Bokelskere.no

Og ofte er de oppført med null antall bøker i samlingene sine. Absolutt noe admin burde rette oppmerksomheten mot - det handler vel ikke om å kunne skilte med et rekordhøyt medlemstall, for enhver pris?

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

Her er det sannelig både hummer og kanari - jeg burde kanskje ikke ha lest boka fra perm til perm, det kan bli litt i overkant av hva en greier å fordøye. Men jeg har stort sett blitt underholdt gjennom hele boka, av alt fra Waglens "hitman-historie" med "forviklingar", til de omsvøpsløse pubertetsdrømmene med sine innslag av hverdag og virkelighet. Og plutselig, midt i ei uendelig lang liste over opptegnelser fra minneboka, faller blikket på et minne som får latteren til å boble opp i halsen! Sakligheter, banaliteter, naiviteter og sarkasmer i ei uforlignelig hovlandsk blanding, servert i en uforlignelig hovlandsk språkdrakt. (De som har omtalt Tore Renbergs bøker om Hillevåg-gjengen som usmakelige på grunn av rått og vulgært ordforråd, vil garantert ikke like denne boka!)

Jeg er imponert over forfatterens kunnskap på kulturområdet. En del av referansene til musikk, litteratur, film og billedkunst gikk meg trolig hus forbi, men noen traff innertier og førte meg tilbake til mi egen minnebok fra levd liv. Et overflødighetshorn! (Men originalutgaven fra 1999 ville sannsynligvis blitt i meste laget ...)

Jeg har ikke lest mange av hennes bøker, men siden jeg var på Kreta-ferie, fant jeg ut at denne måtte være aktuell som ferielektyre. Det ble ingen stor opplevelse. Alle reiseskildringene var både interessante og spennende, men det ble litt for mye av det gode etter hvert. Og selve rammefortellingen endte så banalt og "lettvint" at det ødela hele historien.

Bokbua har et eksemplar til 150 kroner. Beskrives som "ulest".

Jeg har lurt på det samme, men tror noe av det kommer av de bøkene jeg velger å lese nå, i en alder av 77. Ofte er det bøker som krever litt ekstra oppmerksomhet og kanskje også litt blaing i leksika og andre kilder. Men antall leste bøker i år skiller seg ikke nevneverdig ut fra antallet i tidligere år, så jeg stoler fortsatt på egne åndsevner.

De er vel vesener som kan tilsvare Tove Janssons hattifnatter, kanskje?

Denne må jeg visst lese. Stanley var en av heltene fra barndommen, i hovedsak "promotert" av lørdagsbarnetimens hørespillserie en gang på femtitallet. Både han og flere av disse fordums heltene har nok godt av å bli plukka ned fra pidestallen!

For en del år siden leste jeg en del "indianerkrim" av Hillerman og likte godt de sindige etterforskerne og den spesielle urfolk-bakgrunnen. Da jeg fikk øye på denne boka på salg, sørga jeg for at den ble med hjem og så fram til et nytt møte med Leaphorn og Chee. Det ble dessverre en nedtur. Det meste av handlinga foregår i Washington D.C. med et persongalleri der iallfall jeg mista oversikten ganske fort, og der det ble stadig vanskeligere å skille mellom venner og fiender av ymse kategorier. Hillerman-fans som ikke har lest denne, har ikke gått glipp av noe.

Fiffig måte å velge ut bøker på: Goodreads-statistikk med skjønnsmessig tilpasning! Og artig karakteristikk av Goodreads-medlemmer: (...) interesting, widely read, devastatingly good-looking people.

Jeg har lest 38 av bøkene som er oppført, kjenner til en del flere, men i mange tilfeller hadde jeg verken hørt om forfatteren eller boka. Vanskelig å nevne noen favoritter, men Vredens druer, Hundre års ensomhet og Sangen om Salomon peker seg ut. Og William Faulkner, som jeg er svært begeistret for, er oppført med to titler som jeg ikke har lest. Forsmedelig.

Omfangsrik, dyptpløyende og ubehagelig roman om en familie der de fleste tror de står stødig som en samla enhet, men der det etter hvert viser seg ar de har egne agendaer, egne fordommer og ikke engang liker hverandre noe særlig. Far, "Whitey", som alle har sett opp til som den samlende kraft i familien, dør plutselig og brutalt, og vi blir kjent med reaksjonene fra hver enkelt av de etterlatte: enken Jessalyn og de fem barna. Innbakt i fortellingen får vi innsikt i klasseskille, raseskille, politiets maktmisbruk og gamle, stivna konvensjoner som settes på prøve. Jessalyn, som i begynnelsen framstilles som et lite, usjølstendig nek i skyggen av sin mann, er den som etter hvert begynner å vise styrke og bevege seg mot strømmen, til barnas forskrekkelse, bekymring og sinne. Omkvedet er unisont fra de eldste barna: "Hva ville far ha sagt?" "Hvordan kan du svikte fars minne på denne måten?" Bare yngstemann, familiens "svarte får", som alle de andre tar avstand fra, viser toleranse og godvilje.

Boka var lang, men ble aldri langtekkelig. Slutten ble litt for åpen etter min smak, så terningen landa på fem. Men Joyce Carol Oates er fortsatt en av de forfatterne jeg setter høyest.

Det spesielle for meg var at jeg faktisk kjente meg igjen i en god del av familiebeskrivelsen, enda jeg er vokst opp i en relativt fredelig og lite utagerende familie. Men de felles minnene, alle "standard-replikkene", alle minneverdige utsagn fra nære og fjerne familiemedlemmer og husvenner, der var jeg på hjemmebane! Den dag i dag skal det bare et lite felles stikkord til under et møte med en eller annen slektning, så dukker de opp, onkler og tanter, sitater fra bøker o.l.

Italias historie fra mellomkrigstida og framover kjente jeg vel til i grove trekk, men her fikk vi også et innblikk i hvordan både fascismen og krigen påvirket hverdagslivet i ulike lag av befolkningen. Tankevekkende og interessant. Jeg endte på en femmer.

Men i likhet med deg falt jeg litt av lasset mot slutten, da persongalleriet ble for omfangsrikt.

Vi får ulike assosiasjoner når vi leser! Alice og Guthrie gikk under min radar. For øvrig opptrådte Frank og Joe Hardy i settinger der de ikke framsto som de prakteksemplarene de var i fordums guttebøker - tvert imot.

Hva er virkelighet, hva er drøm, og hva er ønsketenking i denne fortellinga? Her gis det så mange tolkingsmuligheter at det er bare å la leserfantasien få fritt spillerom. Hovland illustrerer på sitt finurlige vis hva som kan skje når hendelser som er avgjørende for et ungt menneskes mentale utvikling, forties.

Apropos referanser: I huset der hovedpersonen vår bor, finnes det tre bøker: Bibelen, Huck Finn og ei bok om Elvis Presley. Det virker ikke som den unge gutten har lest stort annet enn dette. Men Hardyguttene dukker likevel opp et par steder i opplevelsene (drømmene?) hans. Mystisk.