Fantastisk vakker bok om sorg og mer til.

Jeg slet meg gjennom denne romanen og innså at jeg ikke kunne noe særlig om den franske nyromanen ...

Tusen øyeblikksbilder

Bokomslaget viser tolv vakre fotografier som skal illustrere deler av livet til Martine, jeg-fortelleren i Hilde Hylleskaars andre ungdomsroman Det er her jeg skal være. Martine er 17 år, går på videregående og føler at hun egentlig hører hjemme et annet sted, i en annen verden. Hun er i en venninnegjeng, men likevel er det ingen som egentlig ser hvem hun er, skjønner henne. En dag skal hun nemlig reise bort, det har hun bestemt seg for. Hun lager en bildebok om seg selv med fine bilder av øyeblikk fra livet som skal være et godt minne for de som er igjen etter at hun har reist. Hvorfor vil Martine reise bort? Det vet hun vel egentlig ikke helt selv, men etter hvert viser det seg at hennes ubearbeidede traumer etter bilulykken der hun overlevde, men besteforeldrene døde, er noe hun trenger hjelp til å komme over eller leve med.

Forfatterens debutbok Jeg vil være meg handler om ei jente på søking etter seg selv, og hun har også opplevd noe vanskelig i livet som kan være årsak til hennes psykiske tilstand. Det er her jeg skal være er hennes andre bok og fortsetter litt i samme gate med psykiske kriser – som her blir behandlet av psykolog. Romanen tematiserer ungdomsdepresjoner, traumer – og pirker borti selvmordstanker; gjennom boka kan man lure på om hun har tenkt å gjøre alvor av planene om å reise bort. Dette gjør at romanen tidvis opprettholder en nerve i forhold til om det går bra eller ei. Martine sier selv tidlig i boka (s. 25): «Det er bare tull alt sammen. Jeg kommer aldri til å dra min vei.» Men med hennes ustabile psyke videre kan man jo tenke seg at hu kunne gjøre alvor ut av «reiseplanen» sin.

Martine drømmer seg bort, men som leser er ikke dette materialet noe å drømme seg bort i – vi får vi et innblikk i hvordan det kan være for ei ung jente som synes livet er vanskelig å leve. Romanen tar også opp temaet om vennskap i venninnegjengen og selvopptatthet; jentene i venninnegjengen har alle sine større eller mindre problemer og ønsker at nettopp de selv skal være den som har det vanskeligst og lider mest nå. Det ertankene til Martine som er interessante å lese om og som gjør dette til en god bok om hvordan man kan komme videre etter traumer eller psykiske lidelser.

Som tittelen antyder, handler Elefanten i rommet om noe man ikke tør å snakke om, et tabu. Kaias pappa er drikker hver kveld hjemme i stua, men ingen snakker om det. Hun føler seg annerledes; at familien hennes er annerledes. Hun føler seg alene; bestevenninna har fått seg kjæreste og har øyne kun for ham. Heldigvis kommer klassevenninna Isabell til henne som en reddende engel – hun vil gjerne være venn med Kaia. Men tør kaia fortelle om elefanten i rommet?

Kari Saanums bok er en lettlest bok for ungdom som tar opp et ømtåelig tema, der teksten er oppført slim at det gir ser ut som et langt dikt på vers; dette for å bryte opp tekste og lette lesingen. Boka er utgitt i samarbeid med foreningen Leser søker bok, som jobber for at alle skal ha tilgang til gode bøker og har som mål å styrke leseevnen til dem som sliter med å få med eg innholdet i en tekst. Selv om boken er lettlest med enklet språk, klarer forfatteren likevel å skrive på en måte som gjøre den spennende å lese; historien er viktig og interessant og belyser en vanskelig oppvekst hos et barn. Kanskje boka finner veien til en leser som kjenner seg igjen i Kaia og på den måten kan denne ungdomsboka fungere som en slags støtte og hjelp.

Fakirer er en lettlest faktabok for barn på småskole- og mellomtrinnet med enkle og til dels humoristiske illustrasjoner. Jeg-fortelleren har en venn som er fakir og beskriver hvordan fakirer jobber, både før og nå. Mens fakirer for lenge siden var svært religiøse og levde et asketisk liv, er de i dag mer for underholdningsartister å regne. Fakirkunsten går ut på å pine seg selv, og de forskjellige måtene å gjøre dette på blir omtalt med et snev av humor og på i et enkelt språk og noen ordvendinger trolig «treffer» målgruppen. Fakirens venn (forfatteren) understreker at disse kunstene absolutt ikke bør prøves ut hjemme, men gir tips om hvilke teknikker fakirer bruker for gjennomføre oppvisningene sine; teknikker som er gode å ta med for alle i situasjoner der man skal prestere.