« ... og at vi ikke kunne si noe om det som lå utenfor erfaringen, det opphevet jo metafysikken og det tiltalte meg sterkt. Han kalte metafysikken falsk tenkning, som bare hadde det erfarte som som sitt anliggende. Jeg delte den motviljen,det handlet om den skepsisen jeg hadde følt mot det abstrakte, men aldri riktig formulert. Metafysikken forlater den konkrete virkligheten på to måter i følge Bogdanov – den første ved å anta at det eksisterer elementer som ikke finnes i erfaringen, for eksempel tingen-i-seg-selv, den andre at det eksisterer relasjoner som ikke er erfaringsbaserte, for eksempel det absolutte eller tidløse».

Altså, kjenner meg igjen! Mer Knausy, mer!

400 sider senere.

Faen Knaus, kan ikke du bare koke et egg?

Spøk til side, oppfølgeren til Morgenstjernen inneholder nok av den Knausgård en kan sette pris på til at det er leseverdig, men en må spørre seg, hvilken del av teksten skrev han på når han bestemte seg for at dette skulle bli fem bøker og ikke tre, eller en som det først var.

Er det når karakteren spiser egg til frokost over tre sider, eller de nærmest parodiske esseyene på de mange hundre sider. Kjenner jeg meg rett kommer jeg til å finne ut av det, uten at det garanterer meg økt livsmestring.

Kort fortalt er dette en slags Hollywood-versjon av Pelle Erobreren. Lengre, drøyere, mer episk og ikke minst filmatisert allerede året etterpå med to Oscars som resultat. Slikt sett kan en velge å ikke bry seg om historien men heller feire forfatterens individuelle suksess, som jeg vil tro ville vært en virkelig amerikansk ting å gjøre.

Som i Pelle Erobreren handler det om fattige leilendinger som tvinges på reise til det forgjettede land, hvor gatene er dekket av ost og brien er stor som månen. Og akkurat som i Pelle Erobreren viser det seg å ikke være sant. Da er det fint med fagforeninger, men uff, det var vist ikke så populært i USA heller.

Han er glad i detaljer han Steinbeck. Å herre min hatt han er glad i detaljer, Moby Dick-glad, for her vokser mais-aksene side opp og side ned, skilpadden som krysser gata får sitt eget kapittel, og selvsagt roer han ikke ned når tragedien skal beskrives.

For, igjen, som i Pelle Erobreren, det er uggent opplegg de må tåle, hovedpersonene. Og som påstått tidligere, det var ikke denne type bøker de må ha lest, Listhaug, Jensen og Røe Isaksen når de valgte sine inspirasjonskilder fra bokhylla.

Jeg underbyr Pelle og triller en femmer, samt setter denne og Moby Dick på leselista til mine barn.

Jeg har ikke bestemt meg helt for å si opp jobben min for å kunne satse hundre (og ti) prosent på innholdsproduksjon til denne kontoen. Det skal ikke stå på responsen, der er det kvalitetslikes, det er tydelig. Spørsmålet er om det er nok gode bøker der ute å lese?

Uansett, jeg bestemte meg for å kjøre en ekstra "les" for innholdet sin del. Boken fikk jeg jo allerede gratis av det lokale biblioteket. Du vet den trallen der det står "gratis bok"? På biblioteket? Der fant jeg denne.

Så Niemi har blitt godt kjent, men ikke på grunn av denne dystopiske humorboka. Det er hvertfall varme og humor i Niemis tekst, står det på baksiden.

Uansett, det regner. Det står ingenting i boka om hvordan det påvirker strømprisen, men dette er jo i Sverige, og det slår meg hvor lite jeg vet om strømmarkedet i Sverige. Til ettertanke, noe å dykke ned i utover det nye året?

Hvor var jeg. Jo! Det regner. Så ryker en demning og helvete er løs. Skikkelig altså. Ikke bare er oversvømt kjeller på Kjeller her, skikkelig katastrofe for hele Luleå-regionen. Niemi har ikke noe trøbbel med å skildre hvordan vannet sluker den ene karakteren etter den andre. Den varme humoren derimot, den finner jeg ikke.

Karakterene som stort sett er enten psykopat eller anti-helt (eller en blanding av disse), befinner seg alle i en eller annen mindre kul situasjon. Det ser ganske mørkt ut for stort sett alle. Den varme og humoristiske forfatteren virker å ha forlatt dem.

Oppsummert, Gode karakterer, mye vann dog lite informasjon om strømmarkedet. Enda mindre humor. Karakter: G +

Doerr fikk nesten hele boksalget i 2016 for sin "Alt lyset vi ikke ser" og her er han igjen med en ny el epico historico. Det er nesten så jeg ikke tør starte på den med Folletts og Falcones fallitt ferskt i minne.

Her er det hvertfall ikke noe tvil om at Doerr prøver veldig hardt for å gjenskape suksessen blant bokkjøperne og ca halvparten av anmelderne. Murstein - check. Tre ulike historier i tre ulike tidsepoker - check. En gresk komedie for å sy det hele i sammen - check. Ambisjonene er så høye at jeg ser for meg byen Jante fullstendig implodere.

Jeg kan forsikre at dersom en forfatter hadde kommet til Norheimsund i min oppvekst og proklamert at han arbeider i kategorien "episk", ville han blitt druknet i nærmeste grisetrau, som riktignok ville vært en historisk episk måte å sjekke ut på.

Uansett, problemet med den historisk episke sjanger, er kanskje ikke sjangeren i seg selv, men forfattere som Follett og Falcones, som ikke evner å tilegne sine karakterer meneskelige egenskaper. Det er Doerr ganske så mye bedre til og etterhvert klarer han også å overbevise om at de tre historiene er verdt papiret det er skrevet på.

Med en god flaske vin, eventuelt bare vin (det er altså viktigere at det er vin, og nok, enn at den er god), kan en bli revet med og engasjere seg i sju århundrer med lesing av gresk kommedie. Jeg printer meg en nesten autentisk pasta carbonara for denne boken.

Vet ikke om jeg har nevnt denne før, men det har altså blitt noen forsøk før jeg kom meg gjennom denne boka. Hvorfor det mon tro? Carl Frode Tiller er jo Norges beste forfatter?

Altså, han ér det, det skal ikke sies med slik hermestemme. Nynorsk skriver han óg. Problemet med Tiller, eller problemet Tiller, er at bøkene hans er nærmest uleselige.

Tiller har en evne til å portrettere mennesket troverdig, gjenkjennelig og samtidig på sitt mest destruktive. Hvor Knausgård bruker tre sider på å fylle på en oppvaskmaskin, vil Tillers karakterer kanskje innledningsvis påpeke gaflenes uheldige plassering før de plutselig står opp til halsen i en samtale om hvem er minst tilstede som forelder.

I tillegg finner Tiller som regel også et uggent tema som selvmord, angst eller som her, et barns dødsfall å la handlingen spinne rundt. Det er altså så ufattelig utmattende å lese Tiller.

En typisk reaksjon på å starte en ny Tiller bok er å først glede seg voldsomt, uten helt å huske hvorfor, og etter første avsnitt erkjenne at dette orker en faen ikke holde på med. Og så fortsetter en da selvsagt.

Men litteratur må ikke være bare koselig for å være god. Tiller lar en få kjenne på ubehaget og skriver fortellinger en husker og bærer med seg i år fremover.

En dag dukker det opp et tog av mennesker, litt sånn som på 17. Mai, men i dette toget er det lite party, lite mål for reisen er det óg, i tillegg en snodig greie, ingen i toget kaster noe skygge.

Slike opptog dukker opp verden over, og ingen forstår noen ting, hvertall ikke 10 år gamle Viljar, for ingen gidder å fortelle han noe. Her er det potensielt armageddon på gang, men har ikke denne familien nok med sine egne forviklingar?

Anders Lunde har vist over tid at han er god på å mikse det hverdagslige med det forunderlige. Som om Kjell Askildsen skulle skrevet katastrofefilmer for Hollywood. Ikke ment som noen direkte sammenligning men han Lunde holder på med noe ikke mange andre jeg kjenner til gjør.

Ideen om å la verden falle sammen gjennom øynene til en 10-åring som ikke selv får lov til å se på dagsrevyen er ganske god. Borte er nødvendigheten av å overforklare et syltynt plott og Lunde kan gjøre som han vil.

Kanskje det er på tide å lese om igjen Anders Lundes tidligere bøker, så slipper jeg å bekymre meg over den nye uleste Tiller-boka. Jeg kaster 8 i initativ for dén ideen, så får vi se.

Discworld er anbefalt meg før, men jeg tror ikke jeg klarte mer enn en side før jeg hoppet av og sikkert over på noe av Douglas Adams. Denne gang klarte jeg meg bedre og fullførte hele første bok. Bare førti igjen nå.

Så er det ikke tilfeldig at jeg nevner Douglas Adams, for de er på en måte samme forfatter, bare i hvert sitt univers. Samme humor, samme trang til å skrive seg inn i parallelle dimensjoner ved første mulighet. Her settes det grenser kun for å få mulighet til å tråkke over de senere.

Og som i Haikerens Guide er hovedpersonene helter, først og fremst på tross av noe. Bare det at de er i live er fryktelig irriterende og uforståelig for døden selv, selvsagt nok en karakter i serien, hvis oppgave først og fremst er å frustrere seg over å ikke få tak i de førstnevnte.

I tillegg til at dette er første bok i kategorien fantasy jeg noen sinne har lest, fikk jeg nok et kultursjokk. For Pratchett bruker altså det engelske språk til det fulle, i mye større grad enn det de engelskspråklige kriminologene og biografene bruker. Så selv om jeg jevnlig leser eller hører på engelskspråklige utgivelser, er det da først når jeg plukker opp det jeg tidligere trodde var barnelitteratur at jeg også må bruke ordboka. Tilpass for meg.

Men altså. Det er bare helt absurd det som foregår i Discworld, og ikke urimelig å se for seg at jeg plukker opp et par bøker til. Jeg triller terningen helt opp på .... mellom sju og ni. (D12).

Det gikk ikke veldig bra for Andy Weir når han skulle følge opp The Martian. Historien om en skikkelig god fiberkabel og månens eneste smugler gav lite god historiefortelling for pengene. Artemis var rett og slett en dårlig bok. Men er det lettere å følge opp en dårlig bok enn en god?

Absolutt! Andy Weir forstod kanskje at han nok burde holde seg til det han kan, å fortelle om en litt sarkastisk type som sitter fast et sted alene ute i verdensrommet.

I Project Hail Mary dukker det opp en mikroorganisme med ca navn Astrofugde som livnærer seg seg av solenergi. Så grådige er de at det blir nesten ikke noe solenergi igjen.

Først tenker alle, Hurra vi klarer 1,5 graders målet før 2030! Men kort tid senere, Ånei, vi er alle døde i 2060, men kanskje vi kan drøye det litt med å kraftig øke drivhusgassene!

Som du forstår, her er det en artig vri på klimakrisen hvor forfatter må finne en tilfeldig fysikklærer fra videregående skole for å redde både dag og verden.

Og fysikk, kjemi og matematikk er det mye av i denne boka. Såpass mye at en bør nesten like det litt. I tillegg er det også en liten vri underveis som utfordrer tanken om å lese et essay om o-fag på videregående-nivå.

Kort oppsummert, en mye bedre jobb av Andy Weir. Jeg tipper solide 7,3 på IMDb for kommende filmutgivelse.

For et par år siden hadde jeg gleden av å lese Colling Nielsens fortelling om den danske borgerkrig, en mildt sagt ellevill skrønehistorie, nå trygt plassert blant andre tidløse favoritter i min imaginære bokhylle.

Hva så med denne historien, er denne ellevill óg? Det kan jeg svare et rungende nja på, men helst er det andre tabloide ord som ville passet boken bedre. Forkvaklet? For i tillegg til å være ellevill kan en også være trygg på at det er plass til noen uromomenter her.

Det er altså fremdeles Danmark, omtrent nå, men samfunnet har utviklet en intens oss-mot-dem-tanke. Se for deg Christian Tybring-Gjedde som statsminister en tiårs tid. De aller fleste ikke-etniske dansker er samlet i gettoer og på vei til å skipes til en nyetablert kontainerlandsby Danmark har etablert i Mosambik.

Samtidig er det "oss", de "gode" i fortellingen, som på rett side av sperringene, begår en endeløs rekke av umoralske handlinger i et crescendo som utløses i beskrivelsen av en kunstinstallasjon på slutten av fortellingen.

Han er jo helt hemningsløs han Kaspar. Det er leseverdig helt på toppen av skalaen, samtidig som det er ikke helt friksjonsfritt å komme seg gjennom.

Jeg triller fem av seks diende bestefedre for denne boka.

En god del år etter at jeg kjøpte Steinbecks samlede verk klarte jeg tilslutt å klamre meg gjennom en av bøkene før jul. Og Vredens druer viste seg å være et solid stykke arbeid med evigaktuelt tema men også et godt stykke omstendelig i form.

Hva da med dobbelt så tjukke Øst for Eden? Dobbelt så omstendelig? Evige utredninger om maisaksens vekst, tur/retur for skilpadden som krysser veien? Får vi følge bilselgeren en hel arbeidsdag? Heldigvis ikke.

For en skulle knapt tro det er samme forfatter som står bak disse to bøkene. Nå er jeg av og til litt usikker på hva mitt fagområde er, men det er ikke nødvendigvis tekstanalyse. Uansett er det tydeligvis mye som har skjedd for Steinbeck på de tretten årene fra han skrev Vredens druer og frem til denne boka ble lansert.

Jeg skal ikke kjede dere med å skrive om hva historien handler om, det høres uansett ikke særlig spennende ut. Det er litt rydding av stein her, litt planting av trær der. Det som er spennende er hva Steinbeck gjør med karakterene.

Noen ganger får de det bare virkelig bra til, som Carsten Jensen i Vi, de druknede og Hans Fallada sin Alle dør alene. Bøker som ikke kjennetegnes av helt magisk plot men av unikt beskrevet karakterer som opplever helt vanlige ting. Okey ikke helt vanlig da men nesten.

Øst for Eden er altså full av slike unike karakterer, og for min del kunne den vært enda et stykk Vredens druer tykkere. Carsten Jensen og Hans Fallada må rydde plass på toppen av pallen. Her er det bare for Steinbeck å tatovere på terningkast seks med det samme.

Okey, så problemet for miljøaktivistene er at oljeindustrien har rett. Olje og gass står bak over halvparten av all eksport og er grunnlaget for en stor del av inntektene til den velferdsstaten vi kjenner i dag.

Men, oljelobbyen har også et problem, for klimaaktivistene har rett de óg. Å fortsette med olje og gass vil være både en økologisk og økonomisk katastrofe.

Her ser det ikke ut til å være noen vinnere, men jo, det er vist det, for Sylvi Listhaug vinner når arbeidere og aktivister krangler. Eneste løsningen er: Innestemme.

Så er dette først og fremst en bok om industripolitikk, eller rettere sagt hvordan etablere ny grønn kompetansetung industri som kan fylle eksportbehovet for fremtiden, et lite stykke utenfor det jeg vanligvis interesserer meg mest for (Pasta carbonara og Frisbeegolf), men om det å lese denne boka bidrar til å skuffe Listhaug er jeg med.

Utgiveren Manifest er forøvrig tenketanken som skal levere politikk til Rødt og SV, en slags Civita for ytre venstre. Da er det noe interessant at de argumenterer for havvind som jo er ganske upopulært på venstresiden.

Uansett, jeg er også villig til å revurdere en rekke av standpunktene mine om det bidrar til å gjøre Listhaug lei seg.

Jeg kjenner ikke mye til Ålesund eller øyene rundt. Jeg vet det er mange tidligere Lillestrøm-spillere på Ålesund sitt fotballag og så har jeg lest at byen kommer til å være sentrum for en øko-anarkistisk revolusjon om en tyve års tid.

Denne historien, en oppvekstroman lagt til øya Giske på åttitallet, altså seksti år før en blir henrettet for å ikke kildesortere, er litt enklere å kjenne deg igjen i. På Giske møter vi Rune, den eneste gutten uten mellomnavn.

Noe det er mye av på Giske, er det som er både vanlig men samtidig også litt rart. Som at alle har enten upassende mellomnavn, eller enda mer upassende kallenavn, eller at oregano anses som så sterkt krydder at øyboere flest går store omveier rundt husene som bruker det.

Det er litt deilig å ikke lese oppvekstroman som handler om Oslo på 60-tallet, eller som er i overkant detaljfokusert. Personlig tar jeg gjerne seks bind av Rune, hans vanlig uvanlige venner og de mildt sagt skrønete historiene hans.

Terningkast: M / G

Hugo tror han er vaktmester i blokka der han bor, eller rettere sagt, trygdeblokka han er plassert i. Aldershjemmet i bunnen, deretter de narkomane, og helt på toppen, alkoholikerne.

De lever sitt eget liv. Storbyen ligger under vann uansett og på tv går statskanalens eneste program, "Innsjekk" med Helena. Ingen får nok av Helenas spørrende ansikt der hun boltrer seg blant syke, innsatte og døende.

"Hun gjentar bare alt som blir sagt", sier noen, men de blir fort hysjet på, for om ikke hovedpersonen så er Helena midtpunktet i hva som må forstås som en herlig, og kanskje nødvendig satire over den sjanger av dokumentarer om folk som kan sjekke seg inn, og ut igjen av andres kriser.

Uansett, Hugo opplever seg selv som limet i blokka. Merkelig nok deles ikke dette av øvrigheten. Når Helena sjekker inn ser han muligheten for oppreisning. Men jeg kan avsløre, det blir forviklingar.

Det er nydelig opplegg dette her. Ikke bare klarer Axelsen å beskrive den bortimot fullstendig moralske kapitulasjon hvor samfunnet deles i et oss mot dem, men hun klarer å lage satire av det samtidig.

Jeg triller terningkast seks for oss, og tre for dem.

Fortellingen om den ganske usle Jean Valjean som møter den temmelig uselviske biskopen av Digne og får sin vekkelse.

Det fungerer godt for Jean når han prøver å være god, men akk så mange elendige å være god for. Det kan rett og slett ikke gå godt for alle.

Hugo er virkelig god når han forteller. For en historie! Desverre er han ikke like god når han skal beskrive noe, og ikke minst begrense seg.

Altså, om ikke verdens tjukkeste bok, så hvertfall den lengste. Det tar jo aldri slutt! Vent, er det en nabo? Lurer på hvordan gata hans ser ut, la oss bruke tre kapitler på det.

Og Waterloo, tenk å få oppleve det slaget gjenfortalt av en av verdens mest kjent forfattere. Men ikke slik, nå vet jeg mindre enn før.

Nydelig og episk, men er dette boka hvor en anbefaler en forkortet versjon? Over to måneder brukte jeg! Uansett, minimum terningkast fem.

Anekdotesamlinger er alltid et friskt pust. Ikke at jeg helt kan si hvor grensa mellom skrøner og anekdote går, men at dette er noe annet enn Vredens druer og Øst for eden, den saken er hvertfall grei.

Boka beskriver hverdagen i gata Cannery Row. En gate full av karakterer, den ene mer karakter enn den andre. De holder egentlig ikke på med noe spesielt, likevell blir det som regel noe rot ut av det.

Den minner meg litt om filmen Smoke, den alle måtte se når de bodde i kollektiv på nittitallet. Hvor handlingen er mer knyttet opp mot et sted, og følger de som tilfeldigvis dukker opp der.

Jeg er jo svak for skrøner, anekdoter også når det ikke går i tospann med et politisk eller religiøst agenda. I såmåte passer denne boka godt for de som trenger noe som kan pares med sol, hengekøye, saft og/eller slalombrus.

Først og fremst en såkalt shout out til telefonkioskene landet rundt som tilbyr gratis lesning i alle kategorier og kvalitet. Barnebøker, krim, NOUer. De har alt. Denne boka plukket jeg opp i en kiosk på Jessheim. (*gjør Jessheim-tegnet). Det er altså ingen grunn til å ta med seg lesestoff hjemmefra når en skal på norges-ferie.

Simon Stranger snublet over at hans jødiske bestemor vokste opp i Rinnan-bandens hovedkvarter. I kjelleren der Rinnan torturerte hundrevis av motstandsmenn og -kvinner holdt bestemor barneteater få år senere. Må bli bok av slikt!

Stranger beskriver mellom- og krigsårene til sine jødiske besteforeldre og Henry Rinnan, og det er klart, det er relativt grimme saker. Ikke bare det Rinnan gjorde, men hva slags svigermor kjøper Rinnans bandekloster og forærer det som et familiehjem til et ungt nyforelsket jødisk par nylig overlevd krigen?

Boka er skrevet i et slags historisk Conn Igulden-aktig romanformat. Bruk historiske fakta som rammer, dikt opp resten. Og det funker bra, han er jo flink han Simon. Jeg savner gjerne i slike bøker at det som kan ha kildehenvisninger kan skilles fra det som er oppdiktet, men en kan vel ikke få alt heller.

Uansett, bra levert gratisbok fra bibliotekenes telefonkiosker.

Jeg stopper deg der, før du involverer for mye av fritiden din til denne bokmeldingen. Det er like greit å bare være helt åpen om at denne historia handler om nazivampyrer.

En bataljon med tyske soldater søker ly i en liten borg i en lite befolket del av Romania. Borgen er dekket av kors på alle vegger, men mangler ellers bekvemmeligheter som strøm og hyggelig selskap.

En av soldatene lar seg invitere til å forsyne seg av et kors og tror du ikke den klumsen greier å rive ned deler av veggen? Altså helt utrolig. Men, bak den veggen, er det noe... er det noen der?

Snart skal det bli folksomt i borgen, den må fylles på med nok en bataljon soldater, en historiker og hans datter hentes inn, og plutselig dukker det opp en mann med rødt hår og en stor koffert.

Den gjentagende setningen "the man with the red hair" får meg av en merkelig grunn til å tenke på en vits om Dan Brown sitt forfatterskap. Det skulle heller ikke forundre meg om Dan Brown har sett mot Wilson for inspirasjon.

Jeg har ikke hørt om Wilson før, men det er litt i samme hylle som Steven King dette, kanskje noe lettere i formen. King ville nok spilt ut noen av  ideene videre, men nå er vi hvertfall spart for et par hundre sider.

Jeg lar tre av seks SS-soldater forsvinne sporløst fra vaktposten sin for denne mildt gufne historien.

Jeg har alltid trodd at Hemingway skriver om gamle menn som sitter i en stol og ser utover fjorden. Så feil kan en ta, for innledningsvis fremstår dette som det beste av Alistair MacLean.

Amerikaneren Robert har meldt seg til tjeneste mot fascistene i den spanske borgerkrigen. Nå finner vi han i skogen med sekken full av dynamitt og med beskjed om å få sprengt unna en bro.

Som medhjelpere oppsøker han den lokale geriljagruppen, en samling meget besynderlige karakterer med hver sin meget besynderlige forhistorie. Og midt i blant dem, en kvinne.

Alistair Maclean var blant annet kjent for å ikke ha noe romantiske innslag i noen av sine historier, vi kan derfor trygt avslutte den sammenligningen. I stedet går nå vår hovedkarakter Robert over i forundringsmodus resten av boken.

Nå er det ikke galt å stoppe opp litt innimellom og undre seg litt, men her har forfatter undret seg bort fra hele historien. Med bombeflyene jagende over hodet og en bro som venter på å sprenges, finner heller Hemingway det for godt å la sin hovedkarakter legge frem og drøfte både fortid og fremtid.

Vel, denne Hemingway er fortid for min del nå, jeg er IKKE IMPONERT!

Ytterst omfattende og deprimerende lesning om Gulag, Sovjetunionens straffe- og arbeidsleire som gjennom nærmere førti år tok livet av mellom to og seks millioner mennesker.

Formatet er litt vanskelig å plassere, for selv trodde jeg at dette var mer sakprosa men forfatteren selv hevder at det er hverken et historisk eller en vitenskapelig tekst, men heller en samling folkeminner, "folklore", ispedd egne betraktninger.

Åja, kåseri tenker du da, men nei, det er det absolutt ikke. Essay er ordet du leter etter, du vet den sjangeren Knausgård har fullstendig ødelagt, eller den sjangeroppgaven du fikk i stil-lekse som du uansett leverte inn som kåseri.

Solzhenitsyn går både strategisk og billedlig til verks og beskriver kapittel for kapittel de forskjellige stadiene i et fangeliv. Arrestasjon. Det første forhøret. Den første cellen. Den første natten. Og så videre.

Det er altså et ganske voldsomt og mørkt verk som anbefales til de som føler de har litt formye solskinn i livet sitt, eventuelt til de som liker å fordype seg i et tema men som samtidig hater sakprosa.

Vi forlater sjangeren "dannelsesreise" for et lite øyeblikk og sjekker innom Torstein Knarresmed i femte bok av Jomsviking. Torstein har jo en uheldig egenskap i å plassere seg i begivenhetenes sentrum og ikke komme spesielt godt uttak det. Lykkes han bedre denne gang?

Han prøver hvertfall der vi finner han i jomsvikingenes borg, drikkende, deprimert og litt tung i magen. Det ser ut som om han hvertfall prøver å ikke ta del i alt av vestlig verdenshistorie for et par år. Men selvsagt, der kommer Olav den hellige med de kristne støvlene sine og roter det til for Torstein.

Ja, så må han ut på tokt igjen da han Torstein. Det må være lov å si at det er en berg- og dalbane, for han er heldig når han overlever de første femti sidene, og de neste femti, og de neste femti, og de .. omtrent som i de forrige fire bøkene.

Men det er jo kjekt å lese på dette da. Han er flink til å skrive han Bull-Hansen og en må nesten hele tiden glede seg til neste bind i serien og heller la det gli forbi i stillhet at det bare skulle være en, eller tre, eller fem, wller hvem vet antall bøker, og at han får nå påfallende mye med seg denne uheldige mannen.

Siden jeg nå har testet ut både sci-fi og fantasy dette året, har jo Bull-Hansen litt av hvert der å by på også, om jeg skal sjekke utnoe nytt i påvente av ny bok om Torstein. Hvertfall anbefaler jeg meg selv det fremfor forfatterens blogg, for der vet jeg ikke helt hva en kan finne.

Terningkast: Tre av fire veltede gudestokker.