Bokelskere.no

Jeg hadde nok for høye forventninger. Marie Takvam har vært en av mine favorittdiktere i mange, mange år. Naturligvis fikk jeg med meg det meste som ble skrevet om henne i "hine hårde dager" om utagerende oppførsel, skamløs ekshibisjonisme og etter hvert alkoholisme og demens. I denne boka hadde jeg venta å få utfyllende kjennskap til Marie som privatmenneske, og det er her jeg synes sønnen svikter. Han levde tross alt midt i en familie på fire helt til han var langt oppe i tenåra, men denne delen av livet feier han over med en harelabb.

Den yngre Marie Takvam var kjent fra "Barnetimen for de minste" gjennom en tiårsperiode som en del av oss fremdeles husker. I disse barnetimene underholdt hun oss med historier og sjølskrevne dikt og sanger. Hadde det ingen innvirkning på stemningen i heimen? Leste hun eventyr for barna sine? Sang hun for dem? Oppdro hun dem? Inspirerte hun dem? Og hvor ble det av lillesøster i alt mylderet? Hun er såvidt nevnt i en bisetning der Magnus tilstår at han ble grepet av heftig sjalusi da hun ble født.

Grunnen til at terningen min landa på en firer, er alle de herlige dikta han legger inn i fortellingen; et klokt grep all den tid han virker så uvillig til å gå i dybden på følelser i selve teksten.

Jeg har googla en del de siste dagene for å finne spor etter Marie Takvams opptredener i Barnetimen for de minste, men uten hell. Har ikke NRK noe av dette i arkivene sine? Trist hvis ettermælet hennes skal bli stående som "utagerende, skamløs, sint og alkoholisert kvasi-feminist". Jeg synes ikke denne erindringsboka endrer noe på det

Og et ørlite element av krim får du jo også ...

Nå har jeg lest ferdig den engelske versjonen, og terningen landa på en firer. Mordmysteriet og arbeidet med oppklaring er både spennende og interessant, men som helhet synes jeg ikke boka fortjener toppkarakter, av flere grunner.

For det første ble persongalleriet altfor omfattende for meg. Det tok atskillige sider før jeg ble noenlunde fortrolig med hvem som var hvem av elever, pleiere og mer perifere personer av betydning. For det andre: Bakgrunnshistorien er i overkant kompleks og blir presentert litt seint i hendelsesforløpet. For det tredje synes jeg Ms James har falt for fristelsen til å legge inn dramatiske hendelser som egentlig bare forsinker utviklinga, uten at det har noen annen hensikt enn å framheve Dalgliesh som en eksepsjonelt utholdende og samvittighetsfull person. Det får vi ellers såpass mange bevis på ellers i boka at dramatikken hadde vært unødvendig.

En annen åpenbar grunn til at jeg strevde litt, var språket, med et ordforråd som langt overstiger den engelsken jeg er komfortabel med. Jeg har tidligere lest James-romaner på originalspråket og kan ikke huske at det var så avansert. Mulig hun modererte seg litt med alder og visdom?

Du kom meg i forkjøpet, Gretemor! Jeg ble også nysgjerrig og bestilte faktisk originalen fra Bokklubben, siden jeg lenge har vært Dalgliesh-fan og faktisk ikke hadde lest denne boka før. Så langt har jeg konstatert at Ms James bruker et avansert språk (eller at jeg er ute av trening i å lese engelsk) - jeg må iallfall lese sakte for å få med meg alle detaljene, og ikke minst ironien, som er ganske bitende iblant!

Mulig jeg ser den leie oversettertabben i etterpåklokskapens lys, men jeg ville tvilt på at en oversetter tok det for god fisk hvis en pasient ble tiiført melk intravenøst?

Det er lenge siden jeg leste denne, men den sitter som spikra i hukommelsen. Slutten husker jeg spesielt godt - der man kan velge hvilken historie man vil tro på. Genialt og kreativt!

Vi har altså ulike preferanser når det gjelder litteratur. Det betyr ikke at jeg "avfeier" de bøkene som ikke appellerer til meg.

Boka ble oversatt og gitt ut på norsk i 1951, samme år som den ble skrevet. Jeg har den i samlinga mi og har lest den som hyttelektyre et par ganger. Ok som ferieunderholdning, men den er ingen favoritt hos meg.

Det er skrevet så mange begeistra omtaler og delt ut så mange seksere her tidligere, så ytterligere jubel skulle være unødvendig. Likevel kan jeg ikke la være å uttrykke min begeistring -
og ikke minst beundring - for et enestående mangfoldig verk. Her får vi historie, geografi, politikk og personlige opplevelser og vurderinger vevd sammen til en vellykka enhet, med "Den russiske bjørnen" som sentrum.

Tankevekkende og interessant, kanskje spesielt i disse tider da folkeflyttinger er et hett tema. Vi har nok visst det lenge, men Erika Fatland gir oss ei sterk påminning om at folkeslag og nasjoner er blitt hersa og herja med fra de tidligste tider, og at flyktningproblematikk og fremmedhat har eksistert så lenge det har bodd folk på jorda.

Den kronglete vegen til de nåværende grenseavtalene mellom vårt eget land og Russland/Sovjetunionen var et kostelig kapittel!

Den største utfordringa for meg mens jeg leste, var geografien: Hvor ligger disse tidligere sovjetrepublikkene i forhold til hverandre og til naboene, spesielt i Sentral-Asia? Der er jeg fremdeles på tynn is, men det er ikke Erika Fatlands skyld. I likhet med mange andre gir jeg denne en soleklar sekser!

Det er ikke sikkert det blir med det første. Leselista er lang.

Denne boka fikk jeg lyst til å lese etter å ha lest omtalen din. Men hvorfor har du bare gitt den en treer når du omtaler den så positivt?

Solstol på terrassen, med fuglesang og insektsurr som komp i bakgrunnen. Det var nok ikke rette settingen for Shakespeare-tragedier. Men jeg prøvde seriøst.

Dramalitteratur krever nok en god del mer fokus enn annen skjønnlitteratur. Jeg gikk meg vill i navn, forkledninger, hvem som svikta hvem, og lot meg stadig forstyrre av rollefigurer som kom og gikk. Prøvde å visualisere scenene og kulissene, men fikk ingen bilder på netthinna. Klarte ikke å engasjere meg i moralen heller - det ble reint for mye maktkamp, svik, skyld, intriger, feiltolkinger og misforståelser undervegs.

At de fleste personene får et sørgelig endelikt, tyder jo på at de alle har gjort seg skyldige i ett eller annet, men noen overlever altså - og dermed har vi det gående igjen. Hva det er mesteren vil fortelle oss, går meg hus forbi - hvis det da ikke er så enkelt at han råder oss til å ta lærdom av historien.

Beklager, William - jeg burde antakelig ha sett dette på en scene før jeg ga meg i kast med det på prent. Kanskje en annen gang ...

Denne skulle jeg gjerne ha lest -hvor får man tak i den?

Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.

Jeg skjønner at det er nødvendig å ha inntekter, men hva med utgiftene? Er det ingen mulighet for at de kan reduseres?

Noe sånt har jeg aldri forestilt meg når det gjelder dette nettstedet. Hvis det viser seg at Bokelskere bevisst lar seg og medlemmene bruke på dette viset av kommersielle aktører, kommer jeg til å melde meg ut. Hvis ikke, har admin en seriøs oppryddingsjobb foran seg.

Egentlig er jeg enig med deg, men denne gangen ble det så påfallende mange innlegg om samme bok i omtalene at jeg følte trang til å snoke litt i medlemslistene, og fant ut at her var det noe muffens. Utrivelig at Bokelskere blir invadert av slikt, på bekostning av mer seriøse bidragsytere, synes jeg.

Pussig observasjon i dag: Nyutgitt bok har på få timer fått fem-seks omtaler fra "bokelskere" som kun har den aktuelle boka i "samlingene" sine, og som har vært medlemmer i mindre enn et døgn. Alle med terningkast 6. Bokelskere kan brukes (misbrukes?) til så mangt. eller er jeg i ferd med å bli en konspirasjonsteoretiker?

Nei, her er ingen ting sikkert. Men særlig sannsynlig er det vel ikke at Raili står naken og hutrer under ei bru mens hele den lokale overklassen seiler forbi i tur og orden og blir borte - hvor?

Drømmer og visjoner kan man ha også i en slags våken tilstand. Og "sove" betyr ikke nødvendigvis å ligge; en del mennesker gjør og opplever de underligste ting i søvne.

Så ei helt bokstavelig forklaring på denne opplevelsen kjøper jeg ikke.

Nå henter jeg fram Seierherrene fra bokhylla. Det er mange år(tier?) siden jeg leste den, men etter å ha avslutta Bare en mor føler jeg at Jacobsen er i ferd med å etablere sin litterære forbindelse mellom Helgeland og Oslo.

Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.

Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.