Ikke en av Houellebecqs beste romaner. Det postive er at Tilintetgjøre er en lettlest og samfunnskritisk roman hvor interessante elementer som teknologi, terror, politikk, ensomhet og familiekonflikter tas opp. Det negative med Tilintetgjøre er at på tross av romanens betydelig lengde, blir universet som tegnes opp behandlet ufullstendig. Det er som om Houellebecq mot slutten av skrivingen ble så oppslukt av å beskrive hovedpersonens kreftsykdom at de foregående 520 (!) sidene, med alt det som presenteres og legges opp til der, glemmes bort og dermed blir hengende i løse luften. Det er uheldig, gitt at brorparten av romanen er bygd opp med en dramaturgi noe ala en krimroman, dog på et metanivå med storpolitikk og en ukjent og hyperavansert terrorgruppe.

Den svakeste romanen Dag Solstad har skrevet? Jeg gledet meg stort til å lese denne. Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen er tynn suppe på flere måter. Tynn som i veldig kort. Tynn som i totalt sett et godt stykke unna den vanlige Solstadske litterære kvaliteten (dog med noen fine setninger innimellom). Solstad gjør her hovedsakelig et forsøk på meta-litteratur ved å kommenterer deler av sitt eget forfatterskap (jf. de to tidligere bøkene om Bjørn Hansen), før han avslutningsvis gjør et særdeles halvhjertet forsøk på samtidsanalyse (metoo). Anbefaler for øvrig Morgenbladets podcast med litteraturkritiker Bernhard Ellefsen om denne boka.

Omriss av Rachel Cusk er lettlest og forglemmelig. Kanskje fin å ha med seg på stranda? Flyten er der, men hovedpersonens mange møter presenteres på en i mine øyne for kort og overfladisk måte. Alt raser avgårde. Jeg savner mer dybde. Noe smårusk med tegnsetting og språk.

The Hills er en litterær transportetappe. Så forglemmelig. Her trås vannet. Tiden er langsom. Lite/ingenting/nada skjer. Kanskje var ideen at romanen på metavis skulle gjenspeile den dørgende kjedelige tilstanden til hovedpersonen - en aldrende kelner på en ærverdig restaurant hvor alt skal være som det alltid har vært. Faldbakken klarer dessverre aldri overbevise meg om at dette er interessant. Det store ingenting-et bare glir videre, og så er det slutt og det er vanskelig å forstå hvorfor denne romanen egentlig ble skrevet.

Gjestene blir forsøkt fremstilt som eksentriske, fargerike - plutselig skal det liksom skje noe i det de inntar restauranten. Mellom linjene leser jeg: Hold deg fast nå! De både opprettholder det konservative, og truer med å slite det i stykker. The Hills er truet av sitt eget livsgrunnlag. Det skal tilsynelatende være en spenning der. For de er skikkelige karakterer, noe som understrekes av tilnavn som Grisen. Dessverre er også gjestene vi møter først og fremst kjedelige. Bildet av at The Hills representerer "det gamle Europa" under press, funker dårlig.

Når det er sagt skal ingen være i tvil om at Faldbakken virkelig kan skrive. Språket er fint, tross at konseptet denne gangen er blodløst. Vi opplever noen få minneverdige situasjoner hvor den misantropiske stemningen fra Faldbakkens tidligere trilogi viser seg. Og lille Anna er sjarmerende. Det er bare at det blir så langt mellom det interessante.

Kjære Matias - slipp deg løs og skriv flere bøker. Jeg savner overskridelsene.

En middels god roman som blir litt mer interessant pga. sin link til samtiden.

Enig med NRKs anmelder i at det er noe solstadsk over hovedpersonen i Underkastelsen: En manns følelse av ensomhet kombinert med hans analytisk tilnærming til verden. Der Solstad tilsynelatende ikke har noe ønske om å vise til store endringer på slutten av sine romaner, men tvert imot peker ut en slags status quo-fortsettelse vi ikke får innsyn i, går Houellebecq motsatt vei i Underkastelsen: Hovedpersonen ender med å foreta et viktig valg. Er dette en styrke i romanen? Kanskje gjør Houellebecqs logikk underveis i romanen at konvertering føles på sin plass. Samtidig ble for meg historien til hovedpersonen mindre interessant så snart det gikk opp for meg at konvertering ville skje. Den samfunnsmessige "underkastelsen" i form av f. eks hvordan universitetet endrer seg, er langt mer interessant enn hovedpersonens personlige "underkastelse" i form av aksept for islamske tankegods.

En annen kritikk jeg har mot Underkastelsen, er hvordan samfunnsendringene vi blir gjort kjent med etter valget ikke knyttes til motstemmer - hvor blir det av høyresiden etter valgnederlaget, og hva med de liberale og høyt utdannede kvinnenes følelse av tap av frihet? Den samfunnsmessige endringen skjer så å si helt uten motstand, og jeg har problemer med å tolke det annerledes enn at dette er Houellebecqs advarende stemme som snakker til oss mellom linjene. Kanskje synes noen dette er fascinerende og tankevekkende. For meg kunne denne romanen ha blitt mer interessant dersom den hadde vært dypere med tanke på samfunnets motstemmer, og den idekamp som vil følge i offentligheten.

Om høsten er en lang rekke korte tekster om hverdagslige tema. Hverdagen har Knausgård skrevet så godt om tidligere, men da i lengre tekster. Jeg har sittet på kanten av stolen og lest i romanene hans om noe så hverdagslig som det å lage frokost. Det har vært en fest å få være med på en tur til butikken sammen med han og barna. Denne gangen klarer jeg ikke engasjere meg i beskrivelsene av det hverdagslige.

Kanskje har det å gjøre med formatet. 2-3 sider om et vepsebol i veggen, og så er det slutt. 2-3 sider om det å se en traktor på et jorde, og så er det slutt. 2-3 sider om det å pisse, og så er det slutt. Det er svært fragmentert.

Dessuten er nivået uvanlig varierende, til Knausgård å være. Noen tekster holder godt nivå. Andre er bleke og uinteressante. Jeg tenker at her kunne noen i forlaget med fordel ha vært mer kritisk - gitt forfatteren mer motstand. Den berømte høye produktiviteten til Knausgård har ikke tidligere gått ut over kvaliteten. Kanskje har han i for stor grad presset ut tekst for å fylle disse fire bøkene i serien i løpet av ett år. Foreløpig har jeg kun leste den første, og langt i fra alt mellom disse to permene fortjener å bli publisert. Altså en skuffelse, alt sett under ett.

Lettlest og underholdende om det å reise til en liten plass i et forsøk på å komme seg på beina. Fortellerstemmen tilhører et menneske som er langt nede, og som har en spesiell evne til å rote det til for seg. Hun er hjelpeløs på så mange vis, men har også selvstendighet og nysgjerrighet i seg. Forfatteren får til interessante dvelinger rundt hvordan Internett påvirker oss.

Hoppene i tid og sted, uten noe videre forklaring, kan forvirre. Det føles ikke tilfredsstillende at Smith i så stor grad tvinger leseren til å strukturere tidslinjen gjennom bruken av disse hoppene.

Den tidvise bruken av svært korte setninger fungerer imidlertid bra og gir mange inntrykk, referanser og så mye kontekst på kort tid. Hovedpersonen bygges opp igjennom mening leseren knytter til disse svært korte setningene, og leseropplevelsen blir unormalt subjektiv i så måte.

Jeg lot meg fascinere av Smiths innfallsvinkel - hovedpersonens uvanlige tolkning av terroren 11. september 2001. Det er noe grunnleggende dysfunksjonelt over det hele, fra start til slutt. Vi har nok godt av å utvide vår forståelse av hva terror gjør med oss, og Manhattan skyline er slik sett et interessant bidrag.

Ujevnt nivå fra Askildsen. Første novelle er middelmådig. Andre novelle er veldig god.

En annerledes og i utgangspunktet interessant måte å fortelle på hvor ulike karakterer bidrar med sine perspektiver og sammen tegner et bilde av oppvekst, venner og familier. Det er noen gode skildringer her: gnisninger mellom karakterene og det vi kan føle når de vi bryr oss om byr oss i mot. Dette vil nok mange kjenne seg igjen i. Dessverre trekker konfliktsituasjonene voldsomt ut, det blir kjedelig fordi spenningen mellom personene går over fra å være noe autentisk og i øyeblikket, til å være noe som blir kunstig holdt i live av forfatteren. Krangler varer og varer, tilsynelatende med det mål å understreke hvor frustrerte karakterene er. Det er dessuten noe målløst over konfliktene - personene forstår ofte ikke selv hvorfor de krangler slik de gjør. "Jeg forstår ikke hvor dette kommer fra" synes å være mantraet, og da blir jeg som leser også litt oppgitt. Forfatteren er så opptatt av å formidle hvordan relasjoner kan være slitsomme at han ender opp med å overdrive inntil det langtekkelige.

Han er her igjen, av tysk-ungarske Timur Vermes. Satire og samfunnskritikk hvor det sentrale spørsmålet er: Hva ville skjedd dersom Adolf Hitler våknet opp i dagens samfunn?

Det blir en fornøyelig og fascinerende reise for leseren. Tross hovedpersonens bagasje tok jeg meg selv i å sitte og heie på Hitler der han snublet seg opp og fram. Han er en hysterisk umusikalsk underdog-type som man bare vil se hvordan det går med videre. Hitlers betrakninger av moderne duppedingser og vårt mediesamfunn, tolket igjennom hans 1945-perspektiv, er kilde til artige øyeblikk. Presentasjonen av hovedpersonens vokabular er godt gjennomført – vi blir stadig minnet om hva som var førerens verdensbilde og de personer og steder som var viktige for han den gang da. Referansene sys sammen med Hitlers stadig økende forståelse av dagens Tyskland og de tekniske nyvinninger som nå står til hans rådighet. Han stilles overfor moderne valg ala hvilken ringetone og e-postadresse han skal ha, og fikser det på en riktig så underholdende måte. Alt i alt er det en del å le av her, kanskje aller mest i starten da samfunnsforståelsen er på sitt laveste.

Den alvorlige siden av denne romanen er selvfølgelig «hva hvis»-perspektivet – en problematisering av vår egen tids evne til å handskes med det hatske og totalitære. Hitlers taler og bisarre oppførsel tolkes av de han treffer i et ironiens lys og blir dermed ufarliggjort, noe som muliggjør at førerens ferd fortsetter opp og fram.

Vermes henter inspirasjon fra spenningslitteraturen – stadig etterspørres Hiters «egentlige navn» og hans identifikasjonspapirer, og jeg sitter og tenker at nå stopper det opp, nå avsløres han. Hitler svarer gjerne med et bisarrt raseriutbrudd eller en opp i dagen ærlighet og den påfølgende ironisk tolkning at dette gjør at henvendelsens potensielle alvorlighet avblåses, og han beveger seg videre.

Jeg ble minnet på misantropi-trilogien til Abo Rasul (Matias Faldbakken) da jeg leste Han er her igjen. Husker godt da jeg, sittende i en full togvogn, startet på Abo Rasuls The Cocka Hola Company og så godt det lot seg gjøre holdt tilbake latteren og sjokket over hva som faktisk gikk an å skrive. Vermes er ikke like drøy, men han spiller på en del av de samme strengene som Abo Rasul.

Mot slutten av Han er her igjen ble det hele mer alvorlig og ga mer til ettertanke, noe som passet bra. For det er utvilsomt en alvorlig undertone i det forfatteren vil videreformidle – en advarsel om ikke å le bort alt det ekstreme vi serveres, og isteden våge å ta det ekstreme på alvor og bedømme det deretter. Det blir interessant å se hva Vermes får til etter denne solide roman-debuten.