Takk for påminnelsen! Jeg har vakla mellom flere muligheter, men siden det bare er mannlige forfattere som er foreslått hittil (gode forslag!), lander jeg på Den gode jord av Pearl S. Buck. Nobelprisvinner fra USA, men best kjent (og mest anerkjent) for skildringene fra Kina, som hun hadde svært god kjennskap til.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hun vakte nok en del oppstyr med virksomheten sin, ja - både fra privatliv, talerstol og skriving.

Vredens barn er bok nummer 2 i det som kalles "Jernbaneeposet", som etter hvert kom til å omfatte sju romaner. Det handler igjen om Västerbotten-miljøet, men starter før forrige århundreskifte. Krøniken består av Din tjener hører (1978), Vredens barn (1980 - Nordisk Råds litteraturpris), Nabots sten (1982), Den vidunderlige mannen (1983), Jernkronen (1987), Livsens rot (1997) og Uskyldens øyeblikk (2001).

Vredens barn kan trygt anbefales, men jeg tror du vil ha mer glede av den hvis du først har lest Din tjener hører.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg slutter meg helt og fullt til alt du skriver om formuleringsevne og innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Jeg vil gjerne føye til enda en kvalitet, som kommer fram både i denne og de andre romanene jeg har lest av Sara Lidman, nemlig et "brennende hjerte, som aldri ga tapt for tvil", for å vri litt på Rudolf Nilsen. Og gjennom hele livet sto hun på barrikadene i kamp for det hun brant for.

Jeg har lest en god del av skjønnlitteraturen hennes, men burde kanskje ta for meg noe av alt det andre hun skrev?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Javisst!

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ja, er det ikke underlig hvordan folk plutselig begynner å komme med krav?

Den innstillingen blir mer og mer alminnelig blant folk at det er nok å være født. Dermed har en alle slags rettigheter uten videre.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nok ei bok jeg aldri ville funnet fram til uten Bokelskere. Forfatteren hadde jeg heller aldri hørt om før boka ble foreslått som felleslesing i Kjells lesesirkel. Den nådde ikke opp i avstemningen, men omtalen vekket interessen min, og nå er den altså lest.

Merkelig roman om to kvinner som lever i fortida. "Prostinnen" Adele og tjenestejenta Alma deler huset med en anselig samling av utstoppa fugler, arven etter den avdøde prosten. Den eneste arven Adele har så noenlunde kontroll over og passer på som en museumsvokter. Resten av arven fra prostens familie er delt litt i hytt og vær mellom enken og prostens to søstre, og en stor del av boka består av lange enetaler/dialoger mellom Alma og Adele hvor det uavlatelig handler om hvilken urett de er blitt utsatt for. Alma har også en historie å fortelle: Hun er også blitt snytt for sin arv fra gården der hun vokste opp - og her er det også svigerinner som har sørget for å karre til seg på hennes bekostning.

Innimellom får vi høre dialoger med bipersonene også, - de samme historiene, men med forskjellige vinklinger. Her er mye oppmagasinert bitterhet - jeg finner ikke et eneste lykkelig øyeblikk hos noen av disse menneskene. De graver seg ned i krenkelser og har ikke evne (vilje?) til å stå opp for det de mener er rettferdig.

Ut fra det jeg har skrevet hittil, ser dette altså ut til å være ei nitrist, deprimerende bok. Og det er riktig, på et vis. Likevel syntes jeg den var spennende. Disse kvinnene lever i et mannssamfunn og preges av det. (Fuglene var hans!) Jeg fikk godhet for både Alma og Adele, enda så umulig de gjør det for seg sjøl. Jeg blir sint på bipersonene (også mennene), men føler også medlidenhet med dem.

Ei bok man ikke blir helt ferdig med. Takk for tipset, Lillevi!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg lurte litt på om jeg hadde vært for streng da jeg lot terningen lande på totallet for denne boka. Men etter å ha begynt på Byens spor - Maj av Lars Saabye Christensen, har jeg god samvittighet. Det er forskjell på gode og dårlige forfattere. Stor forskjell!

En av bokomtalene på omslaget hevder at romanen bidrar til å "kaste lys over en mørk del av Irlands nyere historie". Jada, temaet er ikke uinteressant, men når forfatteren dynger på med absolutt alle klisjeene vi kjenner fra "ekte dameromaner", blir det i meste laget. Utroskap, sykdom, selvmord, bygdesladder, uvennskap - alle ingrediensene er der. Overkill! I tillegg er fortellingen dårlig strukturert og språket stedvis klønete. (Det siste bør nok oversetteren ta noe av ansvaret for.) Skjønner ikke hvorfor jeg gadd å lese ut boka.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg tror ikke lydbok hadde fungert for meg, da hadde jeg måttet spole tilbake i eninga for å sjekke hva det egentlig var han hadde sagt på forrige side, om han var på vei oppover eller nedover Thereses gate, hvorfor han plutselig tenkte på Jørgen Tesman osv. osv. Det er lettere å bla att og frami ei bok av papir. Men hver sin smak!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det nærmer seg 40 år siden jeg leste Multelandet av Sara Lidman, men jeg husker at det var ei glitrende god bok. Derfor er det på tide å lese den om igjen, har jeg tenkt. Hyggelig om flere vil lese den samtidig!

Boka ble gitt ut i 1955 - og da Bokklubben ga den ut på norsk i 1979, ble den presentert i Bindestreken av Ivar Öhman. Han skrev blant annet dette:

Jeg vil tro at man til og med i Missenträsk i dag leser
Multelandet med større forståelse enn i 50-årene. At man ser hvor ømt hun omfavner dem som livet ikke elsker, såvel statens husmenn som
andre av tilværelsens proletarer. Og - at de akkurat som de norske
leserne som nå møter Multelandets folk, ser hvor mye barsk humor og
overmodig sannhetslidenskap som finnes i romanen.

Mitt forslag er altså Multelandet av Sara Lidman

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Omsider er boka ferdiglest. Hvem skulle tro at 200 sider skulle ta så lang tid? Om noe skal kalles en fragmentroman, så må det vel være denne.

Hovedpersonen går hjemmefra for å kjøpe sushi til seg og kona, som ligger hjemme og er alvorlig syk. Det er en kort spasertur, men vår mann lar seg stadig distrahere av møter med mennesker, dyr, arkitektur, lukter og lyder og blir etter hvert å sammenlikne med Odyssevs på sin kronglete vei hjem fra Troja mens Penelope venter hjemme. Tankene hans springer hit og dit, refleksjoner omkring dem han møter, plutselige digresjoner om vær og vind - men den røde tråden kommer til syne med jevne mellomrom: Redselen for at hans Penelope skal dø, og at han ikke skal greie å leve livet uten henne. Han utsetter hjemkomsten gjennom hele boka.

Bakgrunnen for denne romanen har Ole Robert Sunde sjøl fortalt om i intervjuer: Hans egen kone døde av kreft ei tid før boka ble til. Det la en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, i alle fall for meg.

Språket er lett og uttrykksfullt, men lettlest er det ikke. De plutselige tankesprangene, ofte bare markert med et komma, må tas langsomt om en ikke skal gå glipp av noe sentralt i innholdet.

Jeg ser at noen kritikere mente dette kom til å bli en klassiker. Det stiller jeg meg litt tvilende til. Tankestrømmen har så mange elementer med begrenset holdbarhet at en del av innholdet vil bli ganske uinteressant etter hvert, tenker jeg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hustadvika har alltid vært et beryktet havstykke, det husker jeg helt fra barneskolen. Vi brukte Nordahl Rolfsens lesebøker, og som femteklassinger grøsset vi over Arnulf Øverlands "Sjøfolkene på Hustadvika", landkrabber som vi var. Er det flere som har hatt samme tanker som jeg denne helga, mens cruiseskip, helikoptere og slepebåter har flimret over TV-skjermen? Husker dere diktet?

Her kom jeg over diktet og en artikkel om dramaet. Det var andre tider ...

PS: Dette nettstedet inneholder også mye annet snadder for bokinteresserte, blant annet quiz!

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Sammenlikningen med skuespillere er et godt poeng, Lillevi! Når man tenker etter, er vel Stevens også en slags skuespiller, men han har lært seg bare en eneste rolle, som han opptrer i uansett forestilling. Og når han ikke opptrer på sin vante scene, er han aldeles hjelpeløs og begår den ene feilen etter den andre. Han har ingen erfaring i å omgås "folk flest". Litt rart, egentlig, når man tenker over hva slags folk han har administrert som "sjef" for husholdningen på godset.

"Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange
av oss som hadde klart."

Nei, jeg er enig i det, det er derfor jeg tenker at denne historien egentlig er en forsvarstale.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

MULIG SPOILER

Jeg var litt på etterskudd da jeg begynte å lese, men kom ganske fort inn i handlingen. Nå har jeg lest ut boka, og min første følelse for Stevens var irritasjon. Rammehistorien foregår midt på femtitallet, og Stevens sitter fortsatt fast i en tradisjon som forlengst er avlegs: Lojalitet mot "herrefolket", som alltid vet bedre enn den gemene hop. Fortellingen hans er en serie av bortforklaringer fra en mann som sannsynligvis aldri tidligere har stilt spørsmål ved sin egen rolle i samfunnet.

Så leste jeg alle de gode kommentarene her, og fikk et litt mer nyansert bilde. Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre, med heller dårlige begrunnelser. Forteller han sin historie for oss, leserne, eller forsøker han å bagatellisere sin egen tilkortkommenhet for å trøste seg sjøl?

Han tar fatt på hjemvegen for å tilbringe "resten av dagen" hos amerikaneren og øve seg på nye omgangsformer - humor, av alle ting! Som han aldri ser ut til å ha vært borti i sitt liv. Men jeg skulle gjerne visst litt mer om "begynnelsen av dagen" - hva er det i fortida som har formet denne mannen til en sånn tråkmons?

Hvem er egentlig Stevens? Hvordan vokste han opp? Han må jo rimeligvis ha hatt ei mor - hva slags menneske var hun? Faren hans har tydeligvis vært en av de "store" (eller kanskje halvstore?) butlerne i forrige generasjon - inspirerte han sønnen til å følge i samme spor, eller fantes det ikke noe reelt valg? Forholdet hans til Stevens senior virker uansett noe anstrengt, selv om han understreker at faren ikke skal tiltales ved fornavn eller behandles som de andre underordnede. Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?

Alt i alt ei sørgelig historie om en sporgjenger som ikke greier å ta inn over seg at verden forandres - og i alle fall ikke vil uttrykke noen mening i sakens anledning, trass i at han har bedrevet politisk "namedropping" for å imponere bordfellene i Cornwall. "Dessverre, sir, men jeg kan nok ikke være til noen hjelp i den saken."

Her på Bokelskere har vi flere ganger hatt diskusjoner om hvorvidt ei god bok krever at hovedpersonene er sympatiske . Mange av oss har svart klart nei på det. Resten av dagen er et godt eksempel på dette. Sympatisk hovedperson - nei. God bok - ja.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg skal ut i verden en tur de nærmeste to ukene og kommer derfor ikke til å bli med på avstemningen, men et forslag vil jeg gjerne levere likevel.

Jeg har hatt lyst til å lese noe afrikansk ei stund nå og har vaklet litt mellom Nadine Gordimer og André Brink, som begge har skildret rasemotsetninger i Sør-Afrika med kritisk, hvitt blikk, både fra før apartheid-tida og etterpå. Jeg landet til slutt på Et funn av Nadine Gordimer, som fikk Nobelprisen i 1991. I denne romanen handler det ikke bare om svart/hvit, men om kultur- og klasseforskjeller i litt videre forstand. Ikke umulig at man kan finne paralleller til dagsaktuell samfunnsdebatt her hjemme også..

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Bokklubben har også lagt ut en liten "tjuvstart" - men bare ni bøker. Ikke stort å løpe etter. Det blir vel til at jeg kjøper litt i år også, men 31 synes jeg var ekstremt. Så mye lesverdig fant ikke jeg i fjor. Men vi får vel se ...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg prøver alltid å unngå bøker med den typen omslag. Det betyr nok at jeg kanskje går glipp av noen gode bøker, men til gjengjeld slipper jeg unna en hel del middelmådigheter. Denne serien har jeg ikke vært fristet til å begynne på, trass i overveldende opphaussing.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Leseperioden begynner å nærme seg slutten, og ei oppsummering er kanskje på sin plass? Jeg har lest mye av Bringsværd før, så jeg er godt kjent med skrivestilen hans når det gjelder romaner, essays og betraktninger.

Jeg har verken barn eller barnebarn, så barnelitteraturen hans kjenner jeg ikke. Men "voksenromanene" preges alltid av stramme setninger, hyppige punktum og en utpreget muntlig språkstil. Det passer ypperlig med "fragment"-konseptet. Enkelt og komplisert: Vi leser, vi tar pauser og vi tenker. Mister kanskje noe på veien, men kan gå tilbake og finne det igjen. Eller finner det kanskje igjen lenger ute i historien.

Samtidig er faktainnholdet såpass interessant (og fjernt for en historie-ignorant) at man nesten tvinges til å sjekke settinger og sammenhenger nærmere. Man blir klokere av å lese Bringsværd, vil jeg påstå.

Forslagsstilleren har hittil glimret med sitt fravær. Hvor blir du av, annelingua?

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Mitt første møte med Saramago. Jeg falt pladask. Navnene Balthasar og Blimunda kommer jeg til å huske så lenge jeg lever, uansett språk. Men skal jeg lese krøniken igjen, vil jeg fortsatt foretrekke norsk.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja huff, å forsvinne inn i fantasiens verden er en uting.
Ut fra sitatene du har lagt ut, tenker jeg at boka må være interessant, og ikke minst provoserende - men jeg er ikke sikker på om jeg tåler den slags sinnsbevegelser lenger.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

moiraMarianne MGVellie d.Leseberta_23EmilieskIngeborg GHanneIngunn ØvrebøBertyAnjaAnniken RøilErikWenkeHilde H  HelsethBoktimmyHildeStian DalbergRufsetufsaKay NilsenHarald KBjørg Marit TinholtTuridEivind  VaksvikHallgrim BarlaupKaroline in WonderArcticDwarfAndreas BokleserHilde AaBjørg L.LailaHilde Merete GjessingBjørner SandomkriraNeda AlaeiSunniva83Beathe Solbergingar hJulie StensethMarte