Bokelskere.no

Og jeg må bare innrømme at jeg har glemt hele Edward!

Yess, - det var det, - takk skal du ha!

Jeg har merket meg en ny bok hvor jeg hverken husker tittel eller forfatter, og nå håper jeg å få hjelp her! Det er en mannlig, norsk forfatter som har skrevet en roman? som handler om naturopplevelser og fisking o.l., tror jeg, men det er ikke Lars Ellings bok, Fyrstene av Finntjern, jeg tenker på. Er det noen som kan hjelpe meg?

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Full av begeistring over «Ondskapens kall», løp jeg av gårde og kjøpte den neste boken om Cormoran Strike og Robin Ellacott! Men, det var kanskje ikke så lurt, den var på nesten 700 sider og det ble i meste laget for en gammel dame, - i hvert fall når det er et poeng at man skal følge med og merke seg alle små detaljer for kanskje å klare å skjønne hvem som har gjort hva og hvorfor. Jeg klarte ikke å holde ordentlig styr på personene og deres forhold, for meg ble det dessverre for rotete, - og det til tross for at en omtale påstår at dette er den beste av bøkene om disse to detektivene.

Men, når det er sagt, må jeg jo også si at jeg koste meg med skildringene fra London og av britisk «upper class», - jeg fikk litt Agatha Christie-fornemmelser innimellom. Dessuten har vi jo historien om hvordan forholdet mellom de to detektivene utvikler seg, og det er det jo morsomt å følge, -men altså, den ble for lang!

Denne søndags morgenen har jeg fortsatt å lese Løpe ulv. Den rommer fremdeles fantastiske naturskildringer, men har utvidet perspektivet ved å skildre hvordan hovedpersonen er på vei inn i alderdommen. For en som er eldre enn ham, er det mye å kjenne seg igjen i, - som i dette sitatet om hvor sterke minnene blir: "Erindringen er ingen jaktdagbok, tenkte jeg. Den rommer mye mer. Men hva kom det av at den åpnet seg? Etter så mange tiår. Et helt liv."

Akkurat nå, denne lørdags morgenen, har jeg, fordi avisen var forsinket, begynt på Løpe ulv av Kerstin Ekman, - og derved fikk jeg rett og slett en så stor leseopplevelse som jeg sjelden har fått, med noen naturbeskrivelser som kryper inn under huden på meg! Jeg har jo lest de fleste av Ekmans bøker og vært veldig begeistret for dem, men denne overgår foreløpig de fleste, - og damen er født i 1933, fantastisk!
Men ellers, egentlig, leser jeg krim for tiden, og er i Cormoran Strikes verden i Hvit død av Robert Galbraith, - bra nok, men i en helt annen klasse. Nå tror jeg nok at jeg vil veksle litt mellom disse to fremover, - Løpe ulv er så god at jeg er nødt til å nyte den i små drag!

De er nok ganske spennende og bloddryppende innimellom, i hvertfall denne, - det er så lenge siden jeg leste de to første. Jeg vil nok anbefale å lese dem i rekkefølge, for det er særlig de to hovedpersonene og utviklingen av forholdet mellom dem det er artig å lese om. Skjønt krimhistoriene er jo også fikse, - godt funnet på og godt skrevet, damen kan jo skrive! Det er avsluttede krimhistorier, mens slutten på denne var en ren cliff-hanger på det personlige plan, så begynnelsen på neste bok (Hvit død), som jeg nå er i gang med, faktisk er en direkte fortsettelse!

Jeg er veldig glad for at det ble så varmt at jeg ble fristet til å lese krim og gå inn i Cormoran Strikes - og Robin Ellacotts! - verden, - til tross for at den var full av ekle, perverse menn! Jeg hadde glemt hvor fine disse bøkene er, - så nå er det bare å løpe av gårde og kjøpe den fjerde!

Ja, - jeg liker den veldig godt, - tittelen til tross! Fortsatt god sommer til deg!

Varmen har slått meg ut og fikk meg til å kaste meg over sommerens andre krim (Ondskapens kall av Robert Galbraith, dvs. J.K. Rowling) og sette Per Pettersons Mitt Abruzzo på vent til kjøligere dager.

Edvard Hoem er en mester i å gi liv til fortidens mennesker på en troverdig måte, og det er stadig hans egne forfedre og -mødre og deres nærmeste som blir vekket til live. Han forteller her hele livshistorien til broren til en forfar, en felemaker som levde på første halvdel av 1800-tallet. Han har hatt god hjelp av profesjonelle til å lete i kildene etter fakta, og han forteller oss når han beveger seg for langt utenfor disse. Selve historien bygger altså på faktiske hendelser som blir stående som et skjelett, mens Hoem dikter inn omgivelser, opplevelser og tanker på en ypperlig måte.

Det eneste jeg har å innvende mot denne boken, er forlagets baksidetekst! Der blir livsløpet til felemakeren detaljert fortalt, og derved sletter de jo det som er av spenning i boken, - og det er virkelig ikke så lite, men jeg skal IKKE gjengi det her! Fratatt disse spenningsmomentene blir boken litt mer traust enn nødvendig. De detaljerte skildringene av hverdagsliv på begynnelsen av 1800-tallet er interessante nok for mange av oss, men boken ville vært tjent med at man hadde latt det være igjen en spenning knyttet til hvordan det ville gå.

Jeg sier jo ikke for mye når jeg sier at felemakeren til sist dør, og nettopp skildringen av hans siste år er særlig gode, - synes nå jeg, som er eldre enn han ble.

Det gikk plutselig opp for meg at jeg her ikke nevnte den romanen som har gjort størst inntrykk på meg i sommer, så den må jeg jo nesten legge til. Det er "Fyrstene av Finntjern" som jeg leste hjemme, før jeg dro på ferie på fjellet hvor jeg leste de andre. Det er en av de beste nyere norske bøker jeg har lest, og jeg har skrevet en omtale av den her.

Jeg fortsetter å lese Felemakeren av Edvard Hoem, - omtale vil komme.
God helg til deg også!

Om sommeren innbiller jeg meg alltid at jeg skal få lest så mye, og da særlig nettopp litt tyngre stoff, for det er jo da man skulle ha tid til det. I praksis blir det dessverre ikke så mye av det, men jeg har nok litt spesielle lesevaner da.

Jeg pleier ofte å få lagt inn en økt med lesing av essays, - det gir meg jo litt å tenke på når jeg har tid til denslags. På hytta leser jeg også gjerne litt dikt til morgenkaffen, - helst Hans Børli.

Men det samme stedet får meg også til å kaste meg over litt engelsk krim, - det er nesten obligatorisk, inspirert av de gamle Agatha Christie og Dorothy L. Sayers bøkene som står der og som har blitt lest gjentatte ganger. I år har jeg lest Mordene i Fleat House som jeg har skrevet en omtale av.

Ellers har jeg lett for å ty til bøker med en historisk vinkling, i år begynte jeg på Felemakeren av Edvard Hoem som tegner veldig bra!

Den boken jeg koste meg mest med i år, er imidlertid Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter som jeg ble tipset om av Lillevi, - den var det en fryd å lese!

Så kan det heller kanskje bli til at jeg må ty til en (god!) feelgood i vinterens mørke, - skjønt akkurat blomstergledene kunne sikkert leses med stort utbytte også da!

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.