Bokelskere.no

Dette er en bok som er blitt godt brukt i både barnehage- og lærerutdanning. Jeg husker når jeg begynte på barnehagelærerutdanningen i 2009, så var en tidligere utgave av denne boken pensum, og nå 14år senere så er den pensum igjen, men denne gangen i studiene for å bli godkjent lærer.
I min tidligere studie fikk jeg aldri lest hele, men det har jeg gjort nå. Boken innholder tettpakket med fagstoff som har med barnas språkutvikling å gjøre, hva som fremmer den, hva som kan hemme den og hva som kjennetegner den. Den tar frem både de muntlige og de skriftlige sidene. Den tar for seg de minste barna og beveger seg oppover utviklingsstigen fram til tidlig skolealder.

I barnets språkutvikling er det absolutt viktig at barnet møter på et variert språkmiljø, dette legger boken solid vekt på. Alt fra musikk, rim og regler, lysbetont lek, regelleker, høytlesning, utforskning av skriftspråk, gode samtaler og en god del mer. Selv om det å bade barna i ord er viktig så påpeker Høigård at å bade barnet i språklyd ikke betyr at den voksne skal drukne barnet i ord, men at pausene i samhandlingene er like viktige som ordene. Da får barnet også tid til å si det som ligger barnet på hjertet. Boken tar for seg barn ned i 4-5måneders alder og hvordan de begynner å vise mer og mer interesse for omgivelsene og hvordan det gjennom lyder, gester og peking prøver å kommunisere med disse omgivelsene, som da hovedsakelig består av de nærmeste omsorgspersonene. Høigård påpeker også hvordan grunnlaget for språket ligger i det musiske. Med dette sikter hun til at i språklig sammenheng er alt som har med lyd, klang, rytme og gjentakelse musikalske elementer, som har avgjørende betydning for en god språklig utvikling hos barnet. Derfor anbefales musikk, sang, dans, regler og rim i både barnehage og skole, men også at foreldre hjemme kan bruke dette sammen med barnet. Hun påpeker videre hvordan det er viktigere hvordan man snakker til barnet enn hva man sier til det i denne tidlige fasen i barnets liv. Her kan babyspråket til mor hjelpe å holde spedbarnets oppmerksomhet.

Boken har en del faguttrykk, men det jeg liker med Anne Høigårds framlegging av flere av disse, er at hun forklarer hva de betyr på en enkel måte, og noen ganger også flere ganger utover i boken, for det er ikke gitt at man husker det etter en gang. Høigård påpeker viktigheten av et metaspråklig forhold til språket som viktig for barnet. Videre så er hun inne på hvordan vi skal stille spørsmål til barna. Der legger hun vekt på de åpne spørsmålene. Hun sier: ”Den beste støtten de voksne kan gi barnet i utviklingen av samtaleferdighet, er å bruke reelle og åpne spørsmål og vise tydelig interesse for barnets svar.” Når barnets språk utvikler seg videre så anbefaler Høigård at man minsker mengden av spørsmål og lar heller barnet få mer ansvar rundt samtalen. Noe annet som påpekes er samtalen rundt bøkene, hvor viktig det er, både for språket og får leseutviklingen. Dette med lesing påpekes jevnlig av Høigård, noe som har vært en hjertesak for meg de siste par årene jeg også jobbet i barnehage.

Anne Høigård er også innom grammatikkens verden og påpeker hvordan vi mer eller mindre automatisk lærer oss det grammatiske i språket, men at det blir vanskeligere å forklare hvorfor noe er som det er i oppbygging av ord, setninger og tekster. Barn de prøver seg fram på logiske måter og eksperimenterer med det grammatiske og etter hvert lærer de hvordan det henger sammen, som at det for eksempel ikke heter ”gådde”, men ”gikk”. Det er også interessant å se hvordan barna bruker tekst i hverdagen sin og hvordan utviklingen skrider fram fra pseudoskriving og til mer og mer moden skriving. Boken er også innom andrespråkstilegnelse og opplæring. Språk- og talevansker får et eget kapittel i boken, bl.a. det som har med stamming å gjøre, og litt senere rettes også noe av fokuset på dysleksi. Forfatteren gir en god og grundig innføring rundt det å arbeide med barns språk og gir leseren, studenten, barnehagelæreren og læreren mange gode tips med seg i ryggsekken. Videre gis det et par bolker med ti tips eller råd. Først ti råd til å støtte barnas språkutvikling, og så mot slutten av boken får vi en oversikt over ti råd til å støtte barnets skriftspråksutvikling. Enkle og gode råd å ta med seg videre inn i profesjonsutøvelsen.

Dette var bare et kort overblikk av bokens innhold og noe av det jeg bet meg merke i, men den innholder mye mer som kan være vært å ta med seg og denne kan godt brukes som en bok man tar å kikker i ved jevne anledninger, for den er innom de fleste sidene innen barns språk. Som pensum kan boken være litt overveldende, men da kan det være lurt å ha lest boken og så pugge det man tenker er det mest relevante å ta med seg videre. Dette er en god bok, som jeg håper holder seg som pensum flere år videre fram i tid.

Av de teoretiske fagene i grunnskolen var kanskje historie det mest interessante for meg. I dag har jeg lest en god del bøker om søvn, så hva er bedre da enn å lese en bok om søvnens kulturhistorie her til lands. Tross mange sitater på forskjellige gamle norske dialekter og noen kjedelige, men også interessante skildringer rundt nattøy, sengetøy, senger og lignende, så var det allikevel noe spennende å lese seg inn i fortiden og se hvor forskjellig den var fra tiden vi lever i i dag med tanke på det som har med søvn å gjøre. Det hjelper også at boken har en del illustrasjoner av de forsjellige skikkene, typen senger, innredning osv.

Etnologen og kulturhistorikeren Bjørn Sverre Hol Haugen klarer å fenge til en viss grad på et område som fort kunne blitt kjedelig for en som meg, og selv om boken hadde kjedelige partier, så tok den seg ofte opp igjen og gav nysgjerrigheten mersmak. Forfatteren viser også på en interessant måte hvordan religiøsitet og overtro ble sauset i hverandre når det kom til å beskytte seg mot nattens lumskheter, mareritt, nattskrekk og lignende. Dette og en god del andre ting som har med søvnens historiske mysterier å gjøre blir tatt opp i boken som holder seg for det meste rundt 1800-tallets og begynnelsen av 1900-tallets skikker, men den gir også noen glimt i en enda lengre fortid og viser også til skikker som har vedvart opp imot vår egen tid.

En helt grei bok om evangelisering som gir lesern noen enkle, generelle og viktige tips med tanke på evangelisering. Jeg savner allikevel litt mer dybde og bedre struktur i boken, og måten boken er skrevet på appelerer ikke helt til meg, selvom den har sine gode forslag og tips å komme med, så ble den litt kjedelig i lengden selvom den er rimelig kort. Det kan ha noe å gjøre med at den ble skrevet i 1996 og at noen av metodene kanskje bør modifiseres litt til tiden vi lever i nå. Boken bærer også et klart luthersk preg, men trenger allikevel ikke å være en hindring for en som ikke er lutheraner.

En grei bok om litteraturformidling fra litt forkjellige hold og skrevet av forskjellige forfattere. Noe av innholdet kan komme meg til nytte som lærer (barneskolelærer), men det var også mye som ikke var like interessant og som var mer siktet mot bibliotekarer, foredragsholdere og andre mer fremtredende litteraturformdlere enn en lekman som meg, selvom den også kom med noen gode og generelle tips for hvordan man bl.a. kan fenge elevenes interesse for lesing, bl.a. å ikke begynne med å presentere "de fire store" midt i fasen da elevene er i ferd med å danne et elsk-hat forhold til lesing. Ellers så gav den også noen godbiter for en som liker å lese, og hvordan man kan formidle videre til andre det man har fått ut av lesingen. Så var det litt gøy at boken nevner både bokelskere.no og Goodreads. En helt grei bok, selvom ikke alt gav mersmak og fenget like mye.

I denne boken tar Don K. Preston utgangspunkt i Matteus 5,17-18 der det står: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd."

Preston viser til hvordan et preteristisk syn gir verset utmerket mening, mens et futuristisk syn har sprikende meninger og ufullkomne og motisgende forklaringer på dette. Preston viser til viktigheten av å tolke bibelen i riktig kontekst for å få riktig betydning av disse versene. Han viser til hvordan alt peker mot dommen over Jerusalem i år 70 og templets ødeleggelse, og at det å tolke versene i sammenhengen med denne profetiske hendelsen gir aller mest mening.

Forfatteren trekker fram flere forskjellige syn på verset fra flere forskjellige endetidsgrupperinger og kommentarer der ute og viser på en god, bibelsk og klar måte til hvorfor de fleste av disse ikke holder mål. Selvom Don K. Preston skriver i sin vante stil, så er det noe ved hans utlegging, kunnskap og engasjement som fenger selvom jeg flere steder måtte holde tungen litt rett i munnen, lese sakte og omigjen, for å forstå betydligheten rundt noe av det han skriver. Uansett, en viktig del 1 i serien av flere rundt "Torah To Telos".

Dette er en av de bedre barnebibler der ute. Den innholder flotte illustrasjoner og mange av historiene er godt fortalt, og forfatteren har også tatt seg noen kreative friheter uten at det har gått på bekostning av budskapet fortellingen prøver å formidle. Jeg har lest denne sammen med barna om kveldene og det er flere ganger de har bedt meg om å lese mer. En barnebibel som kan anbefales for barn fra og med skolealder. Denne tar også for seg noen historier som ikke så ofte er å finne i barnebibler, slik som historien om Job og en kort og enkel formidling av brevene til Paulus, Jakob og Peter.

Denne boken om skriving i førsteklasse gir et godt opplærende innblikk i hvordan man på en god måte kan legge til rette for skriving for elever som har begynt i første klasse. Ronny Johansen, som også er læreren min i norsk på høgskolen, og Christian Bjerke, setter ikke listen så veldig høyt for en førsteklasselærer (ihvertfall føler jeg det slik), samtidig som de påpeker at lista og forventningene til førsteklassingene heller ikke skal være så høye, i dette tilfellet når det kommer til skriving. Forfatterne gir studenten/leseren forslag til forskjellige måter å skrive på sammen med elevene og legger bl.a. også vekt på å ikke irettesette feil skriving hos førsteklassingen, men til og med godta såkalt pseudoskrift, med modifikasjoner selvføleglig. Elevene vil komme til å lære så lenge undervisningsmiljøet er godt, når undervisningen og metodene fenger elevene og når de slipper å føle på et prestasjonspress, men at de kan få utvikle seg fra det nivået de ligger på. Får elevene skrive om noe de interesserer seg for og om noe de har erfaringer rundt så blir det enklere også for elevene å komme videre i skriveutviklingen sin.

Johansen og Bjerke påpeker hvordan et godt talespråk, stort ordforråd og god begrepsforståelse kan gjøre det enklere for elevene å fatte skrivingens hemmeligheter. Dette er også med tanke på at elevene til å begynne med ofte skriver slik de hører at ordene blir uttalt. De påpeker også viktigheten av å leke med skriftspråket for å lære det bedre. Selvom forfatterne er kritiske til at elevene skal lære alt med skriving på kortest mulig tid, så mener de også at det selvfølgelig er innenfor å lære bort tekniske delferdigheter, men at det må skje i passe omfang og under et omfang som er tilpasset elevenes nivå og det de har forutsetning for å kunne lære der og da. De bør også oppleve at skrivingen gir mening, at den kan brukes til noe, samtidig som at den skal oppleves som gledesfylt og motiverende.

Johansen og Bjerke gir leseren også flere gode og enkle oversikter, bl.a. om de forskjellige utviklingsnivåene i skriving, alt fra pseudoskriving til den otrografiske skrivingen. De viser også til Vygotskijs teorier om stillasbygging og viktigheten av det når det kommer til skriving.

Dette og mye mer får vi servert på en lettfattelig måte, uten de mange innviklede akademiske faguttrykkene som lett forekommer i akademisk litteratur. Forfatterne leverer studenten på det nivået de stort sett ligger på og får lesingen til å bli en engasjerende ferd, og dermed også mest mulig lærerik. Johansen og Bjerke skriver på en måte som de selv praktiserer, bare forflyttet opp mot lærerstundetnivå, noe jeg beundrer dem for. I siste del av boken får vi servert en rekke med eskempler på skriveoppgaver man kan utføre sammen med elevene. Alt i alt blandt de bedre akademiske bøker der ute som har med skriftspråket å gjøre.

I denne boken tar forfatter Gerald B. Shugart for seg det store temaet rundt arvesynd. Han tar for seg noen av de mest brukte skriftstedene som blir brukt for å proklamere "sannheten" i denne læren. Ved hjelp av bl.a. kontekst, nøye blikk på verset, innblikk og sammenligning av kommentarer fra begge ståsteder, og ved hjelp fra grunnteksten så tilbakeviser Shugart arvesyndlæren, ihvertfall ut fra de bibelstedene han tar for seg i denne noe lettfattelige og korte boken.

Jeg skulle ønske boken var mye lengre og gikk mer grundig til verks i sin tilbakevisning av arvesyndlæren, men isteden blir det enslags uferdig og noe rotete gjennomgang av temaet, selvom forfatteren klarer til en viss grad å få fram poengene sine. En stor variasjon i bruk av kursiv, fet, fetkursiv, vanlig skrift og altfor mange kommentarhenvisninger gjør at innholdet blir noe rotete og uoversiktlig. Selvom jeg kan si meg enig i mye av innholdet så blir måten det blir lagt på ikke helt etter min smak. Boken kan passe for de som bare ønsker en kort innføring i denne læren og hvordan den ikke helt holder mål Bibelens lære om mennesket. Skal man derimot ha en gjennomgang av alle vers som blir brukt for å forsvare denne læren så må man se andre steder, eller ty til mer selvstudium. Forfatteren har sin egen måte å skrive på, noe som ikke helt er etter min smak, men samtidig får han sånn noenlunde fram poengene sine. Alt i alt en grei bok som tar for seg arvesyndspørsmålet.

Preterister møter ofte på motargumenter mot sin noe kontroversielle "endetidslære". Et av dem er verset i Lukas 20,35 der det står "*...de som er holdt verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir gitt til ekte."
Det er få som klarer å gi et mer grundig og bibelsk svar på dette argumentet enn Don K. Preston. Hans motargumenterting går mest mot det som kommer fra delpreterister munn og penn der han henviser til debatter, deres prekener og skriverier og viser på en kunstferdig måte hvordan de motsier seg så tydelig og klart at det er rart at de ikke merker det selv, og hvordan de i tilegg selv praktiserer det de påstår at fullpreterister lærer feil på dette området.

Preston er god i retorikken sin, selvom han som vanlig gjentar seg og gir kanskje litt for lange avhandlinger på argumenter som man kunne brukt halvparten så mye plass på som han gjør. Samtidig er det også noe underholdende å se hvordan han på en såpass tydelig og bibelsk klar måte viser at futuristers argumenter ikke holder mål i lys av Bibelen.

"Listelykke" er en god bok om å holde det ryddig rundt seg og hjelpemidler til å kunne få det til.
Til min kones store glede så fikk jeg lest gjennom denne og eldste datteren min på 10år satt innimellom ved min side og hørte på mens jeg leste høyt for henne. Det er kanskje for mye å forlange at det her etter vil være ryddig rundt henne, men tror hun likte tankene som Gunn Beate deler i denne boken, som innholder noe for enhver "ryddesmak". Dvs. at ikke alle tipsene her passer for alle, men de kan være til hjelp og er et utvalg der man kan velge å vrake og dermed lage sin egen ryddestil som passer best til ens eget familieforhold, hus, livssituasjon osv.

Jeg har alltid vært opptatt av lister og noenlunde system, og dermed var "Listelykke" en noe misvisende tittel, når boken stort sett handlet om rydding og det å ha orden rundt seg. Selvfølgelig kan rydding spille inn i en rekke med lister, men boken burde ha hett "Ryddelykke" eller "Ordenslykke", der lister heller kunne vært en mer underordnet del av boken. Men tross dette så tok ikke den noe misvisende tittelen gnisten fra innholdet i boken, men gav noen gode tips til videre ryddeshauer. Det eneste som mangler er å realisere det i praksis, og det krever kanskje noen mentale anstrengelser, ihvertfall til å begynne med.

Da er denne mursteinen av en helsebok på 640 sider i omtrent A4 størrelse unnagjort. Det tok sin tid, men det har vært litt av en reise, en reise inn i en verden fullspekket av helse og vitenskap og med råd og inspirasjon til videre utforsking på helsefronten. En god del av innholdet var jeg kjent med, i hvert fall på overflaten, men ”Boundless” går mer i detaljer og gav meg også mer kjøtt på beina. I en slik informasjonsrik bok så er det selvfølgelig ikke alt som er like interessant og noe var faktisk ganske kjedelig til tider, spesielt de delene som går i detaljer rundt forskjellige kosttilskudd som Ben Greenfield anbefaler. Noen av dem virket verd å prøve, mens mye var uinteressant og kanskje bare for den spesielt interesserte. Andre tilskudd kan det jo hende jeg fanger interesse for ved en senere anledning. Når det er sagt så var det veldig mye interessant han er innom i boken, alt fra kuldeutsettelse, pusting, fysisk aktivitet, soling, viktige vitaminer, mat, sex, søvn, tarmhelse, hvordan aldri å bli syk til hvordan man kan leve lengst mulig, rundt hjernehelse og mye mer. Noe kan bli litt teknisk og avansert, men i det store og hele får man svar på mye som man kan ta med seg inn i livet som helsefreak.

I etterkant kan jeg spørre meg hvordan i all verden klarer Ben Greenfield til å få tid til alt dette; prøve ut, teste og praktisere alt det han skriver, samtidig som han får tid til å skrive slike tykke bøker. Svaret kan man delvis få i løpet av boken. Han gir faktisk tips hvordan man kan være ytterst produktiv på en mest mulig effektiv måte.
Som en kristen så har Ben Greenfield også utgitt noen kristne bøker. I forbindelse med det er det jo noen ting jeg stusser på som at han ikke ser ut til å ha noen mistenksomheter mot yoga, samt kundalini yoga, men da ser det ut som han mest sikter til pusteteknikkene som blir brukt. Andre områder jeg som kristen reagerte på er hans anbefalinger av å bruke psychedelics, men til motsetning av misbruk og store doser så anbefaler han heldigvis bare minimale doser som han påpeker kan vise seg å være helsebringende. Når det er sagt så kan mye av disse stoffene man finner i naturen i utgangspunktet ha vært ment som en slags medisin fra naturen og fra Guds side, og misbruk, det er en fare med alle ting.

Det er også ekstra spennende å lese boken når Greenfield ofte nevner forfattere og helseentusiaster man har hørt om og lest om før i tillegg til bokanbefalinger, noen som jeg allerede har lest og andre som fortløpende ble lagt i ønskelisten over mulig fremtidige anskaffelser. Alt i alt er dette en bok med veldig mye å ta med seg, men samtidig også en bok som man til stadig kan vende tilbake til, slå opp i og innhente informasjon som kan bli mer relevant etter hvert. Bare det å ha kommet seg gjennom denne gir den det lille ekstra, men allikevel klarer den ikke nå helt til topps hos meg.

Dette er en direkte norsk oversettelse av den engelske King James Oversettelsen fra 1611. Det er en god og forståelig oversettelse, men til tider har oversetteren valgt ut noen litt merkelig ord, som f.eks. "ministere" isteden for "tjenere". Selvom jeg ikke er en King James Only supporter så er dette et godt supplement i havet av oversettelser, der ingen oversettelse er helt perfekt.

I denne boken går Don K. Preston grundig til verks på en vanlig anklage som preterister møter på fra futurister; at de blir skyldig i vranglæren til Hymeneus og Philetus fra 2.Tim.2,17 om at oppstandelsen allerede har funnet sted. Preston viser på en god, bibelsk, men også underholdende måte hvordan denne anklagen er malplasert og ubibelsk. Preston snur også på mynten og viser hvordan futurister, kanskje uten å være klar over det, står faktisk for en lignende ubibelsk lære, som forfatteren allikevel ikke vil stemple dem med de sterke ordene ”vranglære”, selv om han klart viser hvordan deres lære og anklage er ubibelsk og med mange forutinntatte meninger.

Selv om Preston gjentar seg en del som vanlig, så gjør det at han får vektlagt det han mener er viktig for leseren å få med seg. Innimellom får vi også lese hans artige uttrykk: ”Do you catch the power of this(that)”? Preston er også utrolig god på å holde seg til Skriften, og klarer på en god måte å balansere de nytestamentlige skriftene med de gammeltestamentlige skrifter, løfter og profetier. En god bok med mange gode argumenter.

Jeg husker for flere år siden at jeg så en video på Youtube der Peter Williams pratet om noen av de tingene han tar for seg i denne boken. Nå har jeg boken i mine hender og fikk pløyd gjennom flere gode argumenter til at evangeliene er til å stole på. Han peker spesifikt på når evangeliene viser seg å være til å stole på i de små detaljene, så må de også kunne stoles på i det større bilde og med tanke på de mer vesentlige hendelsene.

Selv om jeg med fordel synes han kunne kommet med enda flere argumenter på hvert punkt, så forstår man fort at poengene hans sammenlignet med mange andre skrifter som ”Thomas evangeliet” eller ”Judas evangeliet”, eller andre lignende skrifter fra samtiden, er utrolige og bekreftende på evangelienes troverdighet. Han viser med en tydelig hånd hvordan de små detaljene er med på å løfte evangeliene til et høyere nivå, ikke bare når det gjelder historisk troverdighet, men også med tanke på evangelienes helhetlige troverdighet som omfavner mirakler og andre overnaturlige hendelser.

Som sagt, så kunne jeg gjerne kost meg med en enda tykkere bok av dette slaget som brettet ut enda flere funn som Williams kommer med, men denne passer spesielt godt for noen som kanskje ikke er så veldig leseglad, men som allikevel er interessert i apologetikk og bibelens troverdighet. Ja, selv en skeptiker kunne fått litt mer å bryne seg på.

”Israel” er et viktig fenomen for mange troende i dag, og de ser på det som skjer i Midtøsten og Israels gjenopprettelse i 1948 som vesentlige sider ved den kristne troen og endetiden. Men hva om dette er et helt ubibelsk syn å ha? Don K. Preston viser på en bibelsk måte at gjenopprettelsen ikke har noe med endetid å gjøre, og at jødene ikke er Guds utvalgte folk lenger. Han går bl.a. inn på at de fleste jøder i dag faktisk er ateister og agnostikere og at Guds krav for å kalles Guds folk ifølge Bibelen er lydighet mot Gud. Dette er også stikk i strid med Israels gjenopprettelse som et tegn på de fortsatt er Guds folk.

En annen ting han går inn på er hvordan dagens jøder ikke har noen som helst forbindelse med jødene som stammet fra Abraham, og at jødedommen som blir praktisert i dag langt i fra er sammenlignbar med den på Jesu tid, men at det var en rabbi etter år 70e.Kr. som lagde sin egen form for jødedom som siden har spredd seg fram til vår tid. Dette er bare noe av det som møter deg i denne korte lektyren om Israel. Den legger fram Bibelske bevis som du sjelden har fått lagt fram i dagens dispensasjonalistiske kristendom.

En god bok om hjernehelse og den negative påvirkningen korn, sukker og karbohydrater kan ha på hjernen vår. Perlmutter kommer med mye oppdatert informasjon i denne nyere utgaven av boken2018) som jeg i dette tilfellet har lest. Fokuset er hjernehelse og hva dette gjør med hjernen vår, men livsstilsforandringene han peker på er ganske lik de man leser om i flere andre bøker som har med lav-karbo-høy –fett kosthold å gjøre. I tillegg påpeker han viktigheten av trening og god søvn som avgjørende for god hjernehelse og forebygging av hjernesykdommer som Alzheimers.
Det er mye bra her, men en del standard informasjon også. Jeg ble overrasket over at under et avsnitt om D-vitamin, så nevner forfatteren ikke sollys med et eneste ord, men anbefalte heller tilskudd eller vitamin D holdig mat. Bortsett fra det så var det mye interessant og matnyttig, selv om jeg hadde lest mye lignende fra før, som for eksempel det han tar for seg om kolesterol, faste og insulinresistens og diabetes. Han fokuserer også bra på hjernehelsen og hva som skjer i hjernen når vi inntar de matvarer som innholder korn, sukker og mye karbohydrater. Denne boken er et godt supplement til hans tidligere bok ”Sunn tarm, klart hode”.

Dette er den andre barneromanen som er på pensumlista i lærerstudiene mine. Denne handler om kjønnsidentitet, om hvordan det kan være for en syvendeklassing å begynne på en ny skole og prøve å skjule sin nye identitet som jente selvom "hun" er født som en gutt. Skallet sprekker etterhvert og det oppstår forståelig nok et lite kaos blandt både elever og foreldre.

Først vil jeg spørre, er det nødvendig med en slik bok for barn? Jeg vil mene nei. Barn trenger ikke ha et dypt innsyn i noe som et mindretall av befolkningen sliter med. I verste fall fører det bare til mer forvirring hos mange. Oppstår det et slikt tilfelle på en skole så bør man selvfølgelig ha en plan for hvordan man takler det. Boken presenterer på en grei måte at det riktige er å ta vare på disse, som faktisk risikerer å bli mobbet, noe som ikke er bra. Boken skjuler heller ikke den vanlige reaksjonen som vil kunne oppstå balnt elevene når noe slikt kommer fram i lyset, spesielt på måten det gjør i boken.

Slik jeg ser det så trenger transpersoner, eller "transbarn" som i dette tilfellet, hjelp, isteden for å normalisere dette. Boken hevder at det finnes flere kjønn, ihvertfall syv. Det er en helt uvitenskapelig påstand å påstå at det finnes flere enn to kjønn. Dette er det ikke bare kristne som mener, men også både ateister og andre ikke troende. Les gjerne boken "End of Gender" som gir et vitenskapelige innblikk rundt dette. Jeg hørte også en lege som jeg kjenner si at i legepraksisen så opererer vi kun ut fra to kjønn. Da siktet han til jente eller gutt, kvinne eller mann, ikke noe midt i mellom. Det finnes også flere eksempler på personer som har tatt en kjønnsoperasjon og så etter en stund følt seg som sitt opprinnelige kjønn igjen og dermed angret på operasjonen i etterkant. Det finnes også eksempler på dype fysiske skader slike operasjoner har ført til.

Ja, det kan være ganske vanlig at barn kan gå gjennom perioder med kjønnsforvirring, men for de fleste normaliserer dette seg før eller siden. Det er kun et mindretall som sliter med dette videre inn i voksenlivet. Da bør vi heller kunne ta et dykk inn i oppveksten til disse og se om det muligens finnes psykologiske årsaker til dette.
Men når alt kommer til alt så bør vi allikevel ikke rette dømmende fingre mot disse som har det slik, men heller omsorg og en hjelpende hånd. Da mener jeg ikke svaret er å gi dem hormontilskudd som pubertetshemmere eller anbefaling av kjønnsoperasjon. Det er ren barnemishandling spør du meg, selvom boken påpeker at aldersgrensen er 16 og 18år på dette. Det kommer allikevel til uttrykk et sted i romanen at forberedelsene til kjønnbehandling allerede er godt igang for syvendeklassingen vi møter her.

Jeg føler allikevel boken prøver å normalisere dette litt for mye og påpeke at dette er på en måte en ny normalitet som vi skal akseptere sånn uten videre, og når det går så langt at disse transpersonene skal dele garderobe på skolen med det motsatte kjønn som de ble født som så går det litt for langt etter min mening. De finner allikevel en gylden middelvei på dette, siden flere naturligvis retter kritikk mot dette i boken. I samfunnet idag har det allikevel vært snakk om dette med tanke på offentlige toaletter og lignende.

Det er viktig å finne en god måte å håndtere slike saker på, og på den måten kan boken skape refleksjon blandt lærere om hvordan tilværelsen til et "transbarn" kan oppleves, og de utfordringene barnet står i. Videre bør læreren reflektere over hvordan de kan tilrettelegge for de det gjelder på en god måte. Skoler har jo stort sett gode planer for hvordan de hjelper barn med ADHD og andre adferdsproblemer, samt dem som har visse handikapp. Hvorfor ikke lage en plan for håndtering av de som er kjønnsforvirret, spesielt de som allerede har bestemt seg for å gå "all inn" for å "skifte kjønn". De blir lurt til å tro at det er mulig å skifte kjønn, men vitenskapelig sett er det umulig å bytte kjønn, selvom man f.eks. føler seg som en jente i en guttekropp.

Jeg vil ikke anbefale denne for barn. Dersom jeg likevel skulle anbefale den litt for noen så kunne det vært en bok som i beste fall kunne ført til refleksjoner i en lærergruppe, forhåpentligvis uten at refleksjonene fører til normalisering rundt det at det finnes flere enn to kjønn og at det skulle vært helt naturlig og vitenskapelig akseptabelt å fremme en slik kjønnsidelogi som dessverre er på fremmarsj i flere norske skoler i dag.