Bokelskere.no

Platt og banalt

Da Márquez hadde lagt siste hånd på denne fortellinga, hadde han lenge vært sterkt mentalt svekket, og de nærmeste fikk følgende beskjed: "Denne boken fungerer ikke. Den må destrueres."

I forordet forteller sønnene at de tok manuskriptet fram igjen ti år etter forfatterens død, og fant det så interessant at de valgte å se bort fra farens ønske og få boka utgitt. Det fikk de, men burde nok helst latt være slik jeg ser det, både av respekt for faren og fordi dette er et mislykka forsøk på å gjenopplive et legendarisk forfatterskap. Man kan vel også ane at det er et ønske om profitt som ligger bak. For dette er en bleik avglans av en gammel mester.

Heldigvis tror jeg de fleste av oss vil minnes Márquez for gullalderens store, magiske romaner. Nye Márquez-lesere som starter med denne boka, vil antakelig undre seg storlig over at forfatteren overhodet kunne bli påtenkt som mottaker av Nobelprisen.

Det var Monna Tandberg som spilte Alberte.

Onkel Toms hytte ble utgitt allerede i 1852 ...

Bakhtin var en ukjent størrelse for meg, så jeg måtte orientere meg litt på nettet før jeg oppfatta poenget. Men du har rett i at det er lite karnevalistisk i Tatt av vinden. Der er i det hele tatt lite latter og munterhet. Ironien er Rhett Butler aleine om, og de den går ut over, oppfatter den visst sjelden. Bortsett fra Scarlett, som oppfatter den så tydelig at hun ikke alltid skjønner når han er oppriktig.
Alt i alt: Litt "platt" fortellerstil, men jeg oppfatter romanen som et riktig tidsbilde fra 1860-åras sørstatssamfunn, med alle sine fordommer og konvensjoner og i særdeleshet Georgia On My Mind-nostalgi.

Jeg har nettopp avslutta reprise-lesing av Tatt av vinden, og er overraska over hvor mye som var gått i glemmeboka etter noen år. Jeg fastholder mitt syn: Romanen er feministisk i den forstand at den utfordrer det tradisjonelle kvinnesynet og lar hovedpersonen handle i strid med alle konvensjoner. Scarlett har sett katastrofen i hvitøyet og sverget at hun aldri mer skal sulte. At hun er en dårlig menneskekjenner og mangler både empati og sosial intelligens, gjør henne til en usympatisk romankarakter.

"trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk"? Mitchell skreiv dette i 1936. Hun beskriver samfunnsforhold og holdninger blant befolkninga i Georgia på 1860-tallet. Å antyde at det er sine egne holdninger hun forfekter, synes jeg er urettferdig, både når det gjelder n-ord, redselen for frigitte slaver, klanen - og lengselen tilbake til fortida.

Når det er sagt: Romanen er altfor omfangsrik. Familier, slektninger, naboer, navngitte generaler og beskrivelser av fløyelsgardiner, silkekjoler, golvtepper og selskapelighet kunne med fordel ha vært krympa en god del.

Trass i grundig omtale av borgerkrigen og tida etterpå, er det vel forholdet mellom Scarlett og Rhett som er det mest minneverdige ved denne boka. Når alt kommer til alt, er det kanskje som film-manus den bør berømmes mest?

"MIN tråd" ? Mener du vi har eiendomsrett til de trådene vi starter? Og dermed har rett til å slette eller refse innlegg som ikke faller i smak? Merkelig sensurpolitikk.

Det ser ut til at vi er noenlunde i takt, Lillevi. Jeg er midt i kapittel 7 i Bokklubbens tobinds utgave fra 1971, og ergrer meg mye over både Scarlett og en god del andre, men er såvidt blitt presentert for selveste Rhett Butler, et tydelig frampek om noe som kan komme i fortsettelsen. Fin 17. mai ønskes til deg også!

Jeg må visst prøve å oppklare en misforståelse: Scarlett O'Hara er ingen feminist i mine øyne. Det er romanen Tatt av vinden jeg mener er feministisk. Den handler om et kvinnemenneske som stort sett framstår som umedgjørlig, usympatisk og mye annet på u - men som trasser alle hindringer på vegen mot målet, som er å tilbakeføre Tara til fordums storhet. Mer utfyllende svar kommer kanskje med tid og stunder når jeg har henta fram romanen fra hylla, der den har stått urørt i mange tiår.

Jeg har nettopp ført opp Tatt av vinden på "gjenlesingslista" mi, for å sjekke om jeg virkelig var så bevisstløs første gang jeg leste den for mange år siden, Den gangen oppfatta jeg den som en feministisk roman: Scarlett er riktignok ganske uspiselig, men hun veit hva hun vil, og går verken av vegen for intriger eller grovarbeid (slavearbeid?) for å nå sine mål.

Men først må jeg gjøre meg ferdig med Den siste stolheisen av John Irving, en murstein på bortimot tusen sider - den handler om helt andre sider ved det amerikanske samfunnet enn Tatt av vinden!

For noen dager siden så jeg tilfeldigvis en dødsannonse i en tidligere utgave av Avisa Nordland: Kjell-Inge Karlsen døde 13. april i år. Det dreier seg om vår mangeårige "bestyrer" av den gamle lesesirkelen, som jeg satte stor pris på gjennom gode leseår. Han var en av "veteranene" her på Bokelskere, står fortsatt i medlemsregisteret og var aktiv inntil for noen få måneder siden. Jeg minnes Kjell K med takknemlighet.

Dette er ei regle fra André Bjerkes ABC. Min utgave er fra 1967.

Science fiction-forfatteren og dramatikeren Tor Åge Bringsværd er utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Utmerkelsen skal overrekkes i Vestby 28. august, skriver kongehuset.
Han får ordenen for sitt fremdragende forfatterskap.
Bringsværd (84) er særlig kjent for å ha skrevet en rekke science fiction-verker sammen med Jon Bing. Serier som «Blindpassasjer» ble særlig populære på 1970- og 80-tallet.Skråstilt tekst

Klipp fra BOK365 i dag. Vel fortjent og sjølsagt nyhetsmelding fra et bokforum. Riktignok saksa fra NTB, men likevel: Er ikke dette en mangelfull beskrivelse av en av mine yndlingsforfattere? Man kunne vel ha spandert litt ekstra informasjon om forfatterskapet, som omfatter alle mulige (og til dels umulige) sjangrer? At han avspises med "fremdragende" (!) forfatterskap ergrer meg veldig!

Og ofte er de oppført med null antall bøker i samlingene sine. Absolutt noe admin burde rette oppmerksomheten mot - det handler vel ikke om å kunne skilte med et rekordhøyt medlemstall, for enhver pris?

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

Her er det sannelig både hummer og kanari - jeg burde kanskje ikke ha lest boka fra perm til perm, det kan bli litt i overkant av hva en greier å fordøye. Men jeg har stort sett blitt underholdt gjennom hele boka, av alt fra Waglens "hitman-historie" med "forviklingar", til de omsvøpsløse pubertetsdrømmene med sine innslag av hverdag og virkelighet. Og plutselig, midt i ei uendelig lang liste over opptegnelser fra minneboka, faller blikket på et minne som får latteren til å boble opp i halsen! Sakligheter, banaliteter, naiviteter og sarkasmer i ei uforlignelig hovlandsk blanding, servert i en uforlignelig hovlandsk språkdrakt. (De som har omtalt Tore Renbergs bøker om Hillevåg-gjengen som usmakelige på grunn av rått og vulgært ordforråd, vil garantert ikke like denne boka!)

Jeg er imponert over forfatterens kunnskap på kulturområdet. En del av referansene til musikk, litteratur, film og billedkunst gikk meg trolig hus forbi, men noen traff innertier og førte meg tilbake til mi egen minnebok fra levd liv. Et overflødighetshorn! (Men originalutgaven fra 1999 ville sannsynligvis blitt i meste laget ...)

Jeg har ikke lest mange av hennes bøker, men siden jeg var på Kreta-ferie, fant jeg ut at denne måtte være aktuell som ferielektyre. Det ble ingen stor opplevelse. Alle reiseskildringene var både interessante og spennende, men det ble litt for mye av det gode etter hvert. Og selve rammefortellingen endte så banalt og "lettvint" at det ødela hele historien.