En frydefull leseopplevelse. Jeg forsto mer historie av lese denne enn jeg fikk av den samlede historieundervisningen gjennom grunn- og videregående skole, som i fortvilende stor grad var rettet inn mot å pugge årstall og navn. Jeg fullført videregående i 1979, så jeg regner med at det står bedre til nå enn da.

Uhyre svak litterært sett. Som en sammenhengende studie i hvordan en roman - krim eller ei - ikke skal skrives. Forfatteren bryter konsekvent prinsippet om "show, don't tell". Han konstaterer og slår fast hvordan karakterene er istedenfor å la leseren oppdage deres ulike trekk gjennom hvordan de tenker, føler og handler. Språket er også medium minus - klisjeene florerer og det er noe flatt og sterilt over fortellerstemmen.
Konklusjon: Jeg har høyst sannsynlig lest - eller nesten lest - min siste bok av Nore.

Et mesterverk!

Et mesterverk!

Et mesterverk!

So. Very. Shallow.

Seriøst skuffende sammenlignet med hennes tidligere bøker. Her har hun skiftet krimsjanger - og mestrer ikke den nye særlig godt. Synd, for hun er utvilsomt en begavet forfatter,

Skårer mest på en fantastisk tittel!

Langtekkelig og kjedelig start, men Faldbakken berger en firer på en bra andre halvdel samt den kred han skal ha for det litterære grepet som tillot ham å bruke sin innarbeidede hovedperson fra en serie av det britene sjangermessig ville kalle "police procedurals" og omplante ham innenfor en mer Varg-Veum-aktig (minus den hardkokte humoren), privatetterforsker-krim.

En formidabel roman!

Kjennskap til politiyrket og evne til å konstruere et ok plott er ikke nok! Klisjefylt språk. Klønete person- og miljøskildringer. En kjedelig pappfigur som hovedperson. Horst mangler sørgelig mye på å kvalifisere for norsk krims toppsjikt.