Bokelskere.no

En helt grei selvhjelpsbok fra en kar som har hatt variert og langvarig tjeneste i forsvaret. Selvom rådene i boken ikke direkte omhandler det å stå opp om morgenen, så har den mange praktiske og mentale tips som forfatteren mener like så godt kan inkluderes inn i hverdagslivet til det enkelte hverdagsmennesket. Dette gjelder bl.a. disiplin, fokus på det levde livet isteden for døden, selvom man ikke skal ignorere døden. Videre tar han for seg det å takle motstand, være forberedt og kjenne til terrenget i livet og være viss på at terreng og kart ikke alltid henger ihop. Boken har mange utmerkede sitater å ta med seg, men i det store og hele synes jeg allikevel boken ble litt middelmådig, litt kjedelig, og flere av tipsene i boken kan man nok få lest i andre selvhjelpsbøker, men det er helt greit at det er skrevet en bok av en med lang fartstid og erfaring i forsvaret og kamphandlinger som ofte kan etterlate soldater i sterke psyikiske og fysiske traumer. Dermed er holdningene og inputtet denne boken gir avgjørende for en soldat i tjeneste, og på en måte er vi alle også soldater i tjeneste i våre hverdagsliv, slik at tipsene godt også kan innlemmes i hverdagen, noe Robert Mood også prøver å formidle.

"Livets skole" eller "The School of Life" er en global organisasjon som arbeider for følelsesmessig opplæring og velferd ifølge bokens siste side. I denne boken som er blitt til med utgangspunkt i denne organisasjonen og bærer det samme navnet, får vi et dykk inn i følelsenes verden på en litt annenledes måte enn gjennom andre bøker jeg har lest som omhandler følelser.
Boken har på en måte en litt poetisk og filosofisk tilnærming til temaet, men holder seg også ganske godt til det faglige, og spesielt det psykologiske. Boken kan bli noe svevende og noen setninger og avsnitt må leses flere ganger for å fatte innholdet og det blir ikke så mye lettere når man sitter med følelsen at boken kanskje også er litt dårlig oversatt til norsk. Kanskje det er det poetiske og filosofiske språket som er årsaken til det?

Boken gir noen gode innblikk inn i barndommen og hvordan den er med på å forme det vi blir i mer voksen alder. Boken har også en interessant delkapittel om hvordan barndommens følelsesmessige mangler kan være årsak til ønske om berømmelse senere i voksen alder og at flere berømte skikkelser akkurat ikke har hatt den beste barndommen å reflektere tilbake til.
Videre så er det interessant å bemerke seg hvordan egoister i dag ofte ikke har fått nok som barn, for lar man denne selvopptattheten få mer spillerom som barn så vil den ikke forfølge og ødelegge senere i følge forfatterne. Forfatterne skriver: "Den såkalte narsissisten er rett og slett en formørket sjel som ikke har hatt muligheten til å bli uhemmet og urimelig beundret og forkjælt fra begynnelsen av". Med andre ord: hvordan vi er som voksne har mye å si hvordan vi ble følelsesmessig tatt hånd om som barn. Et annet sted skrives det at folk har ikke noe behov for å skade andre hvis de ikke først er plaget selv. Boken har mange gode sitater som inneholder poenger jeg ikke har tenkt så nøye over før. Den får disse fram på en god og poengfull måte. Videre så tar boken fram litt rundt dette med kranling i forhold, om affærer, når dette starter og hva det egentlig går ut på følelsesmessig. Boken gir også et innblikk i at det eksisterer noe som heter følelsesmessig arv, at vi bærer med oss følelsesmessige sår fra våre forfedre. Et interessant aspekt ved epigenetikk.

Noe jeg stusset over var forfatterens negative syn på ekteskapet om hvordan de mener at man blir fanget av ekteskapssystemet og at det er altfor vanskelig å bryte ut av hvis man må det. Mye tullete tankegang rundt dette synes jeg. Bortsett fra dette og at boken til tider kan være noe høytsvevende, kanskje altfor undrende og filosofisk, så gir den en ganske god psykologisk innsikt i mennesket og menneskenaturen. Mot slutten så får vi også et innblikk i personlighetene til en romantiker vs en klassisist, og helt til slutt tolv punkter som kjennetegner et klokt menneske. Alt i alt en god og litt annerledes bok om følelser.

En fin eventyrbok der hver av eventyrene omhandler enten drager eller prinsesser, eller begge deler. Eventyrene er alt fra norske, arabiske, japanske, kinesiske og andre små klassikere. Jeg har lest for min datter på 5år og hun har gledet seg til hver kveld som vi har fått tid til å lese. Mange av eventyrene har vært noen små godbiter av eventyr, og kan anbefales som kveldslitteratur for barn. Et eventyr hver kveld fungerer bra!

Vennskap er en viktig ting mellom barn i barnehagen, for at barn skal trives, utvikle seg sosialt og føle seg inkludert i barnehagehverdagen. Denne boken baserer seg på doktorgradsavhanlingen til Anne Greve og tar for seg hva som karakteriserer vennskapsrelasjoner mellom små barn, og hvordan disse relasjonene kommer til uttrykk. Greve omformer noen av observasjoner til praksisfortellinger og trekker vennskapsessenser ut av dem. Hun fletter inn tidligere forskning og lignende, og selvom hennes arbeid er et litte bidrag inn i et stort pedagogisk felt, så synes jeg at denne studien er litt for liten til å kalles skikkelig barnehageforskning, ihvertfall når det kommer til doktorgradsomfang. Jeg er ikke så kresen for å godta små forskningsprosjekter, men når observasjonsobjektene består av under en håndfull med barn som Greve da trekker større konklusjoner ut fra rundt dette med vennskap, kan være kritikkverdig.
Jeg mener ikke at hennes teorier eller det hun har kommet fram til er usant, men mennesker, og barn er så forskjellig, så å basere seg på en så liten gruppe som dette og kalle det for forskning er litt i drøyeste laget. Av og til ordlegger hun studien sin som en undersøkelse, noe som passer litt bedre, men like så ofte som "forskning" og "studie".
Når det er sagt så er det ikke så lett å få til en stor studie inn i en doktorgradsavhandling som skal bli gjort i en barnehage. Man har rett og slett ikke all verdens med muligheter og tid til å utforske en større gruppe eller flere grupper av barn i forskjellige barnehager over en lengre tid, så mulighetene er begrenset, men jeg synes at en doktorgradsstudie skulle inneholdt noen flere, ihvertfall når man utgir avhandlingen sin som en bok og som pensumlitteratur i barnehagelærerstudiene. Jeg har allikevel forståelse for omfanget og man kan absolutt kjenne igjen mye observasjonene hennes fra ens eget arbeid i barnehagen over mange år. Boken fungerer med andre ord som et godt supplement til videre læring og en bekreftelse på mye av det man/jeg allerede kan observere ut fra den barnehageerfaring jeg har. Boken kan allikevel fungere som et greit verktøy i barnehager der det jobbes aktivt med barn og vennskap.

Wim Hof er mannen som mange forbinder med ekstrem kuldeeksponering, og dette er boken han selv har skrevet. Han skriver engasjerende og utborderer metoden sin på en levende og enkel måte. Han vektlegger stadig hvor mye forskningen har rukket å verifisere metoden hans på forskjellige områder og prøver å skyve leseren vekk fra at dette kun er høytsvevende svada som noen selfølgelig vil hevde.

Selvom jeg er glad for at vitenskapen har kommet inn og bekreftet mange av virkningene av metoden, og kuldeeksponering generelt, så er jeg mer skeptisk til det sterke new age preget som preger metoden og språkbruken til Wim Hof, spesielt i siste del av boken. Som en kristen ønsker jeg ikke å bevege meg inn i New Age sirklene og suge til meg den åndeligheten de har å by på, og selvom vitenskapen har verifisert mye av metoden, så er det viktig å skille mellom det kroppen naturlig i dette tilfellet er i stand til vitenskapelig og hva som er koblet inn i New Age sfæren ved metoden hans. Hvis vi tar f.eks. Yoga, så kan øvelsene i seg selv påvises gunstige gjennom forskning, men det som ikke kommer like tydelig fram er de åndelige farene som følger med yoga. Så det gjelder å ha tungen rett i munnen når man leser boken.

Når det er sagt så innholder boken mye interessant, lærerrikt og spennende stoff samtidig som det også er en slags biografi om livet til forfatteren. En ting som jeg lærte meg, eller fikk meg til å bli mer bevisst over når jeg leste denne er at kulden den stimulerer blodårenes elastisitet noe som er viktig med tanke på å ha sunne blodårer som igjen beskytter mot hjerte og karsykdommer. Videre påpeker han hvordan foreldre er så bekymret for å sende barna sine ut når det er kaldt ved å pøse på med tykke plagg osv for å beskytte dem mot å bli forskjølet, noe jeg ofte har hørt fra foreldre. Men Hof skriver at det er et svekket hjerte-karsystem som har gjort oss og barna våre mottakelige for sykdom. Med andre ord, kuldeeksponeringen forebygger dette. WH pustemetoden har også noe for seg, selvom jeg ikke har testet den ut til det fulle, men her påpeker Wim Hof at forskningen er entydig med tanke på at pustemetoden hans kan regulerer og påvirke biokjemien i kroppen.

Som sagt så er "new age" fremtredende her og gir meg et skeptisk blikk på den åndelige siden av dette, selvom Wim Hof prøver å sammenveve alt inn i en suppe. Han sier at han ikke er av den gudelige sorten som driver med kristne gudelige sysler, men han sier at han sysler med det guddommelige vi alle har inni oss. Dette er bare et av mange lignende utsagn fra boken. Vi leser mye om universets kraft, kjærligheten inni oss, lyset i oss, at universet er inni oss, at vi må lytte til vår egentlige natur, at vi på en måte må oppdage det guddommelige potensialet i oss osv. Fokuset er mye på en selv, ikke på Gud, himmelens og jordens skaper, som har skapt et enormt potensiale i hver enkelt av oss, som jeg kan si si meg enig i at de fleste ikke har forstått. Så "New Age" fokuset holder jeg meg unna.

Wim Hof har også skrevet hva hensikten hans med boken er: "Hensikten med denne boken er å bringe ny innsikt fram i lyset og endre vår oppfatning av bevissthet, menneskets potensial og naturens sannhet, slik at vi alle kan oppleve lykke, styrke og helse.". Dette kan vel de fleste godta, men noe av dette tolker han som påpekt, inn i en åndelig new agesish ramme som jeg ønsker å skille meg ut fra som en meget helsebevisst person. Pustemetoden slik jeg har prøvd den ut virker lovende, ihvertfall med tanke på hvor lenge jeg kan holde pusten sammenlignet med uten å ha brukt pustemetoden hans først. Alt i alt en interessant og grei bok om Wim Hof metoden, skrevet av mannen selv. New Age fokuset trekker noe ned.

I denne oppfølgeren til "Jesus Freaks" fortsetter martyrhistoriene å strømme inn. Vi fortsetter å møte på mange inspirerende, men samtidig også flere grusomme tilfeller av martyrdød blandt kristne som nektet å fornekte sin frelser Jesus Kristus. Det inspirerende er hvordan disse med glede så fram til den seierspris som lå foran dem, også til mange torturisters overraskelse og til og med til noens frelse. Hvis ikke det er nok, så tar flere av historiene opp hvordan disse martyrene valgte å elske sine torturister/fiender midt i den vondeste tortur.
En annen side vi kan merke oss er at flere av disse merket Guds overnaturlige kraft midt i lidelsen. Denne og forgjengeren er bøker som enhver kristen burde få med seg for å bli inspirert av, styrket i troen av og i verste fall rustet og forberedt på at kanskje noe lignende kan skje troende i den tid som kommer.

En frisk bok om de som har rundet hundre år. Boken er heldigvis ingen vitenskapelig formel til å overskride denne magiske grensen, men vi får gjennom intervjuer innblikk i hva disse over 100 har foretatt for å bli såpass gamle. Noen har vært fysisk aktive, noen har røyket store deler av livet, noen har vært festglade, andre har ikke spist seg helt mette, noen igjen har vært i godt humør, mye i frisk luft og bevegelse, noen har spist mye fisk og grønnsaker, noen har unngått kjøtt andre ikke. Andre igjen har de heldige genene til å bli gammel osv. Men, det er ikke mye vitenskapelig holdbarhet i mye av det som hevdes, men det hevder heller ikke forfatteren og det er heller ikke det han i første omgang sikter til å formidle.

Forfatteren intervjuer den ene etter den andre som har rundet hundre, mens noen også dør noen dager etter intervjuet. Det er interessant å lese hvordan noen jukser seg til å være eldre enn de egentlig er og hvorfor Guinness Rekord bok er så nøye på å godkjenne en høy alder. Forståelig nok. Har noen blitt over 122år, som er verdens eldste ifølge GRB? Kanskje, kanskje ikke. Tror man på Bibelens ættetavler, så er det flere av dem.

Boken har også et eget kapittel om Gud og de som gir Gud æren for sitt lange liv. Interessant og forståelig hvis man har fått del i frelsesgleden som kan være til god hjelp inn i hundreårene, selvom det ikke er en garanti for det. Men det å være glad og i godt humør har en viss vitenskapelig tyngde med tanke på god helse. Boken har også viet noen sider til de som var ytterst heldige men som har levd et svevende liv, med andre ord ikke en særlig sunn livsstil å skryte av, men heller det motsatte. Her spiller nok noen saftig gode gener inn skal vi tro forfatteren.

En god bok om hundreåringen, men ingen bok til inntekt for å bli hundre, men noen tips kan man jo ta med seg på veien. Av disse kan jeg bl.a. anbefale det å komme seg tidlig opp om moregnen og ut i frisk luft, gå i fjellet, spis fisk ofte og holde seg aktiv. Hvert kapittel avsluttes med en uhøytidelig faktaboks om hvordan man kan nå denne magiske grensen over hundre. Noen ganger må man trekke litt på smilebåndet også. Boken er artig og lettlest.

Den siste tiden har jeg lest endel bøker om hjernen, denne gangen er fokuset på å bremse demens. Engvig skriver fengende og lettlest og lærerikt på mange områder og forklarer hjernefunksjoner på en illustrerende god måte. Jeg likte bildet av ferger og fergesamband som han sammenligner med kontaktpunktene mellom nervecellene, også kalt synapser, og nevrotransmitterne, som er signalstoffer (f.eks. dopamin), som da reiser som ferger over fjorden med mange små beskjeder. Når disse da blir forhindret av forskjellige sykdomsfremmende årsaker så kan dette føre til medvirkende sykdomstilfeller i hjernen som kan føre til demens.

Engvig skriver også interessant om trening som kunne redusere noe av hjernebarkens naturlige reduksjon. Han fokuserer også generelt på trening og hjernehelse og henviser bl.a. til den supre boken "Hjernesterk". Et annet interessant fenomen forfatteren skriver om er at vi har en slags reserve som kan komme godt til nytte hvis man lider av demens. Da viser han til en nonnestudie av nonner som ble over 100 år gamle og var ved sine fulle fem uten spesielle ytre tegn til demens, men når man etter deres død obduserte hjernen deres så var det flere tegn til demens eller Alzheimers sykdom i hjernene hos flere av dem. Engvig setter også fokus på sansenes betydning med tanke på demens. Gode sanser fører også til bedre hukommelse, logisk nok.

Selvom boken i det store og hele var ypperlig lesing, og jeg kunne kommet med enda flere positive sider, så har jeg også endel å sette fingeren:
Før denne leste jeg boken "Håp ved demens og Alzheimers" av Iver Mysterud, som også får et lite stikk i siden av Engvig, det samme også Dale Bredesen som mener at man ikke bare kan forebygge Altzheimers, men også reversere det etter å ha nådd et visst punkt i sykdomsutviklingen. Selvom Engvig ikke er veldig sterk i kritikken, eller vier den mye plass så kritiserer han det Dale Bredesen hevder om at høye insulin og høye blodsukkernivåer er to av de viktigste risikofaktorene for Alzheimers sykdom, og Iver Mysterud som i sin bok hevder at en av de viktigste medvirkende årsakene til Alzheimers sykdom er å finne inntaket av raske karbohydrater. Her bruker han ikke en ekspert på demens eller Alzheimers sykdom til å avvise Bredesens og Mysteruds påstander, men en ekspert på diabetes. Bredesen er ekspert på Alzheimers og Mysterud, som biolog, bygger mye av boken sin på Bredesens kunnskapsregister. Det som er enda rarere er at Engvig er helt enig at sukker er en viktig medvirkende årsak til Alzheimers sykdom. Saken er den at sukker faktisk er raske karbohydrater og fungerer i kroppen på samme måte som andre raske karbohydrater, som igjen til og med kan virke enda verre på blodsukkeret. Så her motsier han seg selv.

Videre er det på visse steder han påstår at evolusjonen har løst visse ting, uten å komme med observerbare bevis på dette. Evolusjonsteorien er på en måte såpass inngrodd i dagens vitenskapelige kretser at man nesten bare kan "legge inn" at evolusjonen gjorde ditt og datt og så er det på en måte fakta, for å sette det litt på spissen.

Ellers så viser Engvig til endel studier og mange av dem er troverdige og andre er litt mindre troverdige til å vise en direkte årsaks sammenheng med demens. Dette viser han seg å være klar over, akkurat slik som Mysterud også i sin bok påpeker behovet for flere og bedre studier rundt dette med demens.
Videre påpeker Engvig Middelhavsdietten som det beste kostholdet og det kan hende at det til en viss grad er sunt, med studiene på dette er gjort i middelhavsområdene med mat som er tilgjengelig der. Det man ikke har tatt i betraktning er at i disse områdene er religøs faste et hyppig fenomen, noe som vil være med på å påvirke helsa i positiv retning. Disse land har også mer sollys året rundt, som også kan påvirke helsen i positiv retning. Engvig påpeker at de nordiske kostrådene er en noe omarbeidet modell av middelahvsdietten. Er de det, så vil jeg si at de norske kostholdsråd ikke er å anbefale og det finnes mye som tyder på at de rett og slett kan gjøre deg syk, hvis ikke hjernesyk så på mange andre områder. Rødt kjøtt og smør ser Engvig også å være motstander av, men her finnes det ikke noe forskning som viser en direkte årsak og sammenheng med demens eller andre livstilsrelaterte sykdommer (Sjekk ut bl.a. boken "Sacred Cow"). Men jeg er enig med Engvig i at margarin bør skippes, sukker og annen junkfood og bearbeidede produkter. Engvig står også for den feilaktige forståelsen om at det ikke er antall karbohydrater som fører til vektøkning, men totalmengden kaloirer. Dette er helt feil. Forskningen, egen erfaring og utallige andres vellykkede erfaringer viser at det er karbohydratene som er det som gjør at man legger på seg og redusering av disse som fører til vektnedgang hos de fleste. I disse tilfellene er det også lettest å opprettholde en sunn vekt sammenlignet med "kalorier inn og kalorier ut" der mange igjen går opp til den samme vekten før forandringen i kostholdet.

En annen ting han bommer på er når han mener at solen ikke er så viktig med tanke på hjernehelse. Dette er direkte feil, selvom han senere i boken motsigende nok påpeker at solen kan ha en viss betydning i forebyggingen av demens, og da spesielt med tanke på D-vitaminet.

Dette var mye kritikk, men boken er bra og innholder mye bra og interessant stoff, og jeg må bli flinkere til å fremheve det positive i enda større grad :)

Jeg strøyk i fysikk på videregående og det var lite som var så kjedelig som det, selv om jeg til å begynne med prøvde å forstå konseptet. Jeg hang med en liten stund, men så ble det litt for matematisk og abstrakt. Nesten 15-20år senere så har jeg sakte men sikkert begynt å se på dette med en ny iver og interesse men da mest på kvantenivået. Etter å ha lest boken "The Edge of Life" så fikk jeg noe dypere innsikt, og nå med boken "De hemmelige partiklene" som stort sett også hav mersmak, selvom det er lang vei for meg til å forstå dette godt nok. Men Bjørn Hallvard Samset skriver på en underholdende og levende måte med mange illustrasjoner til hjelp når det kommer til de mest abstrakte forklaringene i partikkelfysikken som han tar opp.

Boken gav meg en litt dypere forståelse og selvom jeg langt fra forstod alt så var den faktisk fortsatt lettlest og fengende å lese av en eller merkelig grunn. Kanskje partiklene spilte et lite puss med meg. Mot slutten av boken merket jeg allikevel at jeg begynte å få nok, og det ble litt for mye abstrakt og forvirrende enn forklarende og forståelig. Samset kjører kanskje litt for fort forbi en enkel sjel som prøver å forstå partikkelfysikken fra bunn av. Selvom jeg likte boken, så kunne han ha holdt nivået et hakk lavere, men det er sikkert ikke lett for en fysiker som er såpass dypt inne i denne materien å forstå seg på de som forstår like lite som meg. Tross det, så innhold boken også mye spennende for en enkel sjel som meg.

Boken tar bl.a. opp stoff vs. antistoff på en interessant måte, samt materie og antimaterie. Alle partiklene har på en måte sin egen antipartner i kvantefysikken for å bruke forfatterens egne ord. F.eks. så er antipartneren til elektronet, et positron. Han skriver videre at når en partikkel og en antipartikkel møtes så vil de som regel forsvinne i et blaff av energi. Videre så leser vi at når stoff møter antistoff så blir det frigjort enorme mengder energi. Semset skriver at hvis bare et gram antimaterie annihilerte fullstendig med ett gram materie så ville vi få en eksplosjon tilsvarende rundt 50 kilotonn TNT, med andre ord, kraftigere enn noe som vi har fått til på jorden i dag.

Det andre vi leser er alt det rare og abstrakte partiklene driver med og når de da blir observert så later de som ingenting har skjedd. F.eks. så kan noen av disse befinne seg på to steder på en gang. Her hadde jeg litt å bygge på fra "The Egde og Life". Ikke vet jeg hvordan de har kunnet kommer fram til dette, men sikkert gjennom litt observasjon, matematikk og abstrakt tenking.
Etter hvert som man leser i boken blir det litt for mange partikler å holde styr på og hjernen gir kanskje litt opp underveis i det å forstå alt, men det er kanskje heller ikke meningen å forstå hele sulamitten på en gang?

Mot slutten av boken får vi en reise fra "Big Bang" og til idag. Som en bibeltroende kristen så er ikke Big Bang noe jeg setter min lit til, og selvom Semset tror på Big Bang teorien så er den ifølge ham heller ikke helt fastspikret, bl.a. fordi vi ikke var der da det skjedde, men han mener at vi gjennom målinger kan forstå noe av det som skal ha skjedd helt i universets spede begynnelse, og Semset er heller ikke helt skråsikker på at Big Bang er det helt rette virker det som. Han sier det ikke bare helt rett ut, men når han forteller så er det som en fortelling som ikke virker særlig vitenskapelig. Akkurat som når man leser bøker om evolusjon og hvordan ting skal ha blitt til så virker det mer som synsing og fortelling enn kjernesunn vitenskap. Noen ganger skulle man tro at de var tilstede når den antatte Big Bang og utviklingen skulle ha skjedd, men det er akkurat dette Semset påpeker som en årsak til at vi ikke kan være skråsikre på denne teorien.

Etter å ha lest boken så er en av tankene mine hvor mye penger det egentlig er blitt brukt på slik partikkelfysikk og abstrakte utregninger og leting etter "den ene" partikkelen, ved tusenvis av ansatte rundt om kring og store akselleratorer som har blitt bygget for dette formålet. Kanskje det er verdt det, kanskje ikke. Noen av partiklene nevner han også har blitt brukt i kreftbehandling, men enda ikke så vidtstrekkende som ønsket.

I det store og hele likte jeg boken, med tanke på Semsets arbeid med å forenkle et vanskelig og komplisert felt. Det skal han ha, men til tider kan det allikevel virke som forenklingens tjeneste går litt i glemmeboken, og det rett og slett blir litt for mye. Kanskje en bok man burde lest både to og tre ganger for å forstå det noen hakk bedre.