Bokelskere.no

"Okei. Jeg sa det føles som om det egentlig ikke har skjedd noe. Og så har du denne plakaten som er fra den gang Øst-Tyskland fremdeles fants - og det var jo en stor greie, ikke sant? Muren falt, det forandet hele verden, nå kommer vi ikke til å bli utryddet i en kjernefysisk katastrofe likevel. Men det føltes ikke som om noe skjedde - ikke med meg. Det føles som om jeg på en måte er immun mot hendelser. Det virker ikke alltid som om det skjer noe, selv om det faktisk gjør det.

Jeg ropte så høyt jeg kunne: "Alt tar lenger tid enn du tror!"

"Ikke livet," hørte jeg ham grynte.

Sånn er det det skjer. Du legger det til side for en periode og nå og da kikker du i skapet på leting etter noe helt annet, og du kommer på det, og du tenker: snart. Så blir det etterhvert noe som bare er der, i skapet og andre ting blir stuet foran. Denne tingen som var din blankeste skatt. Du tenker bare ikke på det. På et tidspunkt et tap du ikke maktet forestille deg, og så blir det til noe du knapt husker. Sånn er det det skjer.

[...] erkjennelsen av at uansett hvor du er nå, og hvor du kommer til å være i fremtiden, så forandres aldri utgangspunktet ditt.

For tida skil dei som har kvarandre kjær, og ingenting skal vare.

Han synes med ett synd på henne fordi hun ikke klarer nettopp dette, å eldes slik moren hennes gjorde. Å se seg i speilet hver morgen og vite at nok en dag er borte og være fornøyd med det.

"Vet du at mannen min bare ble syttito år," fortsetter hun. "I tjue år har jeg bodd her alene og klart meg helt fint. Men det er fortsatt rart å se stolen hans tom om kveldene."

Det er på håret man ser hvilke jenter som ikke har mødre. Mitt hår pekte konstant opp i elleve forskjellige gale retninger, og T. Ray nektet selvfølgelig å kjøpe hårruller til meg, slik at jeg året rundt måtte rulle opp håret med Welch druesaftbokser,som gjorde det umulig å få sove. Jeg har alltid måttet velge mellom å være ordentlig på håret og en god natts søvn.

Også neste dag er jeg i live. Også neste dag dusjer jeg, pusser tennene, og drikker kaffe.

Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten.

Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.

Han spekulerte ikke på om eller hvordan eller hvorfor han elsket dem. For ham var de bare kjærligheten: De var det første vitnesbyrd han noen gang hadde hatt om kjærligheten, og de kom til å bli den siste bekreftelsen på kjærligheten når alt annet raknet.