Bokelskere.no

Kanskje menn liker denne boken bedre enn jeg (kvinner?) gjør? Konkurransen om å være en éner, det tekniske ved stjernehimmelen og alle strabasene?

Jeg tviler ikke på at han er en god forfatter, men jeg har ikke lest noe annet av ham og må bare innrømmet at denne boken ikke falt helt i min smak.

Dessverre, denne ble for lang (560 sider!), mørk (til og med på forsiden!) og uinteressant (for meg): menn som hater hverandre og kjemper om å være best! Men jeg liker jo å bli bragt inn i et annet århundre (1700-tallet) og til Finnmark, og etter hvert (halvveis) ble den tidvis også litt spennende, - og med en interessant avslutning. Men bare terningkast fire fra meg.

Takk for tilliten! Men jeg ser jo at andre har likt den godt, og siden du har boken i hus, kan du jo ta en titt på den.

Ærlig talt, denne ble for kjedelig, - jeg må bare innrømme at jeg nå avbrøt den, hundre sider før jeg var i mål! Og det gjør jeg, som er i overkant interessert i historie og fortellinger om levd liv! Men det er lite liv over denne fiksjonsfortellingen, som Hoem kaller den, - vi kommer aldri under huden på Julie. Hoem har ytterst få kilder til hennes liv, og har ikke klart - eller villet - dikte frem stort mer enn ytre hendelser. Til gjengjeld har han gjort det til fulle, han har benyttet seg av alle tenkelige kilder til å beskrive hennes arbeidsoppgaver og omgivelser, - og for dem som er kjent i Bergen kan jo det ha en viss interesse, men for oss andre blir det for kjedelig i lengden. Det eneste positive, er at han lar henne ha en sterk personlighet med ønske om å være en selvstendig yrkeskvinne, uten mann og barn. Det er lett å tenke seg at en husjomfru var en "attergløyme", og det er sundt å få ristet litt opp i den oppfatningen.

Jeg vil også gjerne nevne denne brevvekslingen mellom Astrid Lindgren og en ung pike, "Brevene dine legger jeg under madrassen", som jeg har skrevet en omtale av her. Det er nok ikke akkurat det du er på jakt etter, den handler mest om den unge piken, men gir også et godt inntrykk av Astrid Lindgren (selv om det er bøkene hennes du er mest interessert i).

Jeg har lest Denna dagen, ett liv, og syntes den var veldig god, men den handler nok mye mer om hennes liv enn om hennes bøker. Jeg har også skrevet en omtale av den.

I "Landslova ord for ord" på nrk forteller Jørn Øyrehagen Sunde om Undsets kunnskap om og bruk av landsloven i Kristin Lavransdatter, - veldig interessant! Ca. 1 time og 12 minutter inn i Mannhelgebolken.

Og så vil jeg sterkt anbefale Dronning Ingerids land for å få en utfyllende og bedre forståelse av borgerkrigstiden!

Takk for grei og imponerende oversikt!

Handlingen i denne trilogien utspiller seg for nesten nøyaktig tusen år siden, - en utrolig spennende tid i Norge. Vi følger Sigrid, søster til Tore Hund, og hennes liv midt i de dramatiske og viktige hendelsene rundt slaget på Stiklestad. Hun var en historisk person som ble hardt rammet av kampene om makten i Norge, og Henriksen lar også overgangen fra norrøn gudetro til kristendom være sentral i handlingen. Sigrid var en stolt og sterk kvinne som slet med å ta kristendommen inn over seg, og i det tredje bindet, «Helgenkongen», dreier det seg mye om dette. For meg ble det der for mange tanker rundt synd og skyld og frelse, og jeg må innrømme at interessen dalte. Men Vera Henriksen hadde store kunnskaper om og god innsikt i de historiske hendelsene og tidens tanker, og det har vært interessant å følge disse på nært hold og leve seg inn i livet i Norge i tidlig middelalder.

Så fint å bli minnet på Gunnar Larsen! Jeg oppdager at jeg ikke har lagt inn de bøkene av ham som jeg har lest, hverken "I sommer", "Weekend i evigheten" eller "Bull". Det er noe veldig fascinerende ved tidsbildet og Oslo-beskrivelsene hans. "Bull" forteller om de to som hadde passet så godt sammen, men aldri møttes, - bare fikk et glimt av hverandre i skiløypa helt til slutt.

Jeg ble jo nødt til å sjekke hvor mange jeg hadde lest, og det ble nok bare seks.
Her kommer de:

Mi briljante venninne, av Elena Ferrante
Den underjordiske jernbanen, av Colson Whitehead
Veien, av Cormac McCarthy
Om forlatelse, av Ian McEwan
Årene, av Annie Ernaux
Historia om det tapte barnet, av Elena Ferrante

Jeg har vært i humør til å lese noe kjent, lett og hyggelig, så jeg fant frem Sølvhammeren av Vera Henriksen, som jeg leste på 60-tallet, da den kom. Det er første bind i en trilogi om Sigrid, søster til Tore Hund, og handlingen utspiller seg for 1000 år siden. Den er litt Kristin Lavransdatter "light", - språklig kan den imidlertid ikke sammenlignes, men det er deilig ferielektyre. Så nå har jeg vært på biblioteket og lånt oppfølgerne Jærtegn og Helgenkongen som skal med til fjells.

Takk for tipset! Jeg har ikke den tilgjengelig, men jeg kom på at jeg har en rekke arvede, gamle og slitte utgaver av bøkene til Mikkjel Fønhus, og jeg tror sannelig jeg skal prøve meg på en av dem!

Det har vært litt tunge tider i det siste, og jeg følte akutt behov for å ha noe hyggelig å lese på. Inspirert av Disney-filmen fra 1993 basert på denne boken, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å lese den igjen, - også for å sjekke hvor store friheter filmskaperne hadde tatt seg.
Jeg fikk denne boken da jeg var 13 år, og jeg elsket den, - den ble lest mange ganger i løpet av ungdomstiden. Dette var den første utgaven fra 1962, og jeg så på den som den første «voksenboken» min, - helt uten bilder, selv ikke på forsiden (bare på et papiromslag, som er forsvunnet).
Den handler om to hunder og en katt som tar seg tvers gjennom Canadas villmark på egenhånd, og det har vært en fryd å lese den igjen! Det er tette og gode beskrivelser av naturen de drar gjennom, og også dyrenes oppførsel er godt beskrevet, - som naturelsker, hunde-eier og tidligere katte-eier var det mye å kose seg med der.
Også filmen har jeg kost meg med sammen med barnebarna, men jeg må jo konstatere at det er forandret ganske mye på historien. Det viktigste er at historien om eierne til dyrene er endret, samt at dyrene i filmen har skiftet alder og karakter. Men i filmen har dyrene stemmer som gjør at vi får vite hva de tenker, noe som gjør dem mer menneskelige og skaper mange morsomme situasjoner, - veldig populært blant barna! Dessuten er det utrolig imponerende hvordan de har fått dyr til å spille disse rollene, - for det er en spillefilm, og med mange vakre naturbilder.
Så hvis man ikke sammenligner, er både bok og film fine opplevelser, - men altså nokså forskjellige.

Jeg må starte med å innrømme at jeg ikke har lest noe av Fosse før, - jeg har visst trodd han var for sær og vanskelig for meg. Men nå har jeg lest Trilogien, - og er blitt helt betatt! Underveis tenkte jeg at stilen minnet litt om bøkene til islandske Jón Kalman Stefánsson, som jeg er veldig begeistret for, men så måtte jeg jo sjekke, og det viste seg at det heller er omvendt, for Fosse var først ute! Det er noe utrolig fascinerende med de glidende overgangene mellom nåtid, fortid og fremtid, og mellom drøm og virkelighet! Den nesten tidløse historien dreier seg om det grunnleggende viktige her i livet, - kjærligheten mellom mann og gravid kvinne, og strevet med å skaffe husvære og mat, noe som innledningsvis gir assosiasjoner til Josef og Maria. Men fortellingen blir mer «creepy» etterhvert, før historien avrundes i et større perspektiv, gjennom flere slektsledd. Språket er korthugget og virkelighetsnært med suggererende gjentagelser, samtidig som det altså fører oss gjennom tid og rom, - mesterlig!

Interessant å bli oppmerksom på den, jeg har bare lest Finnskogtrilogien.

Boken inneholder Sigrid Undsets brev til en såkalt brev-venninne, fra hun var 16 år og opp i voksen alder. Det har vært utrolig interessant å bli kjent med den unge Sigrid og følge hennes utvikling, - hennes tanker og liv fremstilt uten filter, nesten som i en dagbok. Hun var jo tidlig klar over at hun skilte seg fra de fleste andre unge kvinner, og følte at hun i den ukjente Dea fant en som forsto henne. Ved siden av tanker rundt sin egen natur og hverdagsliv, får vi skildringer av Kristiania rundt århundreskiftet og tanker om hva hun har tenkt å skrive, - hodet hennes boblet over av ideer. Særlig er det interessant å lese hvordan hun hadde hele handlingen i Olav Audunssøn klart for seg i ung alder, riktignok med andre personer i et annet land, men hele det kompliserte forholdet mellom personene og deres liv sto klart for henne i en alder av 20 år!

Etter hvert blir det lenger avstand mellom brevene, men vi får oppleve hennes rørende og forelskede beskrivelse av de første årene med Anders Svarstad. Så blir det mest julekort, mens det siste brevet er fra Stockholm i slutten av mai 1940, etter at sønnen Anders hadde falt.

Og jeg har fått ha et nært og personlig møte med den store forfatterinnen, - og et eksempel på livets gang.

Det var med sorg jeg oppdaget at Paul Auster døde 30. april, - jeg har hatt stor glede av flere av bøkene hans. En facebookvenn la ut dette sitatet om Austers forhold til det å skrive, - veldig godt sagt:
“Surely it is an odd way to spend your life - sitting alone in a room with a pen in your hand, hour after hour, day after day, year after year, struggling to put words on pieces of paper in order to give birth to what does not exist, except in your head. Why on earth would anyone want to do such a thing? The only answer I have ever been able to come up with is: because you have to, because you have no choice.”

Og jeg er veldig glad for at han gjorde det!

Her er en lenke til en omtale av ham i The Guardian: skriv lenkebeskrivelse her