Bokelskere.no

Gjennom visiret kunne eg sjå auga hans. Eg tenkte at det var som å sjå opp i stjernehimmelen og ut i universet. Du visste at det fanst liv der ute ein plass, men du kunne ikkje sjå noko teikn til det.

Spenn? Vil du tjene spenn, kan du handle med heroin. Straffa er omtrent den samme. Det er det snuten og godtfolk kaller forebyggende tiltak. At stoff er stoff, og straffene omtrent like høye uansett i hvilken bransje du driver på. Den eneste viktige forskjellen, en forskjell som propaganda-apparatet har valgt å overse, er at av heroinen dør du, mens hasjen lar deg leve videre. En liten forskjell for journalister og feite direktører. En liten forskjell for den lovlydige borger, som riktignok drikker seg snydens noen ganger i uka, men like fullt tar avstand fra «narkotika». Og en liten forskjell for snuten, som egentlig ikke gråter så sårt selv om noen går føyka. Stoff er stoff, enten det dreier seg om hvitt pulver eller svart kvae. Ferdig med det. Hasjen er jo bare det man begynner med, heroinen den naturlige konsekvensen når hasjen ikke virker lenger. Latterlig! Umulig! Men ingen kan si noe. Ingen kan protestere. Gjør du det, står folkehopen klar til å tenne bålet ditt. Jeg tenkte på meg sjøl. Min egen dop-karrière. Hadde hasjen noen gang slutta å virke på meg? Nix. Aldri. Men det er en offentlig sannhet at før eller seinere må du ha sterkere saker. En blank løgn, som ingen andre enn snuten tjener på å ha svirrende rundt som sannhet. Og jeg tenkte tilbake på min egen omgangskrets opp gjennom åra. Hasjfolka jeg hadde kjent, både i Oslo og andre steder. Jeg kunne sette opp ei navneliste på flere hundre dersom det var nødvendig. Og av alle de folka jeg har i minnet, av alle de jeg hadde delt pipe med, fantes det fire – fire som hadde kjørt seg ut på junk. To var døde, to sto for tur. Og alle unntatt Tone hadde en ting til felles bortsett fra at de en gang hadde «begynt» med hasj: De hadde sona mange og lange fengselsstraffer allerede før de blei skikkelig tørre bak øra. Jeg hadde aldri hørt noen gjøre seg formeninger om hva det hadde gjort med dem. Det er hasjens feil, ferdig med det. På en måte er det jo sant – de blei tatt litt for tidlig med litt for mye. Det er ikke lett å være kriminalisert, og det er ekstra hett for den som bare er femten år. I virkeligheta er det Norsk Lov som har kjørt dem ut, ikke noen uskyldige rever. Jeg hadde sett og kjent dem før de åka inn, og jeg hadde sett, men ikke kjent dem etterpå. Og jeg hadde brent etter å gi debattantene fra «Forbundet mot rusgift» skikkelig på kjeften. De som breia seg i spaltene i Klassekampen og oppfordra til å angi venner og bekjente til snuten dersom de brukte hasj. Fy faen som jeg forakta de folka. Fy faen som jeg forakta de som satt i redaksjonen og lot den slags vås trykke. De revolusjonære som blindt godtok politiapparatets radbrekking og ikke våga å se heroin-trafikken i større perspektiv enn at «noen oppe i åsen tjener spenn på norsk ungdom».

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst.

… og det siste han sier før han kaster seg inn i drosjen, han som var med på å gi livet mitt en ny retning da jeg var femten år gammel, går rett i hjertet på den nervøse apekatten det er rettet til, og er dessuten, skulle det vise seg siden, det rene forsvarsel, uhyggelig nesten, om ting i gjære, men ennå ikke skjedd.

"Du må passe på deg selv. Med din energi. Så du ikke ødelegger deg selv."

Du skal se dere kommer styrket ut av det, hørte jeg en si til Eva. Hadde jeg hatt krefter til det skulle jeg tatt øksen som fremdeles sto plantet i tv-en, hugget av henne armen og gitt den til henne og sagt: Du skal se du kommer styrket ut av det.

I møtet med en tidligere kjæreste:

"Hvor skal du?" spør du med den samme høye stemmen, som om dere står flere meter unna hverandre. På asfalten mellom dere ligger en avis som har dukket frem fra den smeltende isen, gjennombløtt og opprevet som en kvestet fugl.

Han stod der hengde med armane. Kva skulle han fortelje henne? Ho visste ikkje kvifor ho var til. Og ho som var så skarp.