ArcticDwarf siterer Potensgiverne av Karin Brunk Holmqvist
16:10, 4. juni 2019 Ingen har det som favoritt.
Men hun savnet faktisk den brennende lengselen under det gamle strikkede teppet, selv om hun ikke ville innrømme det for seg selv.
Jeg var ikke redd for å bli skutt eller sprengt i filler, men fikk de tak i deg, døde du hundre ganger.
På våre breddegrader tar de fleste livet av seg om våren. Folk tåler ikke at verden skal gjenfødes. At alt utenom dem selv skal begynne på nytt.
Den som murder et menneske, dreper hele menneskeheten. Den som redder et menneskeliv, redder hele menneskeheten.
Hva skyter man i mai annet enn seg selv?
Låner man et skytevåpen på samme måte som man låner en skjøteledning?
Stat kaller jeg det hvor det langsomme felles selvmord kalles "livet"
ArcticDwarf siterer Sukkertøymannen av Hauk Hildebrand
18:45, 8. mai 2019 Ingen har det som favoritt.
Åh, hvor godt ville jeg ikke ha likt å myrde ham med potetskreller, en dag vi hadde god tid.
ArcticDwarf siterer Sukkertøymannen av Hauk Hildebrand
21:49, 5. mai 2019 Ingen har det som favoritt.
"Jeg mener: hvorfor skal man høre på noen som heter det der, eller som heter.... Mallarmé? Jøssenam, det lyder jo som en sykdom, kanskje en slags farlig innvollsorm eller noe: Det er ute med meg; jeg har fått Mallarmé!"
Jeg begynte på Tirsdagsdamene, reisen til Lourdes i går og regner egentlig med å bli ferdig med den i dag, siden det er relativt lettleste greier. Så blir jeg nok å lese noe fra favorittsjangeren fantasy. Har en saftig trilogi av Leigh Bardugo liggende klar. Ellers får lesehelgen et tre timers avbrudd i morgen da jeg skal på kino og se Avengers: Endgame.
"Vi dør alle sammen," sa jeg. "Spørsmålet er bare når."
Jenta spaserte forbi, likegyldig, forførende, med øyne gjemt bak billige solbriller. Den gamle mannen rettet seg opp da jenta passerte. "Er ikke buksene dine litt for trange?" Spurte han. "Kyss meg i ræva, onkel," svarte hun.
ArcticDwarf siterer Full dark, no stars av Stephen King
13:25, 17. februar 2019 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
When it came to the dark fuckery of the human heart, there seemed to be no limit.
Dette er faktisk den mest fantastiske boken jeg har lest siden Harry Potter og De vises stein, uten å overdrive. Jessica Townsend har klart å skape et solid magisk univers og det finnes ikke slurv i den første boken om Morrigan Crow, hverken grammatisk eller når det gjelder handlingen. En bokelskers hjerte fryder seg!
Tidvis hysterisk morsom, men den snart attenårige jenta blir for meg kunstig. Nå har ikke jeg en jente, men en snart atten år gammel gutt og mens jeg finner han særdeles umoden til tider kan han ikke sammenlignes med henne.
Hele tiden mens jeg leste tenkte jeg at dette er en 6'er bok. Jeg trodde på handlingen, karakterene, drivkraften for plottet. Og så ramlet alt sammen på slutten. Faktisk så skjønner jeg ikke slutten helt. Sjefsetterforskeren går fra å være handlekraftig og tilstedeværende gjennom hele boken, for så å virke nærmest sykelig og forvirret på de siste sidene? Jeg vil uansett anbefale andre å lese Udyr fordi den er så drivende god helt til det gjenstår tjue sider.
ArcticDwarf siterer Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve av Ann Heberlein
20:31, 5. januar 2019 2 har det som favoritt.
....."Mennesker har rett til å treffe sine egne valg selv om det viser seg å være dumme valg." Æ ta livet av seg kan jo tenkes å være et slikt dumt valg. Har da individet rett til å gjøre det valget, også om det er et dumt valg?
Han var en lystig mann, Rolando, jeg har ikke arvet hans gode lynne, jeg har arvet hans fraværende pessimisme, for et sted i ham må det jo ha bodd en liten jævel som sa at alt går til helvete.
Hver uke ble de badet sammen med oss. De så ut som onde babyer der de satt med såpe i håret.
Jeg går mot vognen med faste skritt, drar opp døren og river av henne klærne og skriker at hun er ufordragelig stygg.
Sist sett
