Bokelskere.no

Ferielektyre i år - lest for andre gang. Jeg tok den med på hytta fordi jeg husket at jeg likte den da den kom ut, men husket ikke helt hvorfor. Nå husker jeg hvorfor!

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Godt sagt! Det var romanformen som fikk piggene ut hos meg også. Å se Undset fra en ny synsvinkel var saktens interessant, men jeg ville nok ha foretrukket en biografi. Må visst se meg om etter en Undset-biografi, selv om det ikke er min favorittsjanger.

(...) en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og
femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives
der.

Fin omtale - jeg slutter meg til det meste! Men jeg kan ikke si at jeg trivdes særlig godt inni Ellings hode. Stort sett følte jeg sterk uro for hva som kunne skje, særlig i situasjoner uten "sikkerhetsnett".

For øvrig syntes jeg boka var så medrivende at jeg nå har starta på repetisjonsøvelsen. Utsikt til paradiset og de tre påfølgende er tatt fram fra hylla igjen, og den sist utgitte skal nok leses med tid og stunder.

Er det ikke nettopp det vi driver med nå, da?

Du varslet jo på forhånd at du ville lese boka med "politiske briller". Greit nok. Men et annet sted i denne tråden blir det undestreket at man skal skille klart mellom forteller og forfatter. Det er jeg helt enig i.

I denne boka har vi en allvitende forteller som kan framføre synspunkter fra hvor som helst: forfatteren, persongalleriet eller "folkemunne". Hvem er det som står bak karakteristikken av f.eks. Oline? Av Barbro med sin ynkelige lille "negerhjerne"? Av Inger med sine skiftende sinnsstemninger og sensuelle legger? Og hvem er det som gjør narr av Brede, Aronsen, Eleseus og morbror Sivert?

Jeg opplever Markens grøde som ei fortelling inspirert av tanken om å være "sin egen lykkes smed". Man setter seg høye mål og lykkes ved hjelp av hardt arbeid og nøysomhet - og gjerne en god porsjon skepsis til dem som ikke følger den samme drømmen, og framfor alt til dem som følger drømmen, men mislykkes. En roman kan saktens leses som et politisk manifest, men med denne romanen synes jeg det blir helt feil.

Det gikk jo som det bruker å gå når jeg begynner på ei bok jeg synes om, og det attpåtil er sommer og mye ledig tid pga. omstendighetene: Markens grøde er utlest og funnet like god som før. Det må være lenge siden sist jeg leste den, for mye var gått i glemmeboka.

Først og fremst er det språket som begeistrer meg. Snauhogde setninger, nordnorsk i klangen (ja, for det klinger faktisk!), smått ironisk, både med godvilje og med snert, og med overraskende og kreativ ordbruk iblant. Hamsun var en makeløs språkbruker!

Hvorvidt han også var en reaksjonær rasist, skal jeg ikke mene så mye om. Når det gjelder samer, hadde han de samme oppfatninger som de fleste andre både på den tida og delvis helt fram til i dag. Men å tolke teksten dithen at samer ikke var mennesker, er ganske søkt.

Romantiseringen av naturalhusholdet er rørende, synes jeg. "Har man alt man trenger, så trenger man ikke mer." Men Isak trengte jo etter hvert både det ene og det andre: Kvern, smie, sagbruk, slåmaskin ... Når ville alle behov ha vært dekket? Sluttkapittelet er jo rein idyll, men om man tenker litt framover? Hvor ville drømmeren Knut Hamsun ha satt sluttstrek for moderniseringa?

Jeg venter litt med å kommentere persongalleriet, med ett unntak: Geissler. Det er noe helt spesielt med denne fyren som dukker opp i kritiske øyeblikk og ser ut til å holde sin hånd over folket på Sellanrå. Hvem er han, og hvor har han autoriteten fra? De andre vi møter, kommer fra ikke-navngitte steder hvis de ikke er fra "bygden", men Geissler kan plasseres nøyaktig på kartet: Han har røttene sine på Garmo i Lom, akkurat som Hamsun sjøl. Med det i bevisstheten føler jeg at det blir noe nesten overnaturlig over denne skikkelsen. (Han får meg forresten til å tenke på kølfogden Hedström hos Falkberget, som holdt sin hånd over An-Magritt.)

Når kan vi tenke oss at denne historien utspiller seg? Isak må jo ha vært en yngre mann da han slo seg ned i "marken" - noen tiår før forrige århundreskifte, kanskje? Det eneste sporet jeg har lagt merke til, er at overgangen fra daler til krone ble for vanskelig for morbror Sivert. Denne overgangen skjedde rundt 1875, fant jeg ut.

"The mirror cracked from side to side ..."?

Jeg synes Fiolinane var ei god bok, selv om det ikke var den jeg stemte på. Ikke enig med deg i at den var tung; ville heller sagt dyster og urovekkende.

... og vinneren ble Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad. Den har jeg ikke lest, men det går det jo an å rette på. Skjønt en tusensiders murstein virker unektelig nokså krevende.

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

Nok en ellevill forviklingskomedie fra Paasilinna. Men mer enn det: Her får vi en ny påminnelse om krigens meningsløshet. Mye å le av undervegs i beretningen om de to sovjetiske spionenes oppdrag i Finland, men man trenger ikke å lete mellom linjene for å finne mye å gråte av.

Regner med at du bringer temaet på bane da, med tid og stunder.

Jeg beholder mine progressive briller - de duger til det meste!

Det er jeg med på. Tenkte du å snike den inn i køen nå rett etter Hamsun, eller følge "same procedure as every year"?

Helt OK. Jeg stemte både på denne og Ditlevsen i første omgang - det kan godt hende jeg tar begge fram fra hylla om et par dager.

Kåringen av "tiårets beste norske roman" på BOK365 er lite kjent, tror jeg. Hver gang jeg er inne for å sjekke stoda, må jeg leite meg fram til saken. For ca. ei uke siden finleste jeg innledningen, og fant ut at man kan stemme flere ganger: 1 gang per dag per enhet, mener jeg det sto. Jeg regner med at jeg er en "enhet" i denne sammenhengen og har derfor stemt på favorittboka mi fire ganger nå (uten at den har rykket framover i køen). Vi kan altså stemme hver dag t.o.m. 31. mai, da juryens preferanser og lesernes skal slås sammen og vektes 50/50. Litt klønete opplegg, eller?

Dette er en roman, basert på livet til maleren Anders Svarstad, som i noen år var gift med Sigrid Undset og hadde tre barn med henne.

Mens jeg leste, tenkte jeg stadig: Ville jeg ha funnet dette interessant hvis det hadde vært en roman om en fiktiv maler og hans kunstneriske ambisjoner? Jeg tror ikke det. Tidvis følte jeg meg som en (ufrivillig) kikker - her blir det utlevert detaljer om ekteskapelige relasjoner, omsorg/neglisjering av syke barn, intriger i kunstnerkretser, navngitte "konkurrenter" og støttespillere som blir svikere. Det mest interessant syntes jeg var Svarstads utrettelige eksperimentering for å finne den riktige rødfargen eller andre "riktige" farger i malerarbeidene sine, men det ble for mye av slike beskrivelser.

Hadde ikke dette handlet om to av våre store kulturpersonligheter, tror jeg ikke jeg ville ha vurdert å lese boka. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall en litt mindre dyptgripende historie uten alle de pikante detaljene.

Les gjerne boka og gi meg litt motbør hvis jeg har vært for negativ her!