Er det arv eller miljø som gjør at fantasy-forfattere ikke klarer å skrive en enkeltstående historie, men helst publisere i minimum 14 bind over en kvart million sider. Selv i dette tilfellet, påståelig frittstående men likevel del av en serie som rommer 6 bøker. Så langt.

Så lurer jeg på om det er arv eller miljø som gjør at jeg alltid leser Abercrombie etter en bok av Ken Follett. En rekkefølge Abercrombie kommer bedre ut av enn Ken Follett. Harald Eia kan sikkert utrede via mini link.

Men seriøst, det er noe useriøst over Fantasy-sjangeren, likevell lager Abercrombie et persongalleri mer fargerikt enn en finner i noe amnet sted i kioskhyllen. I tillegg er karakterene utviklende, sjelden bare gode, sjelden bare onde.

Uansett, Monza Murcatto, herfører og kul søster, kommer dårlig ut av en medarbeidersamtale. Særs dårlig. Så dårlig at hun sverger hevn på hele ledergruppen, koste hva det koste vil, samler hun seg en gjeng utstøtte, den ene merkligere enn den andre.

Så blir det et helvetes bråk av dette da selvsagt, og glimt av komikk, i hva som kanskje er den boka jeg har lest som er nærmest sjangeren action-komedie.

Det er jo morsom lesning dette da. Kan jo ikke nekte for det. Jeg triller 6 og 1 for denne helt frittstående delen av en serie på mellom seks og åtte bøker.

Fjerde del av Knausgårds Morgenstjerne-serie, ikke at det er noe i dette bindet som binder det sammen med de forrige tre bøkene, bortsett fra at den følger opp med å være tidvis guffen.

Vi møter da Kristian, en ikke veldig hyggelig kar, først hjemme på perm fra kunststudiene i London. Juleferie med foreldre og søsken er jo ikke alt for enkelt å håndtere, men han bygger ikke noen stor portefølje av voksenpoeng gjennom julen han Kristian.

Siden dette er en bok av Knausgård er Kristian snart tilbake i London hvor hovedpersonen kan få få lese kunstbøker, århundrergammel lyrikk og ikke minst reflektere over dette med liv og død da.

Før i Knausgård sine bøker, når han satte i gang helt plutselig med sine esseys om livet og døden, kunne en bare hoppe noen hundre sider frem og fortsette historien som før. Nå har desverre han lukket døren for dette Knausgård-hacket, og en må faktisk lese hele boka.

Uansett, det er lenge fullt og helt Knausgårdsk Knausgård-bok dette, med den tidvis dunkle stemningen fra Morgenstjerne-serien. Helt til de siste femti sidene. Da dukker plutselig opp det aller mørkeste Knausgård har skrevet, noe overraskende egentlig.

Det overraskende er ikke nødvendigvis at historien avsluttes så voldsomt, men veldig utypisk Knausgård å være så konkret. Det er som om han vil prøve noe nytt, for han å være hvertfall, og selv om det ikke var noe kjekt å lese de siste sidene av boka i det hele tatt, må en bare applaudere det.

I jakt på betydelig lettere lesestoff enn relativisering av Holocaust i The Kindly Ones, hoppet jeg over på Starship Troopers, med håp om at den i det minste var skrevet før filmen.

Og det var den. Betydelig tidligere. Det må egentlig sies at bok og film ligner riktig så lite på hverandre, for der filmen har et litt sånn skøyeraktig disney-filter på seg er historien i boka mer edruelig, om det kan sies om en nok i sci-fi kategorien, hvor menneskeheten slåss mot edderkopper smarte nok til å gjennomføre intergalaktiske romreiser.

At boka er fra 1959 merker en lite til, kanskje med unntak at på ett område, for hovedpersonen ser tilbake på sine forelesninger i statsvitenskap og det tegnes et anti-kommunistisk men óg totalitært verdisyn. Men selvsagt, lett å være kritisk til det, når en ikke har møtt på romreisende edderkopper.

Ved siden grove uttrekk av selve handlingsforløpet, er beskrivelsen av den totalitære verdensorden noe av det som har overlevd når bok skulle bli film, selv om det ble valgt disneyfilter.

Selv om kanskje litt fór mye av handlingen i boka foregår på skolebenken er det solid opplegg det her, og en må kanskje påstå at det er en av de mer solide bok/film-komboene vi har her. Og med den påstanden setter jeg over til kommentarfeltet:

Murderbot er en drapsrobot, men lite interessert i jobben sin. Helst vil han bare slappe av og se på såpeserien Sanctuary Moon. Spesielt menneskelige relasjoner stresser han voldsomt og det må være lov å si at han er en kløne på det området, det selv om han har en rikholdig database med mer eller mindre passende kommentarer han kan spille av.

Kanskje for å kunne gi seg selv mer tid til å se på dag-tv har han hacket sin kommando-enhet, den som gjør at han nå ikke lenger kan styres av sine eiere. Eller som hans eiere forstår det som, en murderbot på rømmen. Det er ganske upopulært.

Murderbot må derfor ta vekter-oppdrag utenfor de store konsernenes kontroll. Skulle jo tro at det skulle være rolig og fredelig der, med god tid til å spille av noen sesonger med såpetv på jobb. Desverre blir det ikke slik. Tvert i mot, det blir snart ganske komplisert.

I stil minner dette om Andy Weir sine the Martian og Project Hail Mary, det er jo alvorlige situasjoner Murderbot roter seg opp i, men aldri så alvorlig at en ikke kan se på sin egen uheldige situasjon med et satirisk blikk.

Men til forskjell fra Andy Weir sine gode bøker fremstår det som at denne serien egentlig var tenkt som en tv-serie, og vi leser på et forkastet manus. Det går litt for fort, og virker som at en bok i serien kan klokke inn på 44 minutter på skjerm.

Oppsummert gir det ganske god valuta for den korte tiden det tar å lese gjennom dette, men det er et uforløst potensiale om Martha Wells hadde investert litt mer tid i hver bok.

Jeg tipper Murderbot lander på 73 % råtne tomater når den dukker opp på Apple Tv+.

Siden dette er i Fantasy-kategorien må en aldri lese en bok før en har fått full oversikt over forfatterens bibliografi gjerne med tilhørende verdens- og stjernekart og oversikt over de ulike leire av tilhengere samt hva slags rekkefølge de anbefaler eller krever.

I The Crown Tower møter vi soldaten Hadrian, han med litt overutviklet moralsk kompass, og etterhvert Royce, han tyven og snikmorderen helt uten kompass i det hele tatt. Dette tokløveret skal det vise seg allerede er skrevet en hel bokserie om, mens denne boken, og påfølgende serie tar for seg de første eventyr.

Tiltross for å være rimelig motpolete, blir de ansatt for å tyvlåne en bok fra et høyt og godt bevoktet tårn. Typisk. Bibliotekene hadde på den tiden liten sans for universell utforming for å sikre rullestolbrukere tilgang. En må nesten spørre seg om bøkene i dette tårnet egentlig er til utlån.

Parallelt med Hadrians strev med å hindre Royce å snikmorde alle han ser, møter vi Gwen, entrepenør i et slags Deadwood-aktig western-landskap. Og bare med noen helt forsiktige drypp fra Gwen blir denne historien plassert i fantasy-sjangeren.

Kort oppsummert er dette som om Abercrombie skulle ha skrevet Locke Lamora-bøkene, og med kulisser fra middelalderen og Deadwood. Det fungerer egentlig veldig bra, spesielt samspillet mellom den hyggelige Hadrian og uhyggelige Royce. Bare 14 bøker om disse to så den er grei.

Sullivan fiser videre med sin Riyria krønike hvor den greie soldaten og den ugreie tyven traver inn og ut av solnedgangen.

Nå som de har akseptert hverandres eksistens, og til og med kan være i samme rom samtidig, finner de ut at de like gjerne kan tjene penger sammen óg. Spesielt siden de var så heldige å overleve bok nummer en.

Samtidig ikke langt unna er en stallgutt forelsket i en prinsesse, noe som sikkert er en forbrytelse i seg selv. Han skal vistnok bli soldat, men har hverken fått trening eller utstyr. Skal si han er populær å plukke på av de større guttene!

Det blir litt ugreit for Ruben en periode, det må være lov å si, men det blir litt ugreit for kongefamilien óg, som tilfeldigvis bor på samme sted som Ruben stall. Her ligger det godt tilrette for både forviklinger og snikmord.

Sullivan investerer godt i denne sidehistorien om Ruben, og igjen trekker jeg linjer mot Abercrombie, for det er mørkt og skittent, og bare noen ytterst små dryss av det en kaller fantasy. Akkurat slik jeg liker det.

Jeg gir denne tre av fire hoder på stake, så er jeg spent på om Sullivan fortsetter med den stigende formkurven.

Serien om superbestevennene i hele verden, soldaten Hadrian og tyven Royce fortsetter, denne gang skal de redde en dame fra et attentat, ved å fortelle sine oppdragsgivere hvordan de ville gjennomført det. Mon tro om det går galt!

Royce og Hadrian blir helt månebedåtten av hvor dårlige de tidligere attentatforsøkene har vært, sammen legger de ned faglig forankret plan for snikmord hvor detaljer som rekruttering, innkjøp og logistikk er inkludert i pakken. Godt fornøyd kan søke honorar. Om ikke, hun dama som skal drepes, er ikke hun ganske digg egentlig?

Royce og Hadrian bestemmer seg for å involvere seg i den vakre dødsdømte skjebne, noe oppdragsgiverene egentlig ikke ønsker å betale for. Faktisk synes de at dette bare skaper unødige forviklinger og det som skulle bli lette penger for våre to venner, blir plutselig penger veldig vanskelig å få tak i. Ja, om de i det hele tatt overlever.

Denne gang kaster ikke Sullivan bort tiden med å dykke dypere ned i historiens karakterer, her må handlingen settes i gang, heller før enn senere, først og fremst fint for den som starter en bok for å bli ferdig med den så snart som mulig.

Det er tydelig sidequest-tendenser over denne boka, for selv om den gir litt mer bakgrunn om både hovedpersoner og verdenen rundt, virker den å være heller lite investert i og tilbyr heller lite av verdi til forfatterens Riyria krønike. En kan faktisk si at den like greit kan hoppes over, og for en periode hvertfall hopper jeg over de neste bøkene i serien óg. Streng tatt, andre bøker må leses også.

Bok nr. 6 i Jomsviking-serien og tidligere trell Torstein Knarresmed får flere og flere fiender jo dypere ned i serien en leser. Det har jo naturlig sammenheng med at Torstein lever under kristningen av Norge, noe han ikke lever godt med.

Videre skal han i tillegg til å være høvding for jomsvikingene også være tenåringspappa, og oboi det er ikke lett å kombinere kriging med kristne og henting av ustyrlige tenåringer.

De forrige bøkene om Torstein synes jeg bar preg av at Bull-Hansen ikke helt hadde bestemt seg om han ville skrive om Torstein, eller tiden Torstein levde i, og dermed gikk i det jeg kaller Skogsmatros-fella. Det blir jo påfallende hvor mye av tidens hendelser en hovedperson skal få med seg.

Nå virker det som at Bull-Hansen har gått bort i fra å skrive en trilogi, eventuelt en hexalogi, og bare skriver, noe som fremstår frigjørende og Valravn er definitivt på linje med de første bøkene i serien.

Noe Bull-Hansen ikke er på linje med, er meg. Jeg fikk tilløp til bakoversveis når jeg så at youtube-kanalen hans har mer enn 700 000 abonnenter. Hans "kaffe i skogen" tar opp alvorlige nok temaer, de fleste han har motsatte standpunkt på en meg. Det er greit nok, men snusingen på the great replacement og andre konspirasjonsteorier, da tenker jeg vi kan takke for laget og fortsette i hver vår retning.

Holly Gibney kjent fra Mr. Mercedes-serien og The Outsider, er tilbake nå med hovedrollen i sin egen historie, og nødvendig nok møter vi henne i det hennes dypt kontrollerende mor er død.

Nå herjer Corona i hypokonderen Hollys nabolag, men når rekken av Teams-møter blir for lang takker hun tilslutt ja til et nytt oppdrag. En ung kvinne er forsvunnet, og politiet, de er opptatt med viktigere saker.

Ikke langt borte sitter et eldre ektepar i boligen sin, begge pensjonerte professorer, og er ikke de merkelig spreke og vitale for alderen? Mon tro hva hemligheten kan være? Og kan det være at denne forsvunnede kvinnen ikke er den første, men bare en i rekke av andre som har havnet i pensjonistenes kjeller?

Stephen King som jeg stort sett bare har lest de nyere bøkene av, har en god rekke bak seg med solide bøker, da spesielt Billy Summers, The Institute og Fairytale. Mr. Mercedes-bøkene, som denne kan kobles mot, synes jeg egentlig ikke når frem til de førstnevnte.

Nå er det kommet veldig mye Stephen King i serieformat på Tv, og har jeg tålmodighet nok skal jeg sjekke ut om kanskje Mr. Mercedes gjør seg bedre på skjerm.

Jeg fyller i fire av seks dessertskåler med menneskjehjerne og krem på toppen for denne siste Stephen King-boka.

Jeg leste om igjen "I am pilgrim" for et par år siden, og ble ikke videre imponert over den første positive vurderingen min. Hva tenkte jeg på? Og hva tenkte egentlig Terry Hayes på når han skrev boka? Hva han skal ha til middag? I hvilken mappe selvangivelsen var arkivert? Den boka var egentlig ganske ufokusert og rotete.

Nå etter åtte år er han tilbake med en ny spionbok, på åtte hundre fullstendig unødvendige sider. Her skal det jages terrorister bak fiendens linjer, og CIA agenten Kane må gjøre det på egenhånd.

Det blir forviklingar på høyt nivå og samtidig på relativt lesbart nivå også. På dette tidspunktet kan vi ane at forfatter har skrevet selgbare bøker før, hvertfall frem til første del sluttes av.

Så sporer det helt av for Terry Hayes. Hvordan skal han klare å komme seg videre i historien? Han har jo skrevet noe her, men det er høyst usikkert på om han hadde fått godkjent første utkast som dette må være, om ikke forrige bok hadde solgt så voldsomt mye.

Så sporer det utrolig nok på igjen med en vending jeg på ikke noen måte trodde Terry Hayes hadde i seg. Det må være tidenes mest uventa sjangerbrudd, hvertfall så ikke jeg den komme, og herfra ror forfatter det i land i god stil.

Som en norsk forfatter jeg ikke husker navnet på sa, "en god idé blir ikke en god bok". Her kan Terry Hayes bevise det motsatte. For selv om han egentlig ikke skriver særlig bra, og roter no voldsomt i midten, må han få godkjent for denne óg.

Jeg gaper i meg 6 av 10 fallende flimrende snøfnugg for denne såkalte "spionromanen".

En kohort britiske soldater, med økenavnet Essex Dogs, lander på stranden i Normandie en gang på 1300-tallet. Kong Edward III vil ha krig må vite, noe som gir gode jobber med lovnad om betaling for de som overlever.

De ti gode vennene (?) får en grei start, spesielt siden motstanden ikke er like innbitt som skildret 600 år senere. En og annen stein i hodet må en likevel regne med.

Så spisser det seg til. Først og fremst for den franske lokalbefolkning, som må se sin egen hær lete etter egnede slagmarker, desverre ikke i området mellom dem og de britiske styrkene.

Så blir det krig til slutt, men historien som beskrives av Dan Jones vitner om større grad av menneskelig svikt enn hva andre internett-kilder kan fortelle om. Og fint er det, for hva hadde vært morsomt om alt gikk som det skulle?

Hvor Dan Jones er på troverdighets-skalaen som historiker er ikke lett å si, men det er ingen drager med i denne historien, så det gir en liten pekepinn. Når det er sagt observerer jeg at ikke alle er sikre på om han er bedre eller værre enn Conn Igulden.

Det er forøvrig greit med et lite avbrekk fra Fantasy-sjangeren, slik at en får oppleve den delen av den mørke middelalder som ikke styres av pengegriske magikere.

Denne trilogien om Essex Dogs kan jeg forsåvidt gjerne følge med på videre. Jeg gir denne fire av seks klyper med moonshade i vinglasset.

Etter at jeg hadde lest Evicted, en bok om hvordan leiemarkedet i USA forsterker fattigdom og forhindrer sosial mobilitet, mente Kindle at jeg også burde lese denne her, om fattigdom i rustbeltet. Etter det har boka ligget på leselisten i seks år, men siden det nå viser seg at forfatteren skal være en skikkelig raring, fikk jeg motivasjon til å faktisk lese den.

Vance beskriver et samfunn som har oppstått blant annet som følge av masseforflytning mot industrisentre, hvor industri så har forsvunnet, men ikke menneskene som tidligere jobbet der. Igjen finner en enn blanding av fattigdom, rusmisbruk og en sær form for æreskultur.

Det er egentlig lite pent å si om denne æreskulturen, som blander det å forsvare sine nærmeste til døden (helst motpartens død) og det å behandle sine nærmeste særdeles dårlig.

Som oppvekstroman er Vance sin fortelling ganske god, ikke rart at den er blitt filmatisert. Og han legger heller ikke skjul på at det ikke bare er hardt arbeid som har brakt han ut av rustbeltet og inn i øvre middelklasse, men også en lang rekke tilfeldigheter som har spilt i hans favør.

Der denne boka slutter å være av interesse er når Vance skal prøve å si noe om hva en kan lære av de tingene han ser og har opplevd. Overraskende få tanker har han egentlig om dette. Noe mumling om at familie og individet må være driveren, og stat ikke kan ta ansvar for slikt.

Det gir da et inntrykk av at det som er en velskrevet oppvekstroman, er skrevet først og fremst som del av et politisk prosjekt, og ikke for å utforske problemet i kulturen. Men jeg forstår, med politiske ambisjoner må en passe på å ikke tråkke på feil tær.

Den rare Vance har da skrevet en oppvekstroman til terningkast 4, med en tilørende samfunnsanal(yse) til én. Det blir fem tilsammen det! (av ti).

På et høydedrag finner vi fjellformasjonen The Heroes, en slags middelaldersk Mount Rushmmore, skuende over et dalsøkk som ganske snart skal bli åssted for et tre dager langt slag mellom Nord & Sør (Patrick Swayze not included).

Fra nord er det samlet en rimelig fargerik gjeng med krigsherrer, absolutt ikke bundet sammen i et bånd av gjensidig tillitt, men tross alt er det ryddigere med ytre fiender enn den vanlige knivingen i ryggen.

Sør har også sine karakterer, som den pipete slosskjempen Bremer dan Gorst, håpløst forelsket i sjefens datter, og ikke minst en av litteraturhistoriens største skurker, banksjef og magiker Bayaz.

Uten å gå særlig i detalj kan vi si at begge sider vil kappes i å oppleve de aller beste nedturene, men slik er vel krig. Hvertfall når Abercrombie forfatter den.

Som alltid kan en trille terningkast seks for Abercrombie persongalleri. The Heroes er en av tre attpåklatter fra trilogien The First Law, men som frittstående bok synes jeg nok at det blir litt mye og mange karakterer for en så komprimert historie.

Med det må jeg innse at jeg har runda Abercrombie, hvertfall til ny bok kommer til neste år.

I følge flere omtaler på Goodreads er ikke hovedpersonen Eileen en karakter som vekker sympatien blant leserne. Snodig synes jeg for selv om hun opptrer usympatisk og er helt ute av kontakt med omverdnen, så lever hun i rimelig kaotiske omgivelser. Uten videre sammenligning hadde jeg Tillers "Skråninga" i bakhodet under lesingen.

Historien går ikke spesielt fort fremover, noe som forsåvidt er uproblematisk. Moshfegh tar seg god tid til å bygge opp karakteren Eileen. Etterhvert får også historien en overraskende peak, før den i mine øyne toner ut i ingenting.

Det er mye bra i denne boken. Jeg kommer nok ikke til å glemme hverken Eileen eller vendepunktet i boken, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at den ikke lever ut potensialet sitt.

Interesant om Norge som forkjemper for menneskerettigheter og våre egne svin på skogen. Behørlig timet utgivelse til grunnlovsjubileet. Det presenteres overtramp på flere områder fra 1814 og frem til i dag, men desverre dykkes det ikke dypt i noen av sakene. Utstrakt leseliste for de som vil vite mer.

En av våre største helter, hvertfall om du er medlem i kanarifansen. I sin tid ble Uwe hentet inn mot slutten av en katastrofesesong. Han scoret deretter ti mål på elleve kamper og reddet Lillestrøm egenhendig fra nedrykk. En prestasjon som avspises med et lite avsnitt i en ellers slunken bok. Dette er kun for spesielt interesserte.

Leste en "directors cut", dvs versjonen som ble sendt til forlaget før redigering. Og det merkes, for tempoet i historien varierer, spesielt mot slutten av de 1300 sidene virker det som om Stephen King går litt lei og setter opp farten. Det er første boken av han jeg leser, det er bedre enn forventet. Gode karakterer og selv er jeg svak for katastrofehistorier. Stephen får en Godt + som snuser på en Meget - for denne godsaken.

Det må være vrient å skrive noe som er så ukomplisert, for MacLean produserer ren spenning uten å bry seg om å brette inn fjollete elementer som kjærlighet, eller damer i det hele tatt. En skulle tro at så lett fordøyelig krim var like forglemmelig, men enkelte av hans bøker sitter lengre i minnet en hva jeg har fått igjen fra eksempelvis Theorin, Nesbø eller Mankell.