere som Dan Ariely forklarer dette med at betalingen får oss til å tenke på den altruistiske handlingen som en hvilken som helst annen økonomisk transaksjon og flytter fokus bort fra egenverdien av gode gjerninger til hvorvidt betalingen er høy nok.

Er vi så dømt til å være passive tilskuere for alltid? Så ille er det heldigvis ikke. Hvis blindhet er et valg, kan det å se også være det. Willful Blindness er ikke minst historien om dem som Heffernan kaller "cassandraer" [2] (etter den tragiske sagnheltinnen som ble velsignet med profetiske evner, men også forbannet til aldri å bli trodd), vanlige mennesker som nektet å tie om det gale de så rundt seg og i noen tilfeller (i motsetning til den mytologiske Cassandra) lyktes i å tvinge frem reelle endringer. Som Heffernan skriver, er det ikke lett å finne noen ytre fellesnevner: Cassandraer kommer fra alle etnisiteter, kjønn, aldre og sosiale lag. Det som alle har felles, er en oppriktig tro på at det er verd å si sannheten, ikke for å skape problemer (slik de ofte anklages for), men tvert imot for å gjøre noe med dem. Mitt personlige inntrykk av Heffernans cassandraer er ellers at mange av dem kanskje har vært en smule naive (i hvert fall til å begynne med). Mange av dem later i hvert fall til å ha trodd at folk ville bli oppriktig glade for at de tok opp problemene slik at noe kunne gjøres med dem. De fleste har betalt en høy pris for sitt engasjement - fra tap av jobber og karrièremuligheter til tap av venner til tap av friheten - og minst én av dem måtte skifte identitet og flytte langt bort av hensyn til sin egen og familiens sikkerhet. Den høyeste prisen har selvsagt blitt betalt av personer som - av innlysende grunner - ikke lenger er tilgjengelige for å intervjues. Mange av Heffernans cassandraer har imidlertid også kommet styrket ut av det, og ingen later til å angre på at de valgte å ta bladet fra munnen.

Siste kapittel Willful Seeing tar for seg hvordan man oppnår det motsatte av Willful Blindness (hvordan man er en "cassandra" i stedet for en "bystander"). Denne bokomtalen er allerede altfor lang på tross av at den bare så vidt riper i overflaten, men hovedbudskapet som denne leseren sitter igjen med er i hvert fall dette: Kritisk tenkning, tvil, uenighet, motforestillinger og andre perspektiver må ikke bare tolereres; De må aktivt oppsøkes, oppmuntres og dyrkes frem på alle måter. På kort sikt kan dette føre til mer friksjon, konfrontasjoner og konflikter. Det vil utvilsomt ofte føles mindre komfortabelt. Men alternativet er bare så ufattelig mye verre.

1. En av grunnene til at jeg ikke liker fraser som "Det er en hårfin grense mellom...". Forskjellen mellom virkeligheten og et kart er at førstnevnte sjelden kommer med påtegnede grenser, hårfine eller ikke. I stedet for hårfine grenser kommer virkeligheten med store gråsoner hvor alt er uskarpt, tvetydig og forvirrende.
2. Et annet litterært forbilde av nyere og mer hjemmelig art kan være "folkefienden" Dr. Stockmann.

Langt på vei enig, men med den reservasjon at alt snakk om misogyni etc. ut fra min erfaring bli avfeid som "hysterical", "crying wolf", "absurdities", "lightly thrown" etc. enten det er dekning for det eller ikke. Jeg vet heller ikke hvor berettiget det er å betegne Milo Yiannopoulus eller Breitbart som "mainstream" med mindre poenget er at "alt-right"-fenomenet er det nye mainstream.

En mer utfyllende anmeldelse ("referat" er kanskje et bedre ord) av boken er tilgjengelig under: http://svevendeord.blogspot.com/2008/11/age-of-american-unreason.html

Jeg prøvde å poste den på Bokelskere også, men den ble for lang :)

Å argumentere mot positiv tenkning - slik Barbara Ehrenreich gjør i Bright-Sided - vil for mange fortone seg som toppen av perversitet, så det er best jeg starter med å presisere hva hun ikke sier: Slik Ehrenreich selv uttrykker det, er hun "not against having a nice day". Hun argumenterer ikke for negativ tenkning. Hun benekter heller ikke på noen måte at det finnes legitime grunner til å være positiv.

Det Ehrenreich først og fremst kritiserer er en ideologi som gjør det obligatorisk å være positiv - og alltid si ja - enten man har noen slik grunn eller ikke (og i ekstreme tilfeller selv om alle alarmer piper uten stans og alle varsellamper blinker rødt). I følge denne ideologien finnes det ikke noe slikt som velbegrunnet tvil eller legitime motforestillinger. Enhver appell til relle farer, reelle problemer eller - i ekstreme tilfeller - til realiteter i det hele tatt er kun unnskyldninger for "feil innstilling".

Hele ideologien inneholder et sterkt element av mind over matter eller sågar ren solipsisme. Det er en betydelig overlapp mellom motivasjons- / selvhjelpsbevegelsen (som skal ha mye av den tvilsomme "æren" for den "positive tenkningens" gjennombrudd) og "new age"-miljøet, og all den obligatoriske pseudovitenskapen - deriblant misbruk av kvantefysikken til å støtte tøv som "the law of attraction" (kjent fra Rhonda Byrnes pseudovitenskaplige makkverk The Secret) - er fullstendig mainstream innen bevegelsen. Den grunnleggende ideen er at den fysiske virkelighet kun eksisterer i menneskesinnet, eller i det minste er underordnet psyken på en eller annen måte. Ved å modifisere ditt eget sinn kan du derfor angivelig forandre den fysiske virkelighet ("The universe is a big mail order department"): Hvis du f.eks. er fattig kan du tenke deg rik, og hvis du er syk kan du tenke deg frisk forutsatt at du tror sterkt nok og har en positiv innstilling.

Baksiden av mynten er selvsagt at hvis du er syk eller fattig og din situasjon ikke magisk forbedres, vil det bare være din egen skyld på grunn av din negative innstilling. Og nettopp her har vi ett av hovedproblemene med den positive tenkningens tyranni: Alle som lider noen form for ulykke i livet - selvforskyldt eller ikke - må nå i tillegg leve med stigmaet av å ha forårsaket problemet selv med sine negative tanker. Ehrenreichs egne erfaringer med dette etter å ha blitt diagnostisert med brystkreft var noe av det som inspirerte henne til å skrive boken. I følge Ehrenreich er det neppe heller tilfeldig at motivasjonsindustrien hadde sin gullalder samtidig med at nedbemanningene innen næringslivet nådde sitt klimaks. Slik lyktes det arbeidsgiverne å kvele enhver dissens, både fra dem som gikk ut i arbeidsledighet og fra dem som fremdeles var ansatt og måtte overta arbeidet til alle de oppsagte i tillegg til sine tidligere oppgaver. For hvem ønsker vel å bli oppfattet som en sytekopp når det er opplagt at de har fått en gylden mulighet til å prøve seg på noen spennende "nye utfordringer"?

Det dypere problemet er simpelthen dette: Det er ikke sant. Virkeligheten er det den er og bryr seg ikke det aller minste om hva vi tror eller mener om den. Problemer eksisterer på ordentlig samme hva vi måtte tenke, og motforestillinger er av og til berettiget. Å nekte å erkjenne dette er den sikreste katastrofeoppskrift som kan tenkes. Den amerikanske invasjonen av Irak og de siste årenes økonomiske krise må begge - i hvert fall til dels - kunne tilskrives en kultur av tvungen optimisme og konformitetspress hvor alt som het motforestillinger automatisk ble avfeid som negativitet og feil innstilling. Siste ord går til Ehrenreich selv (fra et foredrag ved The Seattle Public Library 2009):

I have no reason - realistically - to expect that I will accomplish the goals for myself in my life, such as ending human suffering and powerty and things like that. But my feeling about it is: Ok, maybe I won't, but i will die trying.

Kingdom Coming - The Rise of Christian Nationalism av Michelle Goldberg tar for seg visse retninger innen moderne amerikansk kristenfundamentalisme. De som Goldberg kaller kristne nasjonalister representerer i utgangspunktet et mindretall av evangeliske kristne, men har oppnådd uforholdsmessig stor politisk innflytelse gjennom aggressiv PR og overlegen organisering på grasrot-nivå.

Bevegelsen utgjør i dag trolig den viktigste grunnpilaren i det Republikanske Parti, og i løpet av sin presidentperiode sørget Bush for å gjengjelde tjenesten ved å fylle flest mulig nøkkelposisjoner innen administrasjon og rettsvesen med dens representanter. Uansett hva som blir utfallet av det kommende presidentvalget, vil alle langtidsutnevnelsene under Bush sikre bevegelsen en betydelig makt i lang tid.

Kristen nasjonalisme kjennetegnes ved en revisjonistisk historieforståelse der USA ble grunnlagt som en kristen nasjon og skillet mellom stat og kirke er en løgn fabrikkert av gudløse liberale konspiratører. Målet for bevegelsen er å vende tilbake til en tapt storhetstid da de kristne nøt sin gudegitte rett til å styre i fred, mens vantro og kjettere kjente sin plass nederst på rangstigen. Men det er ikke bare konvensjonell historieskrivning de kristne nasjonalistene vil til livs: det er hele den empiriske tilnærming til virkeligheten. Slik Goldberg skriver i kapittelet om kreasjonisme, er det en gylden ironi over at fundamentalister tradisjonelt har motsatt seg relativisme:

There's a tremendous irony in the way conservatives have adopted their position on evolution. After all, the right has been complaining about relativism - the idea that there is no absolute truth - for years. Now challenging the conclusions of science in the name of cultural tolerance, conservatives have created their own version of radical deconstructionism. Applying the French academians they once excoriated, they're undermining the very idea of empirical reality, dismissing inconvenient facts as the product of an oppressive ideology.

Og det gjelder ikke bare evolusjon vs. kreasjonisme:

...it marks the Christian nationalists' entire relationship to reality. The right has a host of pet pseudoscientific theories that buttress its biblical worldview. They include reparative therapy to "cure" homosexuals; a mythical link between abortion and breast cancer; "post-abortion syndrome," a psychiatric disorder that exists almost exclusiely in pro-life lore, and the efficiancy of abstinence-only education, an entire cottage industry of scientific distortion.

Dette målet skal til dels nås ved å infiltrere etablerte institusjoner for å ødelegge dem fra innsiden: Forfatteren av ID-boken Icons of Evolution, Jonathan Wells, tok etter eget sigende doktorgraden i cellebiologi utelukkende for å bekjempe evolusjonslæren. Men om etablerte institusjoner ikke lar seg erobre, svarer bevegelsen simpelthen ved å opprette egne institusjoner hvor de er fri til å diktere premissene fullstendig uimotsagt.

Slik Goldberg påpeker, kan de fleste totalitære og militante bevegelser bare eksistere i opposisjon til noe annet og er derfor avhengig av ytre fiender. Og den kristne nasjonalistbevegelsen er intet unntak:

Christian nationalism, like most militant ideologies, can exist only in opposition to something. Its sense of righteousness depends on feeling besieged no matter how much power it amasses. Conservatives control almost the entire federal government, along with an enormous Christian counterculture, but go to any right-wing gathering, and you'll hear speaker after speaker talk about being under attack, about yearning to "take the country back," about the necessity of fighting even harder.

Et eksempel på dette er at kampen mot homofilt ekteskap vinkles som en kamp i forsvar av tradisjonelt ekteskap - som om noen hadde foreslått å frata heterofile retten til å gifte seg. Dessverre er eksemplet bare så alt for typisk: alt annet enn diskriminering i kristnes favør tolkes som diskriminering i deres disfavør. Slik har det lyktes bevegelsen å kombinere aggresjon utad med all den følelse av rettferdig harme og indignasjon som kjennetegner en urettmessig forfulgt og undertrykt minoritet.

Bevegelsen har ellers gjort et sjakktrekk ved å slutte fred med katolikker, fargede kristne og til en viss grad sågar islamske ekstremister for å gjøre felles front mot de nye hat-gruppene: homofile, feminister, liberale, intellektuelle og sekularister. Sågar rekonstruksjonister som aktivt går inn for teokrati og åpent tar til orde for henretting av homofile, begynner så smått å bli tatt inn i varmen. Et skrekkeksempel på hvor langt mange har fjernet seg fra virkeligheten er boken The Pink Svastika som ikke bare benekter at nazistenes forfølgelser av homofile i det hele tatt fant sted, men sågar hevder at nazismen primært var en homofil bevegelse.

Det er for så vidt ingenting nytt at religiøse organisasjoner mottar statlig støtte til sekulært, veldedig arbeid, men inntil nylig kunne man ikke bedrive misjonsvirksomhet eller diskriminere på grunnlag av religion i forbindelse med ansettelser samtidig som man mottok offentlige midler. Under Bush-administrasjonens "faith-based initiatives" er disse betingelsene kastet over bord. Goldberg beskriver bl.a. hvordan sosialarbeidere som har utført sekulært hjelpearbeid for Frelsesarmeen i årevis enten har blitt presset ut på religiøst grunnlag eller sagt opp i protest mot at de ble tvunget til å rapportere ikke-kristne og homofile medarbeidere til ledelsen. De siste årene har religiøse organisasjoner - så godt som alle kristne - mottatt flerfoldige milliarder dollar i offentlig støtte så å si uten kontroll over hva pengene brukes til eller krav til resultater. Dette kan nok virke underlig for oss, men kun hvis vi forutsetter at resultatene i det hele tatt har noen relevans. For bevegelsens egne medlemmer er det ofte helt andre hensyn som motiverer, slik følgende sitat fra en avholds-aktivist illustrerer:

AIDS is not the enemy. HPV and a hysterectomy at twenty is not the enemy. An unplanned pregnancy is not the enemy. My child believing that they can shake their fist in the face of a holy God and sin without consequence, and my child spending eternity separated from God, is the enemy.

Kingdom Coming - The Rise of Christian Nationalism er en av de mest uhyggelige bøkene jeg har lest. Dessverre er det heller ikke snakk om fiksjon. Mer om boken og forfatteren her: http://www.kingdomcoming.com/

Denne anmeldelsen har tidligere vært postet (i en litt annen utgave) under: http://svevendeord.blogspot.com/2008/10/kingdom-coming-rise-of-christian.html